Den gamle broen ved Fosseikeland har lite å stille opp med når Risa monterer saks på en av sine store gravemaskiner.
En monstersaks er montert i enden av armen til gravemaskinen fra Risa. Den biter seg fast i stålkonstruksjonen som helt til ganske nylig bar all biltrafikk over Figgjoelva ved Fosseikeland.
Med ny bro på plass, var det ikke lenger bruk for den klassiske brokonstruksjonen i stål. Selv om den gamle broen nesten var kriminelt smal, og dermed utgjorde en uholdbar flaskehals i et område der næringsarealet vokser rakst, er det er nesten litt vemodig å se den bli maltraktert av den store maskinen som står langs elvebredden. Broen, med sine stålbjelker, og sine nagler som binder det hele sammen, trekker tankene tilbake til maskiner i Jules Vernes eventyrlige framtidsvisjoner, bygging av skyskrapere i New York på tretti-tallet, industrialisering og jernbaneutbygging.
Evig eies kun det tapte
Jærbuen vet at det var diskusjoner om hvorvidt en skulle la broen stå som et minne om fortiden. En bevaring ville nødvendigvis ha utgjort en utgiftspost når det gjelder vedlikehold.
Broen som sådan er langt fra unik, og bare en liten kilometer oppover elven står det en bro i samme stilart. Den bærer jernbaneskinnene som står ubrukt helt opp til Ålgård. Vi får satse på at denne broen overlever, og at den kanskje til og med på sikt kan være med å bære noe mer enn bare et par ubrukte jernbaneskinner. Når et gjelder den forhenværende broen ved Fosseikeland, får vi si det som Ibsens Brand: ”Evig eies kun det tapte”.
Redaktør -