Haustmarken var ingen søndagsskole

07.09.2017
Haustmarken var ingen søndagsskole
I 1928 flyttet det årlige haustmarken til utstillingsplassen i Hillevåg hvor det ble arrangert – med unntak av krigsårene – fram til begynnelsen av 1980-årene. Da ble Forus stedet.

En gang het det ” by og land, hand i hand.” Tidligere tiders haustmarken i Stavanger fortonte seg snarere som ”by og land, mann mot mann”. Haustmarken på 1800-tallet var slett ikke noen søndagsskole. Det var helst et treffsted hvor godtfolk ”turte og drakk til langt på natt og hvor gjerne gamle mellomværende ble gjort opp på tørre never så blodet fløt”.

Spesielt ille var det når Hardanger- og Sognejektene stevnet inn mot markensområdene på Kjeringholmen for å fallby sine varer på haustmarken. Hardingene hadde med seg bøttevis av sitt sterke øl, mens sogningene bidro med en dialekt som siddisen slett ikke skjønte. Både for mye sterkt øl og for lite dialektforståelse kunne skape sterke menneskelige kollisjoner. Det var de mellom-menneskelige markensmøtene ofte svært så ugreie eksempler på.

 

Det ble sagt at hardingene var langt hyggeligere å handle med enn sogningene. Det ble gjentatte ganger fortalt historien om en Stavangermann som hadde klaget på noen epler han hadde kjøpt på haustmarken hos en sogning. Da Stavangermannen påpekte – på det han mente var en finslig måte – at det var altfor mye makk i eplene, svarte sogningen snurt: ”Da gjere ikkje noko – eple og makjen he same smakjen”.

 

Nå var det ikke alltid at eplene ble kjøpt og betalt. Det fantes også den gang medmennesker som stakk de fleste av fingrene sine litt for dypt i andres eplekasser og dermed forsynte seg med forbuden frukt. Da skrek en gang en sognekar så det hørtes over store deler av markensområdet:

 

”Raugnald, ta den stangje som ligge burt pao vangje og slao dan glunten, som staor burti laone med nedlekjeppen og stinge burti apalen…”

 

At det kunne bli utspilt langt sterkere scener under haustmarkenet enn denne, finnes det flere eksempler på. Stavanger Amtstidende skriver for eksempel i november 1844 i en oppsummerende artikkel etter haustmarkedet, oftest arrangert den siste fredagen i oktober, at:

 

”Markedet er nu forbi, de fleste folk er rejst hjem i det beste veir, og med sydlig vind som snart vil føre dem fra det støiende markensliv til deres fredelige og stille hjem.  Vareomsetningen skal visstnok ha vært ubetydelig, når undtas brennevin, som i markenstider finder rask og villig avsetning.”

 

Under henvisning til at den ”ubetydelige fordel som høstmarkedet bringer handelsmennene, som intet vejer mot den store skade i moralsk henseende som skjer”, foreslår bladet at ”markedet maa blive ophevet. Markedet fører med sig en veldig tilstrømning af folk fra bygderne, og drukkenskab, og andre laster gis rigelig næring. Det nævnes også den store fare for brand, der let kan føre til en katastrofe, naar saa mange, til dels berusede mennesker, uforsigtig omgaaes med ild og lys”.

 

Bladets bønn ble ikke besvart, verken fra oven eller fra maktens menn i Stavanger. Det ble fortsatt arrangert tre årlige markeder i Stavanger. Vårmarken i mars, hestestevnet omkring St. Hans og haustmarken i slutten av oktober. Selv om ”Amtstidende” årlig gjentok sine sterke advarsler mot brennevinsforbruket under haustmarkensdagene, var det tydeligvis ingen av byens borgere som for alvor ville sette et endelig punktum for møtene mellom by og land.

 

Det het for eksempel i en artikkel i ”Stavanger Amtstidende” etter høstmarkedet i 1852 – som  tydeligvis ble angrepet av både storm og regn – at ” de handlende som sædvanlig gremmet sig over liden avsetning på grund af den blant folk hærskende mangel paa penger. De som haver gjort best affærer er som sædvanlig brendevinshandlerne. Mange er blevet liggende landfaste på grund av vejret og haver ikke gjort annet enn aa drikke. Til den slags har de altid penger…” slo bladet fast med en tydelig pekefinger i spaltene.

 

 Markensdagene bød også på atskillige forunderligheter som gikk på folkemunne i mange år etterpå. Det hendte for eksempel en sen markenskveld at en ungdom ble arrestert for å ha vært beruset på offentlig sted. Han ravet rundt omkring hvor hestene ble parkert på Nytorget, og skulle tas med til rådstuen av en av byens politikonstabler 

 

Ungdommen fant ut at han ville demonstrere for folk flest at han slett ikke var beruset. Han stilte derfor den lokale politikonstabelen overfor en utfordring. Den unge mann spurte derfor ordensmaktens utøver: ”Vil du hålla huå mi, så ska eg stå på håve og bevisa for deg at eg e ikkje fodle i det heila tatt...”

