Legenden om St. Hallvard

12.10.2021
Legenden om St. Hallvard
Ole Rikard Høisæther
Sankt Hallvard

I Norge har vi beskjedne ti helgener, nemlig hellige Olav, hellige Sunniva, hellige Hallvard, hellige Eystein av Nidaros, hellige Magnus Orknøyjarl, hellige Torfinn av Hamar, hellige Ragnvald Orknøyjarl og hellige Håkon V Magnusson. I den katolske kirke – bare for å trekke en sammenlikning – er det tusenvis.

Det er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending å bli helgen. Det kalles helligkåring eller kanoniseringoger en stadfestelse på at en avdød person er en kristen helgen. Kanonisering er mye brukt i Den katolske kirke, men også i orientalske ortodokse kirker og i en viss grad i Den anglikanske kirke. Vår tids helgener er f.eks. Edith Stein – jødinnen som konverterte til katolisismen og ble drept i Auschwitz-Birkenau, Moder Theresa som er kjent for sitt arbeid blant fattige i India m.m. En som står «på vent» for å bli helgen, er den amerikanske sosialarbeideren og journalisten Dorothy Day som nedla et epokegjørende og stort arbeid blant New Yorks fattige, bl.a. grunnla hun avisen «Den katolske arbeideren» som fremdeles utkommer.

Men det er en lang prosess og kommer bare det vi godt kan kalle «Guds utvalgte» til del. Det ligger vanskelige kriterier til grunn først for å bli saligkåret og så kanonisert. Å bli saligkåret er en manifestasjon på at en avdød person er i himmelen og der kan gå i forbønn for de troende. Personen omtales etter dette som «den salige N.N.»

Om den norske St. Hallvard har Ole Rikard Høisæther skrevet en sjeldent god, innholdsrik og godt utstyrt bok som er en helgen verdig. Boken heter rett og slett «Sankt Hallvard – helgen og symbol» og på 239 sider gir han til beste det vi vil velge å tro er det meste av Hallvard Vebjørnssons (~1020-1043) historie – eller legende som det gjerne kalles når det handler om helgener. Det er fascinerende lesning, og Høisæther forteller klart og enkelt med et lett og tilgjengelig språk.

Legenden om Hallvard er lang. Her skal kun referere sluttsatsen i hans liv: «En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid trell løpende opp til ham og ba om å få bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. Hun hadde nektet for å ha gjort det, men mennene trodde henne ikke. Hun rømte fra dem i frykt for sitt liv. Straffen for tyveri var døden. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne opp i båten.

Da de så vidt hadde kommet ut i fjorden nådde kvinnens forfølgere stranden. Fra strandbredden prøvde de å overtale Hallvard til å overlate kvinnen til dem, men han nektet. Mennene ble rasende og skjøt med piler på Hallvard. Han ble truffet i halsen og døde. Så slo de kvinnen i hjel. Deretter bandt de en kvernstein til Hallvards lik, og senket liket i sjøen for å skjule sine ugjerninger.

Til tross for den tunge kvernsteinen fløt liket av St. Hallvard opp mot vannflaten. Venner av Hallvard soknet etter ham, fisket ham opp med vidjekvister, og ga ham en praktfull begravelse i hjembygden. Men det viste seg snart jærtegn ved graven hans; vidjekvistene som hadde blitt brukt i sokningen begynte å spire, og hans ry som hellig mann vokste. Fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, ble Hallvard dyrket av folket som en martyr.»

Dette er kortversjonen og en historie som har mange fasetter til mange steder og sogn, men som likevel knyttes sammen i det som ble Den hellige St. Hallvard. Å lese om dette, er å ta et dypdykk i eldre norsk historie. Ole Rikard Høisæther tar leserne med på mange detaljer og med stødig underbygget stoff, viser han vei gjennom historien.

Boken er full av verdifulle bilder som vi sjelden eller aldri ser offentliggjort, forfatteren har trukket frem det ene interessante bildet etter det andre, og synliggjør både det han skriver om og historien. Dette er en god og engasjerende bok for den som vil sette seg inn i dette og leve med «helligheten» noen timer. Det kan være vel anvendt tid.

At St. Hallvard er Oslo bys skyttshelgen og har sitt bilde i Oslos byvåpen og et relieff innstøpt i Oslo Rådhus, forteller noe om hvilken «standing» Den hellige St. Hallvard har i landets hovedstad og i vårt samfunn. En katolsk kirke i vårt land er oppkalt etter han, flere foreninger og losjer – og et menighetsblad.

Vi kan si det slik: St. Hallvard er død, men lever videre. Det er en arv alt som bærer hans navn må forvalte.

 

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Blodskam

Blodskam

Med én fot i graven ...

Even

Even

Om et barns ubetingede kjærlighet til ...

To lyse hundar

To lyse hundar

Ikkje alt skal fram i lyset. Ikkje på ...

Jugoland. Om Jugoslavia, nordmenn og nye land på Balkan.

Jugoland. Om Jugoslavia, nordmenn og nye ...

Kva står att av Jugoland?

Én dag til

Én dag til

Det gjelder å si til seg selv at man ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...