Verdens nydeligste musikk – give me five!

21.08.2017

Det har selvfølgelig litt med alder å gjøre hva den enkelte av oss vil beskrive som ”verdens nydeligste musikk”. Noen vil si det er The Beatles, noen Jim Reeves, noen Sting, noen symfonimusikk med fioliner og bratsjer, noen harpemusikk og noen sverger til den totalt klassiske genren og roper ut: opera!

Jeg tror, ja, jeg nærmest vet det, at musikksmaken er delt. Mange kan like det samme – men når det kommer til ”alvoret” bekjenner de fleste det som er smaken for dem. Og bra er det.

I mange år hørte jeg på ulike poptyper inntil en gammel venn en lørdag i Brooklyn ”omvendte” meg til den klassiske musikken. Siden har jeg satt pris på wienermusikk og utrolig nok også ulike typer for jazz og litt korpsmusikk; uten å overdrive og å gå i takt. Jeg hører med blant dem som kan si: ”Den som går i utakt lytter til en annen tromme.”

Men – de tre siste årene har jeg lært meg å sette pris på en helt annen type musikk. Den gir ikke så høye toner og den er ikke bestandig så ren. Den kan ikke avspilles på kommando og man får ikke kjøpt den verken på CD eller bånd.

Når denne musikken spiller opp, lytter den det angår – og min generasjon, det vi godt kan kalle ”bestefarsgenerasjonen” – med begge ørene.

Hva jeg sikter til med dette litt kryptiske? Jo, barnebarnets pludring som er gått over fra pludring til ord og lange setninger med mening i. Det er for meg ”verdens nydeligst musikk” – og jeg tror det er det for alle som lytter til nettopp denne ”magiske overgangen”.

I lang tid nå har barnebarnet vist hvor stor verden er og hvordan man kan ta ”det hele som det kjem”. Stille og iakttagende følger hun verden. Når katten går forbi peker hun og sier ”katt” eller ”pus”, og når vi løfter henne opp fryder hun seg og sier ”helt i taket”. I dag fikk hun plaster på fingeren og tok det øyeblikkelig av og sa: ”Jeg må få et nytt.” Faren hennes hadde fått magetrøbbel, og plutselig sier hun: ”Pappa må kjøpe Biola.”

Hvor i all verden tar hun det fra? Jeg spurte henne ikke, men hun tok selv siste stikk da hun satt på fanget mitt, løftet den lille armen med den lille hånden, holdt den rett mot meg og sa: ”Give me five!”

Jeg tror ikke på det overnaturlige, men jeg lot meg imponere – meget. Da vi tok avskjed med hverandre en ettermiddag, kom flytoget og hun hadde ikke tid til å snakke. Det var for mange andre ting som opptok henne. Men gjennom menneskemengden på perrongen hørte jeg det likevel: ”Ha det, morfar!” Hvilken herlig musikk!

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Når sæden svikter

Når sæden svikter

Forplantningsevnen er i fritt fall i Norge ...

Dverggjess under himmelen

Dverggjess under himmelen

En inspirasjon av kristen meditasjon og ...

Vindens kjærteikn

Vindens kjærteikn

Mye ettertanke og skjønnhet – samlet ...

De svarte skipene

De svarte skipene

Norsk epic fantasy

Gulla på rømmen

Gulla på rømmen

Flere hundre mindreårige har forsvinner ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...