– Jeg er nok flinkere til å skrive om det triste og vanskelige i livet, enn det positive

29.03.2023
– Jeg er nok flinkere til å skrive om det triste og vanskelige i livet, enn det positive
Lyrikkforlaget
Lene Haugsdal

Lene Haugsdal fikk en alvorlig fødselsdepresjon. Det ble kimen til diktsamlingen Det jeg ikke sier. Her skildrer hun livets mange nedturer, uten å legge skjul på at det også finnes oppturer og håp.

– Det finnes mange flotte bøker med dikt. Mine dikt handler om nære ting, som jeg håper mange kan kjenne seg igjen i. Dette er ikke en bok full av oppmuntringsdikt, men heller en bok som beskriver livets nedturer, ispedd små lysglimt, på en nær og ekte måte, sier Lene Haugsdal.

– Flere uttrykker at mine dikt treffer dem rett i hjertet.

 

Haugsdal bor i Tromsø sammen med samboer og deres to barn. Der har hun bodd siden 2006, men hun vokste opp i en liten bygd i Nordhordland, i trygge omgivelser, der alle kjente alle, i en kjernefamilie, med besteforeldre i nabohuset.

– Under oppveksten var jeg kreativ. Jeg elsket å skape ting, historier og sanger. For meg var det magisk å lære å skrive, slik at jeg også kunne bevare det jeg diktet. Gjennom hele barndommen skrev jeg, først små historier, så noveller og til sist dikt. Jeg elsket også å lese og fant inspirasjon i alt. Mesteparten av det jeg skrev, viste jeg sjelden frem, men samlet det i bøker, som små hemmeligheter, smiler diktdebutanten.

 

I årene fremover ble det skrevet mange ord, men da Lene Haugsdal ble mor, skjedde det noe. Det er nemlig sånn at noen ganger blir ting helt annerledes enn man hadde planlagt. Slik var det for Haugsdal da hun ble mamma. Den fantastiske lykkefølelsen uteble.

– Jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon. I tillegg fikk jeg varige fødselsskader. Dagene ble fryktelig tunge, fylt med vanskelige tanker, følelser og angst, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å formidle, forklare eller bearbeide på en god måte. Det var vanskelig for meg å akseptere situasjonen, forteller Haugsdal.

Etter å ha startet med behandling, kom hun over en av de gamle skrivebøkene sine, og ble minnet på hvor mye glede hun hadde hatt i det å skrive før. Ideen om å begynne å skrive igjen, ble født.

– Gjennom skrivingen ble det mye enklere å uttrykke følelsene, tankene og opplevelsene jeg hadde. Samtidig ble det en kanal å bearbeide traumene gjennom. Etter hvert som jeg ble bedre, begynte jeg å hente inspirasjon fra menneskene omkring meg, ofte når de hadde det tungt eller fortalte om ting som var vanskelig. Med tiden ble diktene flere, og en liten tanke begynte å spire. Hva om mine ord kunne gi trøst og mening til andre? Kanskje de en dag kunne gjøres tilgjengelig for andre?

 

Og det ble de. Diktboka Det jeg ikke sier er utgitt på Lyrikkforlaget og inneholder et knippe dikt som treffer leseren rett hjem.

– Jeg er nok flinkere til å skrive om det triste og vanskelige i livet, enn det positive. Jeg skriver mye om følelser og tanker. Kanskje er det fordi det føles som det vanskelige da blir lettere å komme seg gjennom og bearbeide. Mens når jeg og de rundt meg har det bra, så vil jeg bare «være» i det, filosoferer forfatteren.

Hun finner inspirasjon overalt.

– Det kan være at noen forteller noe, det kan være en setning eller en sang jeg hører. Det kan være noe jeg leser, ser og føler. Da er det å finne frem mobilen og skrive, så fort som mulig. Jobben min og mitt engasjement for psykisk helse, er også to store inspirasjonskilder. Noen ganger er det bare en ide, andre ganger noen ord, eller setninger og enkelte ganger kommer bare et helt dikt av seg selv.

 

Hun beskriver seg selv som en beskjeden person. Gjennom oppveksten slet hun med sjenanse.

– Jeg er veldig familiekjær og gir mye av meg selv, for at alle rundt meg skal ha det bra. Både familie, venner og arbeidskollegaer. Jeg liker å være med familien min, venner, trene, bake og bruke min kreativitet. Dessverre er jeg nok ganske så distre, men tar det igjen med mitt gode humør. Jeg elsker jobben min som barne- og ungdomsarbeider, men brenner også for psykisk helse og kvinnehelse. Jeg var med på å starte Landsforeningen 1001 dager, har skrevet kronikker og frontet fødselsdepresjon og nå sist inkontinens. Jeg har også jobbet litt med prosjekter vedrørende småbarnsforeldres og småbarns psykiske helse i regi av UIT og bidratt i boken Babyblues av Catharina E Wang, en fantastisk bok, som forklarer dette med nedstemthet, på en veldig enkel måte, forklarer Haugsdal, som kan fortelle at hun tenker, analyserer og funderer masse, noen ganger for masse.

– Jeg blir lett berørt av andre mennesker, det de opplever og forteller. Det er vel heller ingen hemmelighet at jeg er mye mer positiv på andres vegne, enn mine egne, men det er noe jeg jobber med.

 

Redaktør -

Nyheter

Aldri hjemme

Aldri hjemme

De spør hvordan det var, å flykte ...

Kvinner og mén

Kvinner og mén

Hva skjuler seg bak fasadene? Bli med på ...

Desemberbarn

Desemberbarn

Hva faen gjør man med savn, liksom ...

Alle årstidene i mitt hjerte

Alle årstidene i mitt hjerte

En gripende diktsamling om forløsning, ...

Stråle 3

Stråle 3

Ei vakker og tankevekkande bok

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...