Vakre, fattige Burma

17.03.2010
Vakre, fattige Burma
vakre Barma

Burma (i dag Myanmar) er kanskje det landet i Sør-Øst-Asia som har mest tilbake av opprinnelig kultur og fattigdom, i motsetning til utviklingen i økonomisk hurtigvoksende naboland som Kina og Thailand. Det er kanskje nettopp derfor mange turoperatører har kastet sine blikk på den tidligere britiske kolonien. Landet der generalene holder fredsprisvinner Aung San Suu Kyi i husarrest, der munker går i protestmarsj og der naturkatastrofer herjer.

Jeg har tidligere reist i asiatiske land som Kina og Vietnam. Nå i vinter ble det Burma, som kanskje gav meg den aller mest eventyrlige opplevelsen. Da tenker jeg både på de fine menneskene og deres gode og oppriktige, buddhistiske sinnelag, på den vakre naturen, fattigdommen og på det faktum at innbyggerne lever i et militærdiktatur. Her ble demokratiet kvalt i begynnelsen av 90-årene, og her har Aung San Suu Kyi sittet i husarrest i over tjue år.

Mens jeg satt der i ”flyveren” på vei fra København til Burma hadde jeg litt dårlig samvittighet for selve flyreisen: Tenk at jeg var med og forbrukte flydrivstoff og CO2 på en tur som målte en fjerdedel av jordens omkrets – hver vei. Da har jeg ikke tatt med ”omveien” om Singapore eller de tre innenriks flyturene til Inle-sjøen, Mandaley og fra Bagan tilbake til Yangon, tidligere Rangoon. Når vi ikke heller brukte bil, buss eller tog innenlands, har det et par naturlige årsaker: Avstandene mellom de typiske turistmålene er store (Inle-sjøen, Mandalay, Bagan og Yangon) og infrastrukturen er elendig, nesten ubrukelig for hurtig framstormende turister. Min kone Ingelise og jeg reiste med det danske Regionrejser, et selskap som satser mye på sykling og på nærkontakt med lokalbefolkningene. Vår turleder, Astri Hole Fredriksen, og hennes lokale Yangon-assistent tok vel imot oss på flyplassen. Fredriksen er fra Mandal og gift med en dansk mann som i en årrekke har jobbet i Sør-Øst-asiatiske land for både danske og norske myndigheter. Paret er nå langtidsboende i Burma og trives godt med det. Han arbeider nå for FN, med et program som skal stimulere bøndene til å velge andre avlinger enn kokain.

”Koloni-herrer”

Bærerne på flyplassen i Yangon sto i kø for å hjelpe de nye ”koloni-herrene” med bagasjen. Min kone og jeg hadde bare håndbagasje – en vane vi har lagt oss til etter mange års planlegging av sykkelturer, der vekt og behov blir nøye veid mot hverandre. Dermed var vi også først inne i bussen som skulle kjøre oss til det flotte ”koloni-hotellet” Royal Park midt i byen. Pussig nok har alle busser høyreratt og utgang på venstre side, altså midt ut i trafikken, selv om høyrekjøring var innført for mange år siden. Typisk for byen var ellers alle de flotte, men nedfallende kolonibygningene og fraværet av syklister. Sykler og motorsykler er rett og slett forbudt i Yangon. Men her var mange gående og en hel del nedslitte røyk-osende biler og busser. Gater og fortau var utslitte, og ut på kvelden var de også mørkelagte. Elektrisitet er mangelvare for vanlige folk. Hotellene har sine generatorer.

Vårt hotell var lekkert og prisene det mangedoble av prisene på ”gata”. Tenk, en kopp kaffe i hotellbaren kostet neste like mye som kaffen der hjemme!  Og da er det snakk om kontant betaling, for i Burma kan man ikke bruke verken Visa-kort eller mobiltelefon på grunn av FN sin boikott av landet. Vi hadde med oss en stor bunke dollar. Hver dollar kunne innløse 1000 lokale kyat, som igjen er like mye som en vanlig dagslønn.