 

Konstabelen var formodentlig også grepet av den joviale og muntre markensstemningen. Han lot gutten få lov til å stå på hodet. Han skjedde så?? Ungdommen begynte plutselig å gå på hendene av gårde fra politimannen. Da politibetjenten omsider fikk summet seg, og hjernen trodde hva øynene så, hadde ungdommen spasert på hendene rett inn i den store folkemengden. Vips var han vekke, omtrent som en ballong blir borte når den treffer en knappenål.

 

Om politimannen ble poddesur fordi fangen forsvant fort i folkemengden, høstet ungdommens håndvandring stor jubel blant markensfolket. Publikum brølte av fryd, men politibetjenten sto betuttet igjen med luen i hånden.  Han gjorde ikke noen flere forsøk på å finne fram til luens eier. Den unge laban var for lengst forsvunnet, og formodentlig i full ferd med å fortelle folk om den gang han hadde lurt en politikonstabel noe aldeles innmari.

 

En vanlig markensforlystelse for folk flest var også å møte opp utenfor Rådstuen kl. 9.00 om morgenen da gårskveldens og nattens arrestanter ble sluppet fri. Dermed kunne man se hvem som hadde blitt anholdt av lovens mange armer. Den gang hadde politikonstablene ekstra betaling for hver arrestasjon som de foretok.

 

Om en av byens konstabler ble det sagt at han hver uke hadde sin faste arrestasjonskvote å fylle.  Derfor foretok han jevnlig en opptelling mot ukeslutten, og konkluderte med å si at ”nå må eg pitlemenn ud og ta tri te….” Det het at han alltid gjorde som han sa.  Det var nødvendig rent inntektsmessig.  Å være lovens håndhever var ikke noe fett kall.

 

Haustmarken trakk ikke bare bønder til byen, men også underholdningsartister av ulike kaliber og ulike nasjonaliteter. Det var en forunderlig blanding av herrens gjøglere som sto fram i de mange teltene på Kjeringholmen.

 

Den best kjente markedsartisten var den berømte Ble-Ne-Zaid. Hvor han kom fra, var nokså diffust. Sannsynligvis hadde hans vugge stått i Sverige selv om han gjorde hva han maktet for å fremstå som atskillig mer eksotisk.  Ble-Ne-Zaid var flammekaster, men drev også som  sverdsluker. I tillegg kastet han sine tilsynelatende sylskarpe kniver mot en kvinne, oftest presentert som hans hulde viv, og rammet henne inn med knivene.  Folk syntes det var rent fælslig å se på, men strømmet til teltet hans. Muligens i et skrekkblandet håp om å få oppleve at knivene traff et annet sted enn tenkt…..

 

I andre telt fantes det fremvisning av forunderlige fenomener som ”Den eneste levende havfrue”. På datidens tivoli var det i hovedsak medmennesker som på ulike vis var vanskapte, som opptrådte. Det var deres måte å overleve på. Fremsto gjorde for eksempel ”kvinnen med lenger skjegg enn noen mann”. Hun gjorde alltid lykke i teltet, men aldri i privatlivet. At det virkelig er mulig for en kvinne å ha slik skjeggvekst, var det folkelige omkved. Mange forsøkte å komme så nær henne som mulig for å sjekke om skjegget virkelig var ekte. Måten de sjekket skjegget på, var å dra henne i det for å føle om det var limt på, eller om skjegget var ekte saker.

 

En annen attraksjon på haustmarken var de årlige besøkene av ”Tykke Mina”. Hun var en kjempesvær kvinne som trengte mer enn ett sete for å hvile sin brede bak. Hennes store publikumsnummer var å bære fire mann på sine betydelige bryster. Hun hadde alltid en solid publikumsoppslutning i sitt telt.  Aldri hadde godtfolk sett maken til et slikt fruentimmer som ”Tykke Mina”.

 

Like stor interesse var det et år for en gruppe med ”helt ekte negerdansere”, som det het i den entusiastiske markedsføringen.  Gruppen fremførte etter sigende  ”de villeste danser”.  Det ble ropt ut at disse svettestimulerende dansene var både krigsdanser og ulike typer meteorologiske danser, noen for godvær, andre for styggevær.  Det var i ordets aller mest bokstavlige forstand en ellevill dans som foregikk til publikums stadig jubelrop. Det var som et vekkelsesmøte under telttaket. Den tette luften var smekkfull av begeistring og begjær.

 

”Tenk at me sko få oppleva heilt ekta negerdans i Stavanger”, ble det brølt med begeistring og  sagt mann og kvinne i mellom. En kveld fikk imidlertid publikum både se og oppleve noe atskillig mer enn bare dans. En av de mest ekstatiske danserne kom til å ta av seg den ene hansken etter et svært strabasiøst og delvis akrobatisk dansenummer. Det skulle han aldri ha gjort.

 

Da hansken kom av, kom en hvit hånd fram... 

 

Dermed ble det en bråstopp i publikumsinteressen.  Hva var dette? En neger med en hvit hånd? Det fikk da være måte på menneskelige mirakler.

