Livet blir ikke mye bedre enn dette, 25 pluss, motorsykkel, vakkert landskap og en kald øl en times kjøring unna.
Jeg har aldri passert 180 kilometer i timen på grus. Og definitivt ikke midtvinters. Velkommen til motorsykkelparadiset Sør-Afrika.
«Et godt hode og et godt hjerte er alltid en formidabel kombinasjon», sa Nelson Mandela. Tretti varmegrader, svingete grusvei og gode offroad-dekk er ikke noen elendig miks, det heller. Dette er Swartberg pass. Fjell. Fantastisk natur. Fast grusdekke. Fykende støv. Frydefulle kurver. Fyrrig sol i kaldt, norsk blod. Sør-Afrikas puls trommer eksotisk, og dundrer hardt i et motorsykkelhjerte. Bli med videre.
Gud velsigne Afrika
Vi har passert byen Ladismith. Inne i mitt hode dundrer de fantastiske tonene fra vokalgruppen Ladysmith Black Mambazo og Sør-Afrikas nasjonalsang «Nkosi Sikelel' iAfrika (Gud velsigne Afrika). Den altfor tunge tyske tolvhundrekubikkeren maler som en stappmett leopard etter et antilopemåltid. Jeg er ikke religiøs, men har en «nær-himmelen-opplevelse» ombord på den tunge, bayerske boxeren: På en uventet slette med en like uventet kul har jeg for første gang på en så tung sykkel opplevd at begge hjulene forlot jorden. Samtidig. Jeg brøler som en løve.
Et sitat i hodet
«Da misjonærene kom til Afrika, hadde de med seg Bibelen. Vi hadde jorden. De sa: "La oss be", og vi lukket øynene. Da vi åpnet dem, var det vi som hadde Bibelen og de som hadde jorden.» Sitatet er selvfølgelig ikke mitt. Det tilhørte egentlig den kanadiske indianerhøvdingen Dan George, men ble lettere omskrevet, og gjort kjent av apartheidmotstanderen Desmond Tutu. I dag Sør-Afrikas mest kjente erkebiskop.
Det har muligens rablet for meg, men sitatet dukker til stadighet opp, der jeg er på vei ned Swartberg pass. Andre gir. 5.500 omdreininger. ABS vekk. Bakbrems inn, og breisladd ut av svingene. Endeløse landområder. Bare horisonten setter grenser. Og gjerdene som markerer at dette er én manns eiet land. En hvit manns land.
Millioner i blikkskur
Sør-Afrika er kanskje Afrikas vakreste, mest kontrastfylte, varierte land. Men selv som motorsykkelturist med fokus på kjøreopplevelsen er det umulig å glemme landets historie. Kolonistyre. Apartheid. Pieter Willem Botha. Nasjonalistpartiet. Frederik Willem de Klerk. Forhandlinger. ANC. Nelson Mandela. 27 år i fengsel. Frie valg i 1994. Nasjonalistpartiet – som innførte apartheid i 1948 – ble forøvrig oppløst først i 2005. Før vi kjørte ut av vakre Cape Town, fikk vi en omvisning i «township'en» Khayelitsha. Eller «Vårt nye hjem» på Xhosa-språket. Det ble etablert i 1985 på en gammel søppelfylling en halvtimes kjøring utenfor vakre Cape Town. I dag er området Sør-Afrikas tredje største township – bare Soweto (South West Township) og Sharpeville utenfor Johannesburg er større. Her, i papp- og blikkskur langs motorveien, bor det anslagsvis 1,2 millioner mennesker – men ingen er helt sikre på det nøyaktige antallet.
Liv og røre
Det er søndag i Khayelitsha. De støvete gatene kryr av folk. Lukten av grillet kjøtt, varm frukt, svette mennesker, krydder, kloakk og fattigdom er intens. På et gatehjørne har en dansegruppe fått liv i stereoanlegget. Tilskuerne jubler, klapper og danser med. De eldre er helligdagskledd, ungdommen som unge flest. Fargerike. Baren – lokalt kjent som en shebeen – på den andre siden av gaten, kryr av folk. Lydnivået er livsbejaende. Fjernsynsapparatet – sentralt plassert på den ene kortveggen – drønner ut pop fra en musikkanal. Biljardbordet har blitt sitteplasser. Det ligger en solid dose galgenhumor i barens navn: «The Waterfront Tavern». Oppkalt etter Cape Towns hippe havneområde. Der vi i går kveld spiste luksuriøs velkomstmiddag.
Ferdig kjøpt motorsykkeltur
Litt klokere, og med et litt større perspektiv, forlater vi Khayelitsha. Motorsykler skal hentes, grusveier skal utforskes. Det er utrolig hva man rekker å tenke på et motorsykkelsete. Derfor er det kanskje også deilig å komme fram. For eksempel til Malagas, et lite tettsted i enden av en 40 kilometer lang grusvei. Eneste vei tilbake til sivilisasjonen er enten samme rute tilbake, eller over en elv, på en flåte. Trukket av to sterke menn som hevder de klarer å dra ti tonn over Breede River.
– Til å være en mandag i januar, er jaggu ikke dette verst, sier Bjørn Edgar Johannessen fra Kongsberg-traktene. Vi sitter ved bredden av Breede River med en kald namibisk øl i hånden. Tolv nordmenn på tur under ledelse av en tysker som har gjort sørafrikaner av seg, og kjenner de beste veiene som sin egen bukselomme.
- «Vi» har gjort det noen snøfter over, og andre bare drømmer om: Vi har kjøpt en ferdig motorsykkeltur. Dratt kredittkortet, fått flybillett, busstransport til hotell, leiesykkel, følgebil til bagasjen, guide og hoteller underveis.
– Dette opplegget er helt topp. Alt jeg trenger tenke på, er selve motorsykkelkjøringen. Og å fordøye alle inntrykkene, sier Bjørn Edgar.
Elleve offisielle språk
Gresshoppene surrer i sivet. Elven klukker på vei ned til det Indiske hav. Var det et løvebrøl vi nettopp hørte i det fjerne? Nei. En frosk. Den store BMW'en romler trofast videre. Garden Route, Knysna, Karoo, Prince Albert, Oudtshoorn, se opp for struts, Montague, Stellenbosch, vokt dem for rødvinskuppelhue. Tolv motorsykler på eventyrreise. På vei gjennom vindistriktet Stellenbosch havner vi i kø. Hastigheten går ned, og tankene flyr sin egen vei. Sør-Afrika har elleve offisielle språk, tre hovedsteder og en fargerik blanding av folkeslag. Det nasjonale mottoet er «!ke e: |xarra ?ke». Best oversatt med «Ulike folk forent». Akkurat som en gruppe norske motorsyklister på tur.
Redaktør -