Det er søndag, sola skinner, og man burde strengt tatt kommet seg ut og fått litt frisk luft i fjeset. Likevel frister det ikke å klatre i fjell eller begi seg på fottur rundt endeløse vann. Er det mulig å komme seg ut i naturen med et minimum av fysiske anstrengelser?

En lett overskyet og ikke så altfor tidlig formiddag setter vi oss inn i bilen klare for tur. Sånn halvveis i hvert fall. Vi vil ut i naturen, men helst uten for mange anstrengelser. Turboka er pløyet, og alle fotturer der gåtiden er beregnet til mindre enn 30 minutter, er satt ring rundt.

 

Ut på tur

Så startes motoren, og vi er i gang. Allerede har de små fine skyene over oss begynt å bli større og mer truende. Kanskje det å begi seg ut i naturen akkurat i dag ikke var verdens beste idé. Men vi er ikke pyser, og bestemmer oss for å fortsette.

 

Jorder, traktorer, og kuer passeres. Sistnevnte ligger bedagelig på irrgrønt gress under solstrålene, og nyter livet. Det ser avslappende ut. Men vi skal ikke hvile oss, vi skal på tur.

Vi myser mot skiltet som dukker opp foran oss. Borestranda og en pil. Dagens første stoppested. Det som er så fint med en strand, er at du kan akkurat så langt du vil der. Du trenger ikke å stresse deg rundt den, eller nå toppen dens.

 

Vilt og vakkert

I turboka står det at Borestranda er flott for bading og turgåing. Tenker vi holder oss til turgåingen i dag, for vinden er bitende kald.

- Det er utrolig tungt å gå her, peser fotograf Katrine, også kjent under navnet Dronning urban. Hun har ennå ikke kommet seg ned til havet, men kaver i sanddynene like ved parkeringsplassen.

Men når vi endelig kommer oss ned på stranda, er alt slitet glemt. For den er vakker. Havet er en blanding av blått og grønt med hvitt saltskum på toppen, himmelen er gjennomsiktig blå og sanden er gyllen.

- Vi mangler bare noen palmer og tjue grader, så hadde vi vært på en stillehavsøy, drømmer Katrine, mens vinden drar oss i hår og klær.

Utenfor Borestranda finnes det ingen skjærgård, og her er det værhardt. Dermed er forholdene ypperlige for de mange kiterne og surferne som vi deler stranda med i dag. Vi betrakter surfernes kaving ute i bølgene, og er glad at det ikke er oss som er uti der.

 

Sola stråler alene på himmelen. Vinden puster og peser på oss.

- Nå føler jeg meg frisk, sier Katrine og smiler.

-  Jeg får en frihetsfølelse av å være her. Jeg føler meg liten, men på en positiv måte. Tror du vi blir brune nå?

Etter å ha beundret og filosofert litt om havet, kjenner vi at det blir litt kjølig. Den varme bilen frister.

 

Mystisk og magisk

Vi har vært en liten tur innom Mc. Donalds på Klepp. Noe som vi synes må være lov etter at vi har fått så mye frisk luft. Nå er nesa vendt i retning Bryne, hvor vi skal besøke noen trær.

 

 

Salteskogen har forsynt Jærbuer med ved opp gjennom alle tider. Nå finnes her tre kilometer med brede stier, og lysløype langs to av dem. Dessuten kan du parkere like ved. Her er heller ingen bratte oppoverbakker. Ypperlig for late turer.

Det skarpe lyset forsvinner, og vinden stilner under de langstrakte grantrærne. Fuglene synger blant greiner og kongler. Det lukter jord og barnål.

- Så utrolig behagelig å gå på dette underlaget, utbryter Katrine entusiastisk.

- Det er sikkert et veldig bra underlag å jogge på. For de som driver med slikt.

 

Vi følger stien innover i skogen. Noen solstråler klarer å presse seg gjennom mylderet av greiner, og ned til noen hvitveis på bakken.

Dette er et sted hvor det er lett å forestille seg at tusser og troll dukker fram når mørket tar over for sola. Jeg ser for meg gjenferd og mordere òg. Men de har nok ikke satt sin fot i Salteskogen på en god stund.

 

Etter å ha beundret trær og kongler, og prøvd ut huskestativet inne i skogen, trekkes beina tilbake til den parkerte bilen. Klare i hodet og solbrente i huden kan vi med god samvittighet kjøre hjem og se søndagsfilmen på tv.

 

Tekst: Nina Kalvatn Opsahl

Redaktør -