Irene Levin bryter tausheten - forteller om dramatiske skjebner

30.04.2020
Irene Levin bryter tausheten -  forteller om dramatiske skjebner
Irene Levin
Vi snakket ikke om Holocaust-mor, jeg og tausheten

I en lang, lang rekke av bøker om andre verdenskrig i Norge og jødearrestasjonene i oktober og november 1942, skiller Irene Levins bok «Vi snakket ikke om Holocaust» seg ut for sin presise presentasjon av et meget vanskelig – og ennå meget følsomt tema. Boken bør få en stor leserskare.

Bakteppet er en opprydning etter at Irene Levins mor døde. Da fant hun noen skrevne ark, og etterhvert som opprydningen fortsatte kom det frem opplysninger både her og der. Tilsynelatende virket det hele som mer eller mindre tilfeldige nedtegnelser, men Irene Levin satte seg ned og analyserte materialet og etterhvert fant hun en dypere sammenheng i det. Dette – sammen med samtaler, intervjuer og undersøkelser i Riksarkivet og andre steder, ble det en bok av med undertittelen: «Mor, jeg og tausheten» hvor skjebnene så å si rulles opp en for en. Isolert er det spennende lesestoff.

Det er betagende interessant å lese denne boken fordi vi får innsikt i jødisk familieliv før, under og etter de skjebnefulle arrestasjonene som for de aller fleste sitt vedkommende endte med døden i Auschwitz-Birkenau-komplekset i det tyskokkuperte Polen.

Spesielt interessant er det å lese om arrestasjonene. Her går Levin skikkelig til verks og hun har funnet frem navn både til politibetjentene som var med og hva som skjedde i de dramatiske timene for Norge. Det er sjelden vi har fått dette presentert på akkurat denne måten. Hun er dessuten nøye med å skille mellom Statspolitiet – som foretok arrestasjonene – og det ordinære politiet som i noen grad hjalp til. Ofte går forfattere og skribenter seg vill i dette, men Levin forklarer det enkelt, konsist og riktig. Det gjør at i hvert fall denne anmelder får tillit til både forfatteren og det langt på vei grelle stoffet som presenteres på de nesten 250 sidene. Det er norsk samfunnslære på sitt aller beste.

Det er mye å fortelle om det norske Holocaustdramaet da Norge høyst ufrivillig ble revet med i krigens malstrøm. Irene Levin gjør det elegant og med sordin, uten å blir for sentimental eller komme med påstander som ikke kan aksepteres.

Men hvorfor taushet om dette helt frem til 2020? Levin forteller at mange har forsøkt å svare på dette, og kanskje det vi kommer nærmest er de som sier at bestialiteten, grellheten, perversjonen og bedraget var så stort, så enormt, at det lar seg kort og godt ikke forklare på en måte som gjør at andre forstår. Dessuten vet vi at traumer alltid er vanskelig å snakke om, og at den som skal gjøre det krever både tid, trygghet og anledning.

«Vi snakket ikke om Holocaust» er en bok for alle, særlig for unge mennesker, som vil lære og forsøke å forstå mer om 2. verdenskrigs grusomheter. Levins bok gir et meget godt innblikk i noe alle i Norge burde vite om og kjenne til. Det er norsk, nær historie.

Jørn-Kr. Jørgensen

Nyheter

Skogstrådar

Skogstrådar

Krafta i naturen er sterkt forbunde med menneskesinnet ...

Havna

Havna

Etter stormen kjem stillheita ...

Mormors kalde kluter

Mormors kalde kluter

Usminkede og rå dikt om mormorer

Det eldste Sandnes

Det eldste Sandnes

Et bidrag til byens forhistorie.

Langgata i Sandnes

Langgata i Sandnes

Bli kjent med hvert hus i Langgata, dens ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...