Til Bynuten på ski tidlig i januar viste seg å bli en fin liten ekspedisjon
Fottur til Bynuten er en av klassikerne i kommunens nettverk av merkede løyper. Med årets usedvanlige raushet i kuldegrader og snø, bestemte vi oss for å ta turen på ski. Det viste seg å bli en fin liten ekspedisjon.
Forbi Sviland og gjennom Søredalen på veg mot startpunktet svinger gradestokken mellom åtte og fjorten kuldegrader. Vi lurer på om tre lag med blå voks er rett valg. Vi slår oss til ro med at dersom vi har bommet, så har vi smurt på for varmt, og da vil vi få godt ”klabbefeste”. Heller det enn bakglatte ski. Vi lurer også på om fire brødskiver, en banan og noen ruter sjokolade er tilstrekkelig proviant for den lange turen. Når vi parkerer har det tross alt gått noen timer siden frokost, og det bør ikke være for lenge til lunsj.
Islagte tjern
I den første slake stigningen langs traktorvegen på beiteområdet kan vi slå fast at smørningen sitter: God gli og godt feste. Etter noen hundre meter ser vi at andre har gått på ski her før, og følger noen spor som går inn i terrenget et stykke før sommerløypen. Vi følger sporet gjennom krattskog helt fram til Trodlabergtjern. Her går sporene rett ut på isen, og vi antar at isen er trygg. Kuldegradene har vart så lenge at noe annet ville ha vært urimelig. Det er sikkert hakket før bunnfrosset. Når vi studerer terrenget langs bredden, der turstien normalt går, blir vi ekstra takknemlige for den fastfrosne flaten. Terrenget der er svært ulendt, og hadde egnet seg dårlig for ski.
Stigningen
Partiet mellom Trodlabergtjern og Storatjern er fint og åpent. Vi fortsetter å følge sporene til våre ”forgjengere”. Med god gli og en serie dobbeltak er vi også over dette tjernet på kort tid, og kan ta lunsjen rett før partiet med kraftig stigning. To brødskiver og en banan seinere gyver vi løs på høydemeterne. Snøen er fast og fin, godt pakket men ikke skare. Vi går fiskebein et stykke. Når det blir så bratt at vi må stille skiene på langs for å gå videre, kommer tankene om nedfarten. Den vil kreve skiferdigheter som vi strengt tatt ikke er i besittelse av. Ja, ja, den tid, den sorg, tenker vi, og klatrer videre.
Kald frisk bris på toppen
Når vi kommer opp til et platå med et lite tjern begynner det å bli fattigere med snø. Vi må ta skiene litt av og på. Etter hvert som det blir stadig brattere og mer snøfattig, velger vi å knytte skiene og stavene til ryggsekken, og gjøre toppstøtet til fots. Siste biten langs fjellryggen mot varden på toppen er enkel. Men vinden som har økt i styrke tar tak i skiene og drar i sekken. Vi holder oss derfor et godt stykke fra kanten. Det er ikke lenger noen spor i snøen, så i det vi nærmer oss varden slår vi fast at vi med stor sannsynlighet er årets første ekspedisjon til kommunens høyeste punkt på 670 meter over havet. Ved varden slenger vi av sekken, og fastslår at utsikten er aldeles fortreffelig. Men i frisk bris og ti minus, velger vi å gjøre oppholdet på toppen kort.
Nedfarten som en lek
Vi følger egne spor langs fjellryggen tilbake. Når det er på tide å løsne skiene fra sekken igjen, kommer utfordringen med nedfarten. Heldigvis er snøen så hard på de bratteste partiene at det går fint å ta skiene i hendene og gå ned. Vi er ikke av den sorten som på død og liv må ha skiene på. Dersom det er lettere å gå, så gjør vi det. Videre nedover er det bare å traversere langt ut til hver side, og før vi vet ordet av det er vi nede ved Storatjern igjen. Med vinden i ryggen koster det ikke mange kaloriene å stake seg over de to tjernene, og når vi så snur oss og kikker opp mot varden høyt der oppe er det nesten vanskelig å tro at vi ganske nylig befant oss der. Traktorvegen ned mot stien går også som en lek, og i det vi pakker ski og sekk inn i bilen kan vi slå fast at det fortsatt er sjokolade igjen i proviantposen.
Redaktør -