Ståle Strømsvold er frontsymfoniker og gitarhelt i Norges Philharmoniske Orkester. Den 29. mai entrer de scenen på Sandnes Brygge.
- Du har noen andre mer regionale filharmoniske orkester. For eksempel i Bergen, Berlin og Oslo. Men vi er de eneste som driver på nasjonalt nivå, sier Christian Eriksen med en høytidelig mine. Lørdag 29. mai gjester Norges Philharmoniske Orkester Sandnes Brygge.
Det var trommeslager Eigil Jansen som på telefon inviterte oss med på en øving med orkesteret. Da hadde han en kone som var høygravid. Når vi ankommer øvingslokalet, så har Jansson nylig blitt pappa, og har derfor av forståelige grunner glemt å informere de øvrige bandmedlemmene om vårt besøk. Vi kommer derfor helt uanmeldt på de øvrige tre bandmedlemmene. Men det tar de på strak arm. Akkurat som de tar Beethovens femte symfoni på like strak arm. Det var nettopp denne kompliserte symfonien som satte det hele i gang.
Skjebnesymfonien
Vi slår oss ned i sofaen i øvingslokalet som ligger i en låve utenfor Randaberg sentrum. Det er gitarkunstner og frontfigur Ståle Strømsvold, organist Christian Eriksen og bassist Svein Refvem som gir oss bakgrunnen for orkesteret:
- Det var vel Ståle som ville lage et syttitallsband, minnes Eriksen, og Refvem kommer med sin versjon:
- Jeg vil si det begynte med Skamteateret. Da spilte vi litt klassisk innimellom, og fra høsten 2005 fant vi ut at vi ville gi gass.
- Det begynte med en kombinasjon av rock og klassisk, slår Strømsvold fast, og fortsetter:
- Vi hadde mange småstykker av Mozart og de guttene. En dag satte vi av et helt år til å øve inn Skjebnesymfonien.
- Det var et svangerskap. Du kan si vi fødte Skjebnesymfonien da vi framførte den i Bjergstedparken. Det tok trettisju minutter, minnes Eriksen.
De fire musikerne gikk grundig til verks, og var tro mot det kjente musikkstykket.
- Vi spilte den ganske etter ”blekkå, akkurat sånn som stykket er skrevet for orkester. Alle temaene og melodiene er med, og lengden på ting og repetisjoner er helt likt.
Hevet ferdighetene
- Det er et uttrykksmessig dramatisk stykke, og vi har vært tro mot originalverket. I andre sanger har vi gjort andre grep og tatt oss mer friheter, sier Strømsvold.
Bassist Refvem trekker fram hva de som musikere har fått igjen for strevet med Beethovens verk:
- Vi fikk hevet basisferdighetene våre enormt, både teknisk og musikalsk. Og vi knakk koden på hvordan vi skal konvertere klassisk musikk til rock.
Eriksen fortsetter:
- Første gangen hørte vi sangen mer som en radiosang. Du memorerer litt, men etter tre minutt så blir det fryktelig komplisert. Nå tenker vi mer i bolker, og har en større forståelse for oppbyggingen. Det har vært en utdannelse for oss alle.
Konservativt og liberalt
- Er dere et humorband?
- Humor? Jo, du har jo det med de klærne og den andektige framtoningen. Det gjør det nok litt komisk. Det passer ikke helt inn i dagens Norge at vi oppfører oss som grever fra 1800-tallet. Det er nok der humoren ligger. Når vi er veldig stive så blir små sprell komiske.
- Det musikalske uttrykket er ganske liberalt, mens framtoningen er mer konservativ, sier Refvem.
- Hører dere mye på klassisk musikk?
- Det er veldig forskjellig. Trommeslageren hører bare på klassisk, men jeg liker ikke lydbildet i klassisk musikk.
- Å?
- Nei, jeg liker ikke de der fløytene og fiolinene, sier Stømsvold, og minner litt om en syvende klassing som protesterer mot musikklæreren sin.
- Jeg vil ha trommer og hammondorgel. Det er sånn jeg er satt i sammen. Vi svinger på forskjellige frekvenser, konkluderer han.
Spilte på skoler
Etter at Skjebnesymfonien var født, og hadde festet seg i hjernebarken og fingrene på de fire, reiste de rundt på skoler og framførte verket.
- Hvordan ble dere mottatt av elevene?
- Vi ble godt mottatt, men det er jo alvor dette her, og det er et tungt verk. Det skildrer død og fordervelse, og er en kamp, nesten som et krigsslag. Det er ikke som å ligge på en flåte og drikke champagne, slår Strømsvold fast.
Refvem legger til:
- For de ni-ti elevene som lyttet var det nok intenst. Men jeg tror de koblet litt ut av og til og tok pauser. Kanskje de bare kikket på Ståle og gitaren som er en fascinerende faktor i seg selv. Det er jo teknisk imponerende, og de som selv spiller ble nok imponert over nivået. Det å se noen som spiller sånne løp var nok kult for dem.
- Skal dere framføre Skjebnesymfonien i Sandnes?
- Vi kommer nok i hvert fall til å spille første og tredje sats, sier Eriksen.
Foruten de fire musikerne kommer orkesteret også til å bestå av en tenor når de gjester Sandnes i slutten av mai.
Redaktør -