Inspirasjonen er aldri fraværende hos Herborg Kverneland. Her sittende ved sitt arbeidsbord.
Herborg Kverneland er viden kjent for sine kalligrafi illustrasjoner. Foreldrene som begge var lærere, påvirket henne sterkt i forhold til de skapende evnene hun hadde allerede som barn. Det eneste hun ville, var å gå på Statens håndverks- og kunstindustriskolen i Oslo. Det har hun aldri angret på.
På jordet langs grusvegen går det noen sauer og beiter. Sola prøver å gløtte mellom de grå skyene. Fuglesangen fra trærne, og motorduren fra riksvegen kjemper om lydbildet.
- Ta første veg til høyre, ikke stopp ved noen postkasser, bare rett fram på grusvegen, ingen svinger, så finner du nr. 6 et sted på garasjen.
Det er ikke mulig å ta feil av vegen hjem til Herborg Kverneland. Etter mange år med kursdeltakere som ikke finner veien er hun blitt en kløpper i å dirrigere via telefonen.
En båt står i innkjørselen, og i garasjen med nr. 6 på står det en bil.
Herborg tar i mot meg i døra, geleider meg til vinduet og begynner å forklare landskapet utenfor stuevinduet.
- Den første tangen du ser er Netland, den andre er Tegle. Der gravde de fram det største funnet av strømpelegg i sprangteknikk, et veldig gammelt kunsthåndverk. Hun Bjørg Njå har rekonstruert deler av det som ble funnet der. Jeg tror det står på Jærmuseet, sier hun Herborg ,og peker videre oppover Andabakkene i det fjerne.
På bordet ligger bøkene som små kunstverk satt fram til å inspirere.
Så snakker vi litt om de Jærske steingardene. En steingard kan si så mangt om et menneske. Igjen peker Herborg ut vinduet, nå på sin egen personlige steingard ute i hagen. Bred og solid står den der som en grense mot vegen.
- Den fikk jeg av Tønnes, mannen min, til 60 års dagen, sier Herborg med et lite smil.
Midt imellom huset og steingarden står det et hjerteformet blomsterbed lødd i stein. Det lagde Tønnes til meg når jeg var syk, forteller Herborg videre. Den gangen bugnet bedet av ildrøde blomster. Nå er det vinter, og den brune molden rår alene i bedet.
På bordet står det et barndomsbilde av Kongen i anledning 70 årsdagen. Rammen er pyntet med et lite bånd og en perle.
Er det en kongestol som står her i gangen?
- Nei, dette er ingen kongestol, ler Herborg. Søren Nedrebø lagde den i si tid, og den ligner på brudestolene som står i Time kyrkja.
Det var på Time kyrkjegård for to år siden at hun plutselig falt om, greide allikevel å komme seg til nærmeste hus, og våknet så senere på Haugeland sykehus i Bergen.
- På Haugeland kan de hoder, forklarer Herborg. En verdifull kunnskap for henne som hadde fått hjerneblødning.
Hun må støtte seg litt på møblene når hun går inn til arbeidsrommet.
- Jeg har lært å gå tre ganger i livet. Første gangen husker jeg naturligvis ikke. Andre gangen var jeg fem år, og lå lenge alvorlig syk med lungebetennelse. Da måtte jeg lære å gå for andre gang. Jeg husker godt at far måtte holde meg når jeg prøvde å stå på gulvet. Tredje gangen var nå etter at jeg ble syk. Nå er jeg ikke lenger så bøsen av å kunne gå. Men den første tiden måtte jeg vise til folk hvor flink jeg var blitt fra gang til gang, kommer det leende fra Herborg mens hun demonstrere hvordan det var før hun mestret kunsten å gå til fulle.
Kunsten å skrive mestrer hun bedre en de fleste. Med sin vakre skrift har Herborg Kverneland skrevet seg inn i hjertet til mang en Jærbu i årenes løp. Rundt omkring i de Jærske hjem står det kopper og kar, plakater og bilder med kalligrafi og illustrasjoner med hennes signatur på.
Og har du fått en Herborg kalligrafi i gave, var den kanskje pakket inn i Garborgpapiret, hennes egen kreasjon.
Noen vil kanskje kalle henne for kalligrafiens mor på Jæren.
- Jeg tror de fleste som driver med kalligrafi her i området har gått på kurs her hos meg , og noen av de har blitt så flinke at de selv holder kurs for andre. Men det var nok jeg som startet bølgen, det tør jeg nok si, sier Herborg sittende ved skriveplassen inne på arbeidsrommet.
Rissfjær, pensler, tusjer, saks ,blyanter, linjaler, her er redskapen på plass.
Så snakker vi litt om plakater. Vi snakker om gleden over det å ha en sterk skaperevne. Vi snakker om trangen til å formidle til andre.
Hun legger fram plakaten hun lagde for utstillingen på Hå Gamle Prestegård den gangen arkitekt Per Line hadde tegnet påbygget, og ønsket seg en åpningsutstilling med plakater fra Amnesty Internasjonal.
Herborg demonstrerer hvordan det skrevne ord kan minne om et piggtrådgjerde. En tusj og en hånd og en kunstnerisk ånd, det er det som må til.
- Inspirasjonen er alltid til stede, sier Herborg tankefullt og leser diktet “Jeg har drømt slik om deg” på fransk fra et bilde på veggen. Skrevet med kalligrafi på fransk, over det igjen med små bokstaver er den norske gjendiktningen påført.
Men det var ikke før jeg var blitt femti år at jeg våget å kalle meg en kunstner, sier skrivekunstneren, og forteller videre om hvor godt det føles å kunne skape igjen etter å ha vært alvorlig syk
Hun liker å åpne nye dører, ta fatt på utfordrende oppgaver. Nå er utfordringen de små tingene. Små ordfugler i papir hengende på en grein, med utvalgte ord og sitater. Bevingede ord, eller ord med vengjer. Lagt i fjorsommer for utstillingen i forbindelse med den Internasjonale bokbyfestivalen i Fjærland.
Det dreier seg alltid om ord. Enten det er små, eller store prosjekter. Sagt med hennes egne ord i dette korte diktet. “Ord er bilete - bilete er ord”.
Herborg følger meg til døren.
I gårdsrommet står det nå en båt, og en bil.
Sauene beiter fremdeles på jordet langs grusvegen.
Små snøklokker stikker hodet opp fra den brune molden.
Snart er det vår.
Av Torbjørg Isafold Kristjansdottir
Redaktør -