Vi hadde vært i lufta hele natten, så vi hadde tid til å se oss om i Yangon før flyturen videre neste dag. Den store opplevelsen denne dagen var å besøke den store Shwedagon-pagoden. Pagoden skal etter sigende ha tonnsvis med gull plastret inn i tak og vegger. Her hersket ro, stillhet og en god stemning, og her var tusenvis av Buddha-figurer som ble tilbedt og ofret til. De minste ble også vasket og stelt. Her var det mye rart å se. Det ble lagt ned et imponerende dugnadsarbeid av ungdom på Buddha’s hellige grunn. De vasket hellene på et område som kanskje var en kvadratkilometer stort. De kom i rekke på rekke, og kostet og kostet til det ikke fantes et støvkorn tilbake.

Om kvelden ble det tid til å besøke det enorme markedet, hvor jeg etter planen kjøpte nye sandaler, prutet ned fra 15 til 13 dollar, ca. 70 danske kroner. ”Turistpris”, tenkte jeg, selv om dette ville vært et røverkjøp hjemme i Norge. Min kone og jeg tok også en aftentur gjennom det store og nesten helt mørklagte fattigkvarteret midt i byen, før vi alle kjørte buss til en ”anstendig” restaurant i utkanten av byen. Vi koste oss med lokal lekker-mat i vinternatten, og nøt det hele i en januar-temperatur på rundt 25 grader.

 

By på pæler

Temperaturen var ikke stort lavere neste kveld, da vi etter reise med fly og buss ble innkvartert i tusen meters høyde, ved Inle-sjøen, på hotel Paradise i provinsbyen Nyaung Shwe. De neste par dagene ble vi kjent med Intha-folket og andre etniske folkeslag, som mange lever av fiske og landbruk på deres flytende hager. Hele byer med skoler, butikker og restauranter lå samlet på pæler i sjøen. Vi ble ”kjørt” rundt i sjøen på små taxibåter med en slags påhengsmotor, fire-fem personer i hver båt. På hele turen kunne vi fotografere fiskere med deres spesielle fiskeutstyr, såkalte ”nett-feller”. De padlet med det ene beinet, sånn at de kunne ha armene arbeidsfri. Det ble også sykkelturer til pagoder og templer og til en vingård. Underveis så vi bøfler som dro kjerrer eller plog, og unge jenter som kappet sukkerrør som de bar landeveien til små åpne ”sagbruk” som gjorde vekstene om til sukker og sukkerprodukter.

Til aftensmåltidet på den andre siden av vår lille provinsby ble vi kjørt to og to i sykkel-drosjer, gjennom mørkelagte gater. Ellers fant jeg ut at pc og internett i Burma ikke var noe for meg, tross lav leiepris. Det blir likevel dyrt når det tar et kvarter bare å komme inn på en hotmail-mappe. Jeg skrev et par linjer til min eldste datter bare for å gi lyd. Mobiltelefon kunne vi som sagt ikke bruke.

 

Mandalay

Neste buss- og flytur gikk til Mandalay, ”flyvefiskens vei”, en trafikkert og skitten by der det enorme kongelige palasset i den gamle hovedstaden er den største turistattraksjonen. Palasset er blitt restaurert etter omfattende bombing i kamper mellom briter og japanere under siste verdenskrig. Marionett-teater var også interessant selv om noen av oss duppet av etter mye sykling denne dagen. Leiesyklene var nærmest antikke og uten gir. Min kone kjøpte en flott indisk-produsert hjelm til hele fire dollar som hun tok med seg hjem. 

Jeg syntes for øvrig byens stortorg var en opplevelse. Både på grunn av størrelsen, alle folkene, alt livet, alle tilbudene og den enkle måten matvarene ble oppbevart på. Det meste utendørs. Det var først etter mye leting at vi fant igjen utgangen til markedet. Ellers fikk vi besøkt et gamlehjem utenfor byen, med glade beboere og en enkel sykepleier som eneste faglige ansatte. Stedet blir drevet med hjelp av donasjoner.

