Øyeblikksmøter høyt over asfalten

30.11.2023
Øyeblikksmøter høyt over asfalten
Unni Holtedahl
Unni Holtedahl

Unni Holtedahl har skrevet asfaltdikt.

Unni Holtedahl (f. 1968) er fra Toten og bor i Oslo. Allerede som seksåring, da hun skrev sitt første dikt, oppdaget hun at skriving ga utløp for noe i henne. Det vekket en drøm i henne om å gjøre skrivingen til yrkesvei.

– Den store forfatterdrømmen ble etter hvert moderert til oversetter. Nå, noen tiår og omveier senere, jobber jeg som oversetter og får utgitt min første diktbok, og en sirkel er sluttet. Men hele tida har ord og språk vært noe av det viktigste for meg.

Steder er viktige for forfatteren. Hun får energi av musikk, sang, kunst- og kulturopplevelser – og steder – som i Oslo, der hun bor, og Frankrike, der hun også kjenner seg hjemme. Diktene er blitt til fra observasjoner hun har gjort seg i omgivelsene sine:

– Jeg går mye og følger ganske intenst med på omgivelsene, i mitt tilfelle ofte byomgivelser. På et tidspunkt begynte jeg å samle på øyeblikk. Noe i øyekroken, den lille observasjonen, scenen, samtalen eller hendelsen, som kunne bli litt større. Jeg noterte dem ned der og da, og så gikk jeg hjem og lot dem bli til dikt.

Holtedahl kaller diktene sine «asfaltdikt». De handler om menneskene på asfalten og i gatene, med noen avstikkere. De beskriver øyeblikksmøter som rører ved ensomhet, alderdom, utenforskap, tilhørighet, lykke, minner og søken.

– Mine gater er i Oslo, men alle som har et forhold til en by og alle som er opptatt av folk rundt seg og hva som kan ligge bak akkurat det du ser, vil kjenne seg igjen, forteller hun.

Alle diktene tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Noen ganger gjengir de en opplevd sitasjon eller samtale mer eller mindre ordrett, andre ganger blir situasjonen eller samtalen satt inn i forfatterens egen sammenheng. Et fåtall av diktene gjengir en virkelighet som bare er forfatterens. Kanskje er det nettopp øyeblikksvirkeligheten diktene formidler, som gjør at boka skiller seg ut fra andre diktsamlinger; Den lille, men store. Den som gjør oss små eller store. Den som tråkker på oss eller får oss til å sveve. Den som er der så fort du kommer ut døra. Den vi ikke alltid ser, tenker over eller stopper opp ved.

På spørsmål om det vil komme oppfølgere til boken, svarer Holdedahl:

– Jeg håper det! Høyt over ... hva? Jeg har noen tanker.

Redaktør -

Nyheter

Å male stuevegger med mennesker som ikke er permanente

Å male stuevegger med mennesker som ikke ...

"Det gjør for vondt å tenke på ...

Psykt fastlåst

Psykt fastlåst

Avviser alle forslag - for det virker meningsløst/håpløst ...

Men sofaen er din til odel og eie

Men sofaen er din til odel og eie

«Jeg vet jeg er for mye for deg ...»

Forstandens fjolleri

Forstandens fjolleri

Hvordan å elske den som bare elsker ...

Er det bare meg

Er det bare meg

Her er dikt til ettertanke

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...