John Magne Evjen gikk med avisene for å få råd til det kuleste nye på vinyl fra London. Så trålte han platebutikkene i Sandnes på fredagene for å sikre seg de få lokale heltene som hadde kjempet seg inn i vinylhimmelen. For bookingsjefen i Sandnes Rockeklubb er rocken fortsatt en besettelse.
- Hva er det med rocken?
- Jeg tror at enten så finner du det ”überkule” i rocken, eller så går det deg hus forbi. Og hvis du finner det, så blir det en besettelse.
- Og du fant det ”überkule”?
- Ja, da jeg kjøpte min første plate var jeg solgt. Det var ”Far, far away” med Slade i 1975. Jeg kjøpte den på Jakobsens foto- og rammebutikk i Sauda. De hadde en plateavdeling i kjelleren.
- Sauda?
- Ja, mor sin slekt er fra Sauda, og det er der jeg er født. Vi bodde der i to år, før vi flyttet til Klepp i 1970 og så til Varatun i Sandnes. Alle høstferier, vinter- og påskeferier blir fortsatt tilbrakt i Sauda. Jeg har fått et nært forhold til plassen, og både broren og søsteren min har bygget hytte der.
- Men ikke du?
- Nei, jeg har ikke bygget noen ting, jeg drøyer den, hehe…
Lokal rockehistorie
Med sin umettelige hunger etter lokale utgivelser, har Evjen blitt et vandrende leksikon i lokalrock.
- Jeg har fulgt med på lokalrocken i alle år, så jeg har jo ganske mye, og kjenner sikkert rundt nitti prosent av de som har drevet med en eller annen form for musikk i Sandnes.
- Hvorfor denne interessen for lokal rock?
Evjen må fundere litt for å finne svaret, og når han har fundert ferdig tar han oss med noen tiår tilbake i tid:
- Vi som har opplevd det lokale musikklivet på 70- og 80-tallet er heldige. Vi fikk oppleve elevsamfunnene på ungdomsskolene hvor de arrangerte konserter. Det var også konserter på fritidsklubbene, på Hotel Sverre, på Gaugen, og på den gamle kinoen Knirken. Det har vært en kultur for konserter i Sandnes siden våre foreldres tid. Idrettslagene spilte også en stor rolle når de arrangerte konserter blant annet i Giskehallen, mimrer Evjen.
Håbet-festivalen
Med den ”gode, gamle forhatte diskoen” på syttitallet måtte imidlertid de lokale bandene smyge inn eget låtmaterial innimellom dansbare slagere fra den store verdenen.
- Var det Boney M og Bee Gees det gikk i?
- Hehe, det var kanskje ikke så drøyt, men bandene måtte i hvert fall spille andre låter utenom sine egne. Så kom Håbet-festivalen. Det var en stor vitamininnsprøytning for den seriøse lokale rocken. Band som Nurk Twins og Stavangerensembler fikk vist seg fram på en stor scene. Vel, stor og stor, modererer Evjen seg selv, og fortsetter:
- De fikk i hvert fall vist seg fram på en festival sammen med andre nasjonale band. Troverdigheten til musikkscenen forandret seg da, og du kom litt tilbake til de reine konsertbandene, de som ikke trengte å spille coverlåter. Den første Håbetfestivalen var vel i 1978, og det varte fram til 1983, minnes Evjen.
- Festivalen fikk utvikle seg da den flyttet ned til Sandvedparken. Da kom det toppband fra blant annet England. Roger Chapman fra legendariske Family, og Billy Cross, som hadde spilt med Dylan, gjestet festivalen. Selvsagt sammen med store nasjonale artister. For de lokale bandene var det et mål å få spille på den såkalte ”støvscenen” som lå på parkeringsplassen av grus.
Sandnes på kartet
- Blir du nostalgisk når du snakker om lokal rock i gamle dager?
- Nostalgisk? Hmmm… Nei. Jeg synes jo det er kult det som har skjedd, men jeg ser alltid framover. Jeg jobber jo med booking, og er derfor alltid på jakt etter det neste. Vi er en liten bookinggruppe som har rimelig definerte arbeidsoppgaver. Jeg jobber mye med norske og lokale band, men jeg føler at jeg gjør meg best på utenlandske band. Rundt førti prosent av de vi har på Tribute er internasjonale band. Det er utrolig tilfredsstillende når du har funnet et band fra England, Sverige, eller Tyskland, og oppretter en dialog for å få dem interessert i Sandnes. De har jo ikke hørt om byen, og når vi henter dem på flyplassen, får de inntrykk av at Sandnes må være Norges fineste by med all den flotte naturen rundt. Vi er flinke til å ta dem ut og vise dem omgivelsene, og vi gir dem god norsk mat i stedet for hamburger og pizza, og lager gjerne maten selv. Vi tar dem blant annet med til Månafossen, og til fjellene rundt.
- Så det er ikke direkte til puben, altså?
- Nei. Det har seg sånn at det ofte er billigere å ha dem fra fredag til søndag enn å sende dem hjem på lørdag. Norwegian flyr ikke til England på lørdag. Så da kjører vi konserten på fredagen, og har hele lørdagen til å vise dem Norge og Sandnes. Når de reiser hjem og forteller om flotte Sandnes og alle de herlige menneskene der, kjenner jeg at jeg virkelig gjør noe viktig og riktig, sier Evjen fornøyd, og legger til:
- Hvis det er noen som fyller mottoet til Sandnes, om å være modig, romslig og sunn, med innhold, så er det Sandnes Rockeklubb.
Larger than life
Vi er ikke helt fornøyd med bookingsjefens svar på det aller første spørsmålet, og ber ham derfor om å gjøre en grundigere redegjørelse for hva det er med rock som gjør at han bruker så mye tid på det. Det er jo så mye støy?
- Ja, men støy er jo litt deilig da. Det som trigget meg med rocken var den der ”larger than life-feelingen” som mange av bandene hadde. Det der totalt uoppnåelige som du leste om i musikkbladene fasinerte meg da jeg var 13-14 år. Journalistene kunne skrive om band fra Wakefield, Huntersfield og andre små steder som om de var verdensstjerner selv om de bare hadde gitt ut en EP. Jeg gikk med avisene på Trones og Varatun, Rogalands Avis om morgenen og Aftenbladet om ettermiddagen, og jeg tror nok at rundt åtti prosent av det jeg tjente gikk til Small Wonder Records i London. Der fikk jeg tak i mange rariteter. Det har noe med at du blir så trigget at du bare må ha det. Det er det som er så spennende med musikk, det er en evig uutømmelig kilde. Det alltid noe nytt, eller noe gammelt du har gått glipp av. Som jeg sa tidligere så blir det en besettelse, og det kan nok bli litt nerdete. Men rocken har jo alltid trigget noe i folk. Kanskje det har noe med villskapen å gjøre, spekulerer Evjen helt på tampen.
Redaktør -