 

Dermed tok noen av publikum ”negrenes” dansehansker i sine egne hender. Det resulterte i et totalt hanske – og maskefall.  Ikke bare var alle dansere hvite som snøen som falt i fjor, men den ”helt ekte negerdanser-troppen fra det ville Afrika” var egentlig en gjeng bakere fra bakermester Brynhildsens butikk i Bergen som hadde tatt seg en ekstrajobb under marken. De glade bakere hadde aldri vært i Afrika, og de ulike dansene hadde de sannsynligvis koreografert ombord på nattruten fra Bergen til Stavanger.

 

 

En helt spesiell attraksjon ved et av markensarrangementene var det som ble kalt for ”bilder fra helvete”. Ved hjelp av spesielle speil og bilder ble det vist hvorledes den enkelte menneskesjelen ble kokt i helvetets mange gryter og kar. De som sørget for at sjelen ble godt omrørt under kokingen, var dverger iført såkalte djevlekostymer. Det var sterk kost som ble til alminnelig underholdning på marken.

 

Utenfor teltene sto klovner med tromme og bjeller, skingrende blåseinstrumenter av ulike typer og forkynte forestillingens snarlige begynnelse. Det var mange som fulgte tromme- og bjelleklangen for å få en innsikt i hva kjøkkenavdelingen hos gamle Erik kunne by på.

 

Nederst på kaien var karusellens tilholdssted.  Byens egen karusellkusk, Ola Vigadal, hadde en simpel en som guttungene sveivet rundt ved å gå på det såkalte loftet og dra i sperrene.  Som betaling for dette fikk de etter tur kjøre gratis et par ganger om kvelden, mens de sang til publikums glede:

 

”Ola, Ola, Ola Vigadal, han har karusell,

som skal gå i kveld

5 for de voksne og 2 for de små

kom og sett deg på,

for nå ska `an gå.”

 

Også på karusellfronten kunne imidlertid konkurransen stundom være knallhard. Ola ble tidvis slått ut av en svær svensk karusell med det flotteste utstyr både i glass og med dinglende frynser og bånd. Der satt karusellgjestene pent plassert på havfruer, løver og gyngende båter.  En hest travet i stadig sirkelbevegelser inne i manesjen og drog karusellen rundt og rundt i relativt jevnt tempo. Et flermannsorkester spilte flotte Strauss-valser så det kitlet i benene på noen og en hver.  En billettrise som het Gerda, som siddis-menn fant usedvanlig fortryllende og henrivende,  smilte og var venner med alle. Mange drømte om et stevnemøte med Gerda etter at karusellen var gått.

 

 Det var derfor ikke greit å være Ola Vigadal. Mot den kvinnelige svenske sjarm og den hestedrevne karusell, kunne ikke Ola konkurrere. Hans karusell var for øvrig verken en fryd for øyet eller øret. Den var riktignok raust dekorert med ulike kulørte lamper, men ingen ville finne på å betegne utsmykkingen som vakker.  Karusellen gikk også saktelig og ujevnt rundt til de traurige tonene fra en ganske usedvanlig ustemt lirekasse. Det ble sagt at musikken fra Ole Vigadals karusell var ”en sann pest og en plage for øregangene”.

 

Men han tok sitt monn igjen når han rodde grunnen alene på andre tider av året. Da var han alene på valen og folk hadde ikke noe annet valg.  De svenske karuselleierne kom ikke mer enn en gang årlig til Holmen. Ola Vigadal holdt ustanselig stand, men trivdes nok best som karusell-monopolist.

 

Markens- og karuselltiden på Kjeringholmen var definitivt forbi i 1928.  Da flyttet haustmarken til landbruksselskapets nye utstillingsplass i Hillevåg. Det ble også slutt på de forunderlige figurene som underholdt med sine synlige skavanker. Noen søndagsskole ble likevel heller ikke det årvisse Hillevågsmarken. Uten at det hadde sammenheng med at det ble avviklet på en fredag….

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Siddisen som høydedykket til sølv

Det er ikke alltid det er viktigst å ...

”Fiskebollerne var kvide som sne”

Det er stundom sagt at alle veier fører ...

Haustmarken var ingen søndagsskole

Haustmarken var ingen søndagsskole

En gang het det ” by og land, hand i hand.” ...

Nå er det snart revolusjon på gang

Nå er det snart revolusjon på gang

Programmet til Kapittel 17 tar form! Kapittel ...

Entreprenørskapsdagen 8. mars

Entreprenørskapsdagen 8. mars

Ungt Entreprenørskap ønsker velkommen ...

Det hendte

Posthuset som ble kalt for bananen

Posthuset som ble kalt for bananen

Fortsatt synger formodentlig den glade barneskare ...

Kirken på Petribakkens topp

Kirken på Petribakkens topp

Min gamle biologilærer Olaf Hoel unnlot ...

Dikteren som ikke gikk kjøkkenveien

Dikteren som ikke gikk kjøkkenveien

I 2007 var det 150 år siden dikteren ...

Hestetorg med det fornemme pissoir

Hestetorg med det fornemme pissoir

At kjært barn kan ha mange navn, er ...

I kolonihage-begynnelsen var poteten

Utsagnet at alt det gode kommer ovenfra, ...