Suman synes det var riktig morsomt å følge med på den rare røde ballongen.
I februar dro familien Hansen fra Hommersåk Nepal, et av verdens fattigste og minst utviklede land – i alle fall når det gjelder penger og industri. Det ble en reise i tid, for selv om nepaleserne tidligere denne måneden feiret inngangen til år 2071 har levemåten deres mange fellestrekk med hvordan det var i Norge for 200 år siden.
I strålende solskinn, og med støv i nesen, traff vi på Suman på landsbygda. Femåringen gikk i klær som virket minst tre hakk for små og gjorde store øyne da han så oss komme gående. Hvite folk er ikke hverdagskost i Okhaldunga. Mens vi tok en pause og spiste waiwai – nepalske nudler, blåste jeg opp en rød ballong som jeg formet om til en liten hund. Suman satt hele tiden ved siden av meg, og virket overrasket da jeg rakte den til ham. Selv om vi gikk i gode joggesko og han i skitne, utslitte sandaler, forventet han ikke noe fra oss. Dette var en stor kontrast fra Nepals hovedstad, Kathmandu, hvor vi ikke kunne snakke med barna fordi de var opptatt med å tigge. Dessuten var det også annerledes enn her hjemme i Norge. Lager du en ballongfigur, forventer barna at de får den, eller i det minste at du deler med deg. Suman derimot, ville i starten ikke ta imot, så det tok en liten stund før det gikk opp for ham at figuren var laget nettopp til ham. Jeg har aldri sett et så takknemlig barn. Smilet stod fra øre til øre, og den lille gutten visste ikke helt hvor han skulle gjøre av verken seg eller den nye røde vennen sin.
Turen gikk videre langs Nepals mange fjell og daler, og på veien traff vi på nepalesere i alle aldre. Plutselig, opp en bratt skråning, kom en gammel bestemor bærende på en gigantisk bunt med blader og greiner. Dette var mat til dyrene som folket var avhengig av for å overleve. Maten samlet de ved å klatre opp i trær og hugge ned greiner med kniv. Dette er rene risikosporten og konsekvensene er store hvis en faller ned, noe som dessverre er vanlig. Ofte faller blant annet barn ned fra trærne. Ettersom de lider av dårlig kosthold, er de også mer utsatt for beinbrudd enn hva norske barn er. Brekker du armen i Nepal, kan dette være fatalt, fordi folk er avhengige av armene sine for å tjene til livets opphold. Det verste som kan skje er at armen gror skjevt, og at man dermed blir ufør.
Helsetjenestene i Nepal kan ikke sammenlignes med Norges. Her må du betale for både medisiner og opphold på sykehusene, og ofte mangler de medisinsk kompetanse. Dessuten ligger sykehusene langt fra hverandre, og folk kan gå i flere dager for å få behandling. Vi besøkte Okhaldunga sykehus, hvor blant annet norske Kristin og Erik Bøhler jobber. De gjør en fabelaktig jobb med å hjelpe de som rammes mest når ulykkene inntreffer. Selv med mangel på plass og variert legeutstyr, blir det utført livsviktige behandlinger og operasjoner. Med omtrent 30 000 pasienter i året, er det alltid travelt og mye liv på sykehuset. Folket vi møtte her hadde også denne mystiske takknemligheten som jeg nå skjønner jeg egentlig aldri helt har forstått. I en vanskelig situasjon, ser de håp og virkelig kjemper for det som betyr noe, nemlig hverandre.
Selv med utrolig mye bra går alltid dagene på sykehuset trått med mye venting. Jeg og min søster Tove fikk med oss noen andre fra vår gruppe og gikk rundt med ballonger og neglelakk. Det ble svært populært, og vi hørte mye latter og glade rop den dagen. Dette var også en gyllen mulighet til å komme tettere innpå menneskene, selv med våre språklige begrensinger. Barna var ikke vant med å leke, så vi lærte dem blant annet Bro, bro, brille og andre sangleker. Både unge og gamle deltok. Det de var mest overrasket over, var at vi behandlet og så på dem som likeverdige. Dette var ikke vanlig i det kastesystemet som rår i landet. Bare det at vi så dem i øynene var et tegn på respekt.
Er det noe vi har lært fra denne turen er det at vi er unntaket. Flesteparten i denne verden lever i fattigdom, noe vi plent nekter å se. Vi selv er kanskje fattige på dette punktet med kjærlighet, noe de i Nepal er rike på. Det er viktig å fokusere på mennesker isteden for ting. Selv om vi ser på vår levemåte som optimal, har vi jammen mye å lære.
Av Lindy Elise Hansen
Redaktør -