Massen som graves ned på Sele.
Johan Varhaug liker seg godt som driftsansvarlig ved renseanleggene. Med årvåkent blikk overvåker han renseprosessen fra begynnelse til slutt.
Vårsola glitrer på vågen. Måkene skriker etter mat. En ungdom skynder seg hutrende mot togstasjonen. På den andre siden av havnen står bygningen som huser Sirevåg avløpsrenseanlegg, en grå betongkloss, delvis dekorert med blå fliser. Den passer som meislet inn i landskapet rundt.
Viktig med kontroll
Klokken nærmer seg halv åtte. Johan Varhaug, driftsansvarlig for renseanlegge, låser seg inn i bygget. Inne på kontoret skaffer han seg fort oversikt over situasjonen på anlegget. Kun den ene av de to silene sviver, det er ennå tidlig på morgenen. Situasjonen er normal. Alarmen gikk da han låste seg inn. Dagens samfunn må ha alarmer over alt. Til og med der hvor kloakken renses.
Telefonen ringer.
- Nei, jeg vet ikke hvorfor den gikk av, men nå er det i orden!
I dag skal han ta prøver av avløpsvannet, både inn- og utgående. Et pålegg fra Fylkesmannen krever prøvetaking to ganger i måneden. Men først tar han en tur innom renseanleggene både på Vik og på Bore. Via data. Der er situasjonen også under kontroll. Silene er oppe i andre etasje. Der inne river det i nesen. Men ikke av sjenerende kloakklukt. Det er råtten rekeskallstank som trenger seg inn i neseborene. Renseanlegget tar imot kloakken fra blant annet Sirevåg og Ogna. i Sirevåg er det bedrifter som driver med reker. Utslippet ledes ut i sjøen 300 meter fra land, 20 meter under overflaten. 50 prosent av alle partikler er renset ut. Overskuddsmassen graves ned på Sele.
Besøkende
Naturen viser seg på sitt aller beste når Johan Varhaug kjører fra Sirevåg til Vik. På en vårdag som denne liker han jobben sin ekstra godt.
Det er på Vik biologiske anlegg i Klepp han har hovedbasen. Også der er bygningene tilpasset terrenget. Anlegget ligger ute på et jorde. Leplantingen rundt begynner å vokse til, og gi ly for vinden.
I dag har han med seg besøk, en journalist fra Jærbuen fotfølger ham over alt. Han er vant med besøkende på anlegget. Både skoleklasser og grupper med pensjonister kommer for å se og lære. Ungene blir ofte forundret over det de ser og hører.
- Er det det som skjer når vi trekker i snora?
De fleste lar være å reflektere over fortsettelsen når dobesøket er over, eller oppvasken er ferdig. Men det er da jobben til Johan Varhaug tar til. Han har vært ansatt hos Ivar siden 1986. Som driftsansvarlig fra 1998. Før pleide de å være to på jobb samtidig, men etter rasjonalisering for fire år siden ble antall stillinger redusert til kun en. Det kan bli litt stusselig til tider.
Han setter seg foran dataen inne på kontoret. Skaffer seg oversikt over situasjonen både i Sirevåg og på Bore. Nå sviver begge silene i Sirevåg. Bedriftene har startet produksjonen.
Biologisk renseanlegg
På Vik lukter det ikke råtne reker. Her lukter det mold. Her renses det avløpsvann fra ca. 10.000 mennesker i Time og Klepp. Avløpsvannet går igjennom flere trinn. Først blir avløpsvannet pumpet opp og sendt igjennom svære rister som samler de største bitene. Det avfallet kjøres til Sele og graves ned. Etter risterommet renner avløpsvannet gjennom både sand- og fettfjerning før det ledes ut i luftebassengene utenfor, og den biologiske rensingen begynner. Fra luftebassengene går vannet over i to sedimenteringsbasseng hvor vann og slam skilles. Det rensede vannet er nå så klart at det kan nesten brukes som drikkevann, men bare nesten. Det slippes ut i i sjøen ved Viketangen, 400 meter fra land, omtrent 10 meter under overflaten. Slammet blir kjørt til Sentralrenseanlegg Nord-Jæren i Mekjarvik hvor det blir tørka og pressa til Biopellets. Dermed er kloakken blitt omdannet til et jordforbedringsmiddel som kan føres tilbake til naturen. Uten sjenerende lukt.
Redaktør -