 

Med båt til Bagan

Turen videre til Bagan ble både fargerik og spennende. Et halvt døgn nedover langs den flytende livsnerven, ferdselsåren Irrawaddy, som kommer helt fra Himalaya og renner ut ved Yangon i den Bengalske Bukt. En far med sønn, svigersønn og to døtre sørget for både navigering og måltider på den dagslange reisen med elvebåt. De måtte også i vannet flere ganger for å dra eller skyve oss løs fra sandbanker. De sørget også for mat, drikke og annet velbefinnende til oss 18-19 rike passasjerer fra Danmark og Norge. Vi satt og nøt sol og utsikt fra myke dekkstoler, kikket på landskapet og alle de merkelige farkostene på floden. Mange av dem prammer med teak-tømmer. Det var også artig å se folk vaske sine barn, bøfler, sitt tøy, sine kjørler eller seg selv ved flodbredden. Ved en tilfeldighet seilte vi forbi en landsbyfest, gikk i land og møtte folk som ikke var vant til utlendinger. Mye å ta bilder av, og gjett om vi vakte oppsikt.

Spennende ble det også da mørke kvelden nærmet seg, og vi var forsinket til skyss, innkvartering og aftensmat i Bagan. Her var verken lys ombord, fyrtårn eller annet lys i floden som kunne vise veien. Ved hjelp av planendring og bruk av min lommelykt kom vi oss unna sandbankene og i land i rimelig tid. Ved hjelp av mobiler som virket lokalt fikk vi fatt i en buss som kom oss i møte. Dermed slapp vi å gå sultne til sengs i lekre Bagan Thande Hotel. Her var både svømmebasseng, uterestaurant med utsikt over den store floden, og tjenesteytende tilbud utenfor hotellporten, i form av hestevogntaxi og unge gutter som ville guide oss – og som det kostet noen småsedler å bli kvitt. På lunsjrestauranten hadde vi tjenere som viftet vekk fluene for ”koloniherrene”!

Dette var et turistområde som er kjent for sine store sandsletter fylt opp med mange tusen pagoder og templer, bygget i en slags åndelig rus av det som må ha vært buddhistiske rikmenn for 800-1000 år siden. Å bestige de store bygningene, og kikke ut på det fortryllende landskapet er en betagende opplevelse. På grunn av generalenes diktatur trakk UNESCO for 30 år siden tilbake all hjelp til gjenoppbygningen av de jordskjelvrammede bygningene. Også turismen har vært nede i det siste på grunn av syklonen for et par år siden, og den blodige nedkjempingen av munkenes oppstand. Jeg har inntrykk av at turismen nå er i ferd med å ta seg opp igjen. Nå kan man selvfølgelig spør om det er riktig å reise som turist til dette lukkede, diktaturstyrte landet. Til det spørsmålet har til og med Aung San Suu Kyi snudd, og sier nå ja. Forstandig turisme kommer i høy grad de undertrykte innbyggerne til gode.

”Grasrot-tog”

Flyturen tilbake til Yangoon gikk greitt. Siste hele dagen vår hadde vi en fellestur med sirkeltoget rund byen. Også det en opplevelse, både for oss togfrelste og andre. To-tre timers tur i eldgamle, nesten åpne vogner gjennom et slags landskap, som hele tiden var del av storbyens landsbyliknende utkantområder. Folk kom med sine jordbruksvarer, som de skulle selge på markedet, og de trengte seg sammen litt bort fra den delen av vogna der de vestlige, hvite rikfolkene oppholdt seg. Et vaskeekte ”grasrot-tog”, kan man si.

Min kone og jeg fikk oss ellers et besøk nummer to til den store Shwedagon-pagoden - ettersom min kjære kone er veldig opptatt av alle slags spirituelle saker og ting. Deler av buddhistisk tankegang er ellers svært fasinerende, synes jeg.

Deretter ble det fly til Singapore og en ny halvt døgns flytur til København, som føltes enda lengre og kjedeligere enn reisen andre veien.

Redaktør -

Nyheter

Hjemmefronten i søkelyset

Hjemmefronten i søkelyset

Årets store bokbombe i Norge, er antageligvis ...

Capella

Capella

- En søken etter det forjettede lan...

To gode venner - en rett og en vrang

To gode venner - en rett og en vrang

Jeg ønsker å skape et uttrykk som ...

Fra drøm til søm

Fra drøm til søm

Vakker, enkel og brukbar redesign

Det begynner å bli dårlig med plass på hjertenes søppelfylling

Det begynner å bli dårlig med plass på hjertenes ...

Mollstemte sommerfugler er en bok om forelskelser, ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...