Glasskulå

12.11.2012
Glasskulå
julatreet

Julatreet va kjypt inn. Pynten sto i ein høge pappeska på kanten av loftslugå oppe på det kalda loftet. Den sto urørte heila året og blei fysst tatt ner litla julaften sammen med julatrefoden. Oppi pappesken hadde julastemningen låge og godgjort seg et heilt år. Forsiktigt blei esken tatt ner. Forsiktigt blei`an åbna. Forsiktigt, nesten umerkeligt steig stemningen opp av eskå og tog merr og merr tag i stuå, la seg på veggene, gardinene og i loftå. At ein pappeska kunne inneholda så møje stemning og minner.

Treet hadde han Eivind plukt ud med storebrorautoritet. Han va fydde med ein egen evne te å plukka ud de beste krabbene om høsten og det einaste rette julatreet te jul. Pyntingå dirigerte han med selvfølge, ja det kunne ikkje vera annerledes om treet sko bli fint. De grønne barnålene blei forsynte med kurver og lenker i glanspapir, kuler forma som druer, som sitron, som eple, blanke lykter, trompeter som ga lyd om me blåste forsiktigt i de og kuler som va runde og blanke på den eina siå og på den andre va det en orangerød grob innøve. Eg kunne se et dyb i de kulene. Treet hadde fått glitter fra topp te tå. De norske flaggå hadde blitt forkasta, henviste te pappeskå og ein kalde jul på loftet. Det fekk vera måde på sjåvinisme, hadde han Eivind sagt. Det va me svært enige i, endå me ikkje forsto ka det betydde. Klyber te julatrelyså blei plasserte der greinene hadde stysst avstand. Me hadde levende lys i mange farger. Gule, røde, lilla, blå og kvide. I toppen sto glitterstjernå, velbrukte, falma og litt bøyde i stjernearmane. Men alvoret blei stysst når me kom te glasskulene. Skjøre va de. Nennsomt måtte hendene formas te skåler når kulene sko opp av eskå og de måtte beras med stysste forsiktighet. Helst måtte ein holda pusten. Va meg og Elin heldige fekk me lov te å plassera de minst verdifulle, de lilla og gule. Men de blanke va det bare han Eivind som kunne ta i. For ikkje å snakka om den stysste, den blankaste, større enn den største appelsin. Hendene mine va for små te å holda rondt den kulå. Stakk me nasen borti når den endeligt va hengt på plass, kunne me se ein kjempenase og rondt den speilte heile stuå seg.


Då lo me og kjente at julastemningå bobla i oss.

I barnehagen hadde eg lagd adventskalender. Ein potet va pakt inn i sølvpapir og 24 malte fyrstikker va stukke inn. Kver morgen trakk eg ud ein fyrstikk. Nå va poteten tomme. Bare blanka papiret sto igjen med 24 hål. Det va julaften.

Eg hadde pynta meg fysst av adle. Sto aleina i stuå. På kjykkenet sto hu mor og gjorde i stand maden. Gås sko me ha. Fylde med svisker og møje aent. Skrelde poteter med saltsmag i overfladen og litt mjølne. Her va møje å se fram te. Eg dreiv fra stuå te kjøkkenet og tebage. Så på treet som nå hadde fått de fysste pakkene under seg. Det va ikkje lov te å kjenna på de, te nød torde me stryga øve papiret og løfta forsiktigt på pakkelappene. Til… Fra….. Navnene våre va fylt inn. Det kribla i magen.

Eg gjekk bort te peisovnen, det brant liflig og kongerøgelsen som hu mor hadde skaft fra byen, lå oppå ovnen og ga fra seg den beste julaloktå som tenkas kunne. Bag den gule stolen i hjørna sto loftgeværet te han Eivind, glømt i adle forberedelsene. Eg hadde ikkje lov te å bruga det, men på selve julaften va jo alt så fint at eg syns eg i hvert fall kunne ta i det. Eg gjekk bag stolen og lyfta det opp. Geværpibå kvilte på stolryggen. Eg kjende koss det va å holda i det, stakk fingeren inn på avtrekkeren. Eg visste jo at det ikkje va ladd. Så trakk eg av.

Poff, sa det. Eg kvakk te. Det rykkte i hendene mine. Og der, rett foran auene mine, på treet, så eg koss kulå, den stysste, den blankaste, vår stolthet og ære, delte seg i fillebeder og drysste ner på golvet. Eg satte med forskrekkelse geværet ner og gjekk bort for å se på skadeverket. Det va ugjenkalleligt. På treet hang bare kuleholderen igjen i tråden. To ståltråder sprikte hjelpaløst ud. Resten va forsvunne. Det va julastemningen og. Istedenfor hadde eg fått ein vonde klomp i magen.

Eg lista meg ud på kjykkenet te ein daue gås fylde med svisker og hu mor som ennå sto der i hverdagsskjørtet sitt, ulvahammen som me kalte det.
- Du mor
Hu skjønte med ein gang at någe va så det ikkje sko vera.
- Ja?
- Du huske den stora blanka kulå? Den styssta me hadde?
- Hadde?
- Ja, eg visste ikkje at geværet va ladd.
- Va geværet te han Eivind ladd? Sto det i stuå?

Hu mor måtte bli med inn for å se. Ner trappå i store, tunge drønn kom han storebror settande.

- Ka e det så har skjedd? Har han ødelagt kulå? Har den idioten rørt geværet mitt?
Men då blei hu mor sinte, julaften eller ikkje.

- Du må då vel begriba at du ikkje må setta fra deg et ladd luftgevær!
- Eg glømte det, og det va bare appelsinskall i det.
Han spakna, men ikkje merr enn at han la te:
- Men du røre det ikkje ein aen gang!
Han forsvant opp trappå.

Men julaften blei fine den. Gås fylde med svisker. Julatregang. Julasanger. Julapresanger. Nydder. Dadler. Figen. Brus og kver vår pakke Twist fra hu tante Berta. Alt som hørte med va der. Alt, bort sett fra ei store, blanke kula.

Redaktør -

Nyheter

Å male stuevegger med mennesker som ikke er permanente

Å male stuevegger med mennesker som ikke ...

"Det gjør for vondt å tenke på ...

Psykt fastlåst

Psykt fastlåst

Avviser alle forslag - for det virker meningsløst/håpløst ...

Men sofaen er din til odel og eie

Men sofaen er din til odel og eie

«Jeg vet jeg er for mye for deg ...»

Forstandens fjolleri

Forstandens fjolleri

Hvordan å elske den som bare elsker ...

Er det bare meg

Er det bare meg

Her er dikt til ettertanke

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...