Oddi Nessa and a Handful of Leaves ga ut sin første plate i november. Den har blitt godt mottatt
Bandet Oddi Nessa and a Handful of Leaves ga ut nytt album i november. Frontfiguren, som først ble grepet av musikken i ungdomsklubben i Gand kirke på åttitallet, har høstet mange gode anmeldelser opp gjennom årene, men har aldri blitt noen A-kjendis.
-Det viktigste for meg er å kunne jobbe med musikk. Jeg trenger ikke å vise trynet mitt overalt, jeg trenger ikke å bli «stor». Da hadde jeg laget en annen type musikk. Jeg lager musikk og tekster jeg mener noe med. Det er lidenskapen til musikken som driver meg. Jeg vil formidle noe og røre ved noen hjerter. Det største er når noen sier at mine sanger har «gjort noe med dem», sier Odd Arild Nessa.
Lang vei fram
Det har vært en lang og brokete vei fram til utgivelsen. Det har gått fem år siden Nessa følte han hadde materiale som fortjente å bli gitt ut. Siden den gang har en produsent møtt veggen, en annen hadde veggen full av asbest og fukt og den tredje måtte flytte både hus og studio. Albumet ble til slutt spilt inn sammen med bandmedlemmene Erlend Vesteraas, Sigmund Vegge og Oddi Lund.
-Det er på en måte et soloalbum. Det er mine sanger, men uttrykket har blitt til sammen med bandet og produsenten. Det hadde aldri blitt det samme uten dem. Vi har jobbet sammen lenge, og jeg er glad for å ha så kreative folk rundt meg, sier Oddi Nessa.
Nessa plasserer selv den melodiøse countryrocken med de gode tekstene i et landskap der artister som Tom Petty, Bob Dylan og Ryan Adams er inspirasjonskilder. Kanskje aller mest den førstnevnte.
-Jeg har hørt veldig mye på Tom Petty. Å høre hans plater, er som å høre en tidløs hitparade. Jeg går aldri lei Tom Petty. Jeg prøver å få til noe av det samme selv. Å lage sanger som jeg kan høre igjen om en del år og tenke at «jo, den står seg». Det er det enkle, nakne og ekte som lever lenge. Noen ganger har jeg lyktes, slår han fast.
Legendarisk scene
Platen har fått gode anmeldelser, og Nessa og bandet har hatt mange spillejobber etter utgivelsen i november.
-Vi hadde nylig konsert på den legendariske scenen på Last Train i Oslo. Der er det atmosfære, og det er mange forbilder som har stått på samme scene før oss. Du føler både stolthet og ydmykhet når du får spille på slike scener. Vi jobber også med å bli spilt på radio, men det er hard konkurranse. Sangen «Spinning» er singelen fra albumet. Vi prøver å få den inn på spillelista til NRK, men da albumet kom ut i slutten av november var det stort sett bare plass til julemusikk, sier han.
-Men vi har ikke gitt opp. Vi må ikke bli spilt på radio, men det er kanonkjekt om det skjer, legger han til.
Oddi Nessa har bodd i Oslo de 15 siste årene, men han tar gjerne en tur til Sandnes og Stavanger også for å spille det nye materialet sitt. Han har spilt mye lokalt tidligere. Han er ingen skolert musiker. Etter å ha blitt bitt av musikkbasillen i ungdomsklubben i Gand kirke, ble det yrkesskole på unge Nessa. En «noget godt» i oppførsel gjorde sitt til at han ikke kom inn på Lundehaugen.
Tok den helt ut
Det var høyt under taket i Gand kirke da Oddi Nessa og kompisene fikk utfolde seg på slutten av åttitallet. De fikk «ta den helt ut» når de laget og framførte sanger. Det viktigste var å snekre sammen et band. Drømmen var å bli store.
-Vi var vel 14-15 år gamle da vi startet det første bandet, men det var først med California Über Alles vi fikk et publikum. Dette var rundt 1990. Ingenting var det største lokale bandet, og The September When var i ferd med å slå gjennom. Så var det oss og noen andre band som hang rundt September When i miljøet på Checkpoint Charlie i Stavanger. Jeg kjenner meg godt igjen i miljøet som skildres i «Mannen som elsket Yngve» og filmene og bøkene om Tore Renbergs figur Jarle Klepp. Det var ei fin tid, sier Nessa.
-Selv om det var mange band i området, var det ikke så lett å få gitt ut plater. California Über Alles fikk kontrakt med nystartede Fuzz Records og spilte inn plate i studio hos Terje Refsnes på Hanasenteret i 1991. California Über Alles er et kultband fra denne tida som mange husker ennå, forteller han.
Møtte Herren
Etter perioden med California Über Alles, begynte Oddi Nessa å vanke i miljøet i Sandnes frikirke. Takhøyden var nok en gang en av grunnene.
-Jeg traff en pastor som røykte. Det var egentlig nok til at jeg trivdes og fant meg til rette, sier han med et smil.
I denne perioden møtte han Vårherre. Det har preget tekster og musikk siden, og særlig den første tiden etterpå. Men han møtte også to andre i Sandnes frikirke. Han startet bandet Salvation Street sammen med Gulleiv Wee og Inge Engelsvold
-Jeg har en spirituell tilnærming når jeg lager sanger. Sangene er både lyse og mørke. De handler om menneskelig styrke og svakhet. Jeg er opptatt av de store spørsmålene – om livet og døden. Jeg leter ikke etter den perfekte teksten eller det perfekte musikalske uttrykket. Jeg vil at det skal være ekte og ærlig. Sangene skal være som livet selv, mener Oddi Nessa.
En smak av rockedrømmen
Salvation Street ga ut to album. Det siste av dem, Dream Pilots, førte til at bandet levde videre under navnet Dreampilots. Med Dreampilots fikk han en smak av livet som rockestjerne. Først da de ga ut det første albumet i 2005.
-Vi hadde en manager med store ambisjoner. Det ene stuntet var å leie Valle Hovin. Vi spilte for 1.500 mennesker. Svært få av dem var fra pressen. Konserten var bra, men det tok ikke av, ler han.
I 2009 ga bandet ut sitt andre album. Det hadde låter fra det første albumet pluss noen nye, og ble kun gitt ut i USA.
-Vi skulle bli satset på, men det hele var timet perfekt til finanskrisa slo til og plateselskapet gikk konkurs, forteller han.
Gjennom hele karrieren har han fått gode anmeldelser.
-Jeg har aldri blitt sparket bak av dem som mener noe om musikk, sier han.
Møte med nøden
En sang som skiller seg ut på det nye albumet, er «Confessions». Historien er hentet fra en opplevelse som har preget livet til Oddi Nessa.
-Dreampilots hadde et samarbeid med Kirkens Nødhjelp, og jeg var på besøk på en yrkesskole som skapte et nytt liv for tidligere barnesoldater i Kongo. Der snakket jeg med en ung gutt som fortalte sin historie. Han ble kidnappet av en militsgruppe som 4-5 åring og tvunget til helt utenkelige ting. Jeg var helt uforberedt på det brutale innholdet i fortellingen hans, og ble tatt fullstendig på senga. Det satte virkelig spor, forteller Nessa.
-Jeg skrev opprinnelig teksten til Confessions som hans historie slik han fortalte den til meg. Den er senere skrevet om fra hans historie til en tekst hvor jeg tar et oppgjør med min egen «falskhet» i forhold til å hjelpe de som trenger det, legger han til.
Møtet med nøden og håpet i Kongo har også preget ham utenom musikk og sangtekster. Han jobber i dag for bistandsorganisasjonen Star of Hope, som driver skoler for 30.000 barn i 14 land.
-Organisasjonen ble stiftet i 1969 og har vokst gradvis siden da. I Norge ble den etablert i 1995. Etter det første besøket til Kongo følte jeg på at jeg måtte gjøre mer. Jeg så hvor privilegert jeg er som kan bo her. Man får nesten en skyldfølelse fordi man har det for godt. Jeg måtte gjøre mer, sier han.
Gir seg ikke
Oddi Nessa har ingen planer om å gi seg med musikk selv om det siste albumet satt langt inne og det helt store gjennombruddet lar vente på seg.
-Jeg er en tobarnsfar som driver med musikk på si sammen med gode, kreative venner. Det er jeg som har valgt musikken, ikke omvendt. Jeg finner mye glede i å jobbe med musikk, og jeg er veldig glad for å få gitt det ut på plate, sier han.
-Så lenge jeg kan lage de sangene jeg har lyst til å lage uten å måtte tilfredsstille andre enn bandet og meg selv, så fortsetter jeg gjerne.
-Og jeg gir gjerne ut plater litt oftere, slår Oddi Nessa fast.
Redaktør -