Legen ga ham toppen uker igjen å leve. Syv år etterpå sitter Terje Straumland lys levende i sofaen og drikker kaffe. På høyre side av brystet, under den blå skjorta, banker hjertet.
- Jeg skulle vært der som andre går og setter blomster, men jeg har vært svineheldig, sier Terje Straumland, og smiler.
En ettermiddag i 1999, på det som den gang het Sentralsykehuset i Stavanger, banket en lege på døra til ett av sykehusets mange rom. Innenfor hadde Terje Straumland ligget i en seng i fire måneder. I over ti år hadde han slitt med hjerteproblemer. Han hadde allerede fått en hjelpende hjertestarter under brystet, men det virka som om hjertet hans hadde bestemt seg for å gi opp. Han var blitt for syk til å være hjemme, for syk til å gjøre det meste. Det sto så dårlig til med hjertet til Terje, at legene på Rikshospitalet forsto at om han skulle ha noen sjanse til å overleve, så måtte det gamle hjertet ut av Terjes bryst, og et nytt settes inn. De plasserte ham på den lange ventelista over mennesker som ønska hjertedonorer, ga ham en personsøker og ba ham pakke kofferten. Om søkeren peip, måtte han gripe fatt i kofferten og fraktes i ekspressfart til Oslo. Det nye hjertet ville bare klare seg i fire timer fra det var ute av donoren og til det måtte være på plass i Terjes bryst.
- Jeg husker at jeg var så utrolig irritert på alle de som sto foran meg på lista. Hver uke ringte jeg til Rikshospitalet og masa om hvilken plass jeg hadde på lista nå. Det var et halmstrå som lå der ute, og som jeg forsøkte å nå. Jeg tenkte at dette her klarer jeg ikke, forteller Terje.
Den gode nyheten
Det sto så ille til med ham i disse månedene, at sykepleierne hver dag kom innom rommet hans bare for å se om det fremdeles var liv i ham. Legene mente han bare hadde uker igjen.
- Det gikk fra time til time, men de klarte å holde liv i meg, sier Terje.
Det var fremdeles litt liv igjen i ham den ettermiddagen legen hans kom på besøk med et smil om munnen.
- Han trengte ikke å si noe. Jeg visste at nå var det min tur.
En donor var funnet, og Terje stod øverst på ventelista. Et nytt og friskt hjerte lå og venta på ham.
- Om jeg var frisk, hadde jeg blitt vettskremt. Men akkurat da føltes det bare som om all tyngde datt av meg. Det var som å ha gått et maratonløp og endelig kommet i mål. Terje tar en slurk kaffe før han fortsetter.
- Jeg husker jeg tenkte; at hvis jeg kommer levende til Oslo, så vil jeg klare det.
Et friskt hjerte fra en død pasient må transplanteres innen fire timer. Fra legen ga Terje den gode nyheten, gikk alt i ekspressfart.
- Ambulanseflyet sto klart på Sola, og alt helsepersonellet venta tålmodig. Alt var ordna på forhånd. Det var bare å få fatt i kona, og så dro vi, forteller Terje, som ble kraftig neddopa før reisen.
- Jeg husker ambulanseturen, og at vi kom inn i resepsjonen på Rikshospitalet.
Men mer husker han ikke før han åpna øynene etter en vellykka hjertetransplantasjon, morgenen etter.
- Jeg våkna opp av at det skaka og slo i brystet mitt, ler han.
- Det var rart å kjenne hvordan hjertet slo regelmessig igjen etter så mange år.
Det er to ting i dagene etter operasjonen som har brent seg inn i Terjes hukommelse.
- Jeg hadde bestemt meg for å skrive dagbok fra tida etter operasjonen. Og de tre første dagene satt jeg i senga og skrev side opp og side ned med den største selvfølge. Jeg har tatt vare på den dagboka, og jeg forstår ikke et ord av hva som står der. Det er som arabisk, ler Terje.
- Jeg var nok ganske ør fremdeles etter narkosen.
Den andre opplevelsen som fremdeles har god plass i Terjes hukommelse, er møtet med romkameraten på Rikshospitalet.
- Jeg så først bare en nesetipp som stakk opp fra dyna. Men jeg fant etter hvert ut at det var en dame på min alder. Hun hadde fått nye lunger samme natt som jeg fikk et nytt hjerte, forteller han.
- Vi fikk et veldig spesielt forhold, med tanke på at vi hadde vært igjennom det samme. Vi har kontakt den dag i dag. Og begge to lever i beste velgående.
En ukjent redningsmann
Om det var samme person som hadde reddet livet til Terje og romkameraten hans, er han usikker på. Alle organdonorer er anonyme, og all informasjon om dem er taushetsbelagt.
- Alt jeg fikk vite om min donor, var at han hadde vært en person som var yngre enn meg, med et friskt og sterkt hjerte.
- Skulle du ikke likt å vite hvem han var?
Terje setter kaffekoppen ned på asjetten, svelger, og rister på hodet.
- Nei, det ville jeg ikke. Det er en god grunn til at informasjonen om donorene er taushetsbelagt. Det er så sterke følelser involvert, og det er så knallhardt både for familien som mister en de er glad i , og for den som mottar organet og dennes familie. Ved at ingen får vite noe om hverandre, tror jeg man slipper å røre i noe som kunne utvikle seg til å bli noe negativt, mener han.
- Men når det er sagt, så går det neppe et døgn uten at jeg tenker på dem som var på den andre sida. De som tok den vanskelige avgjørelsen om å gi bort hjertet til den de var glad i. De som gjør at jeg sitter her. Det er jeg evig takknemlig for.
Økende venteliste
Terje Straumland var en heldig mann som fikk et nytt hjerte før det gamle sluttet å slå. De rundt 250 personene i Norge som til daglig står i transplantasjonskø, har ingen garanti for at et donor-organ kommer i tide. Mange dør mens de venter. Og mens køene av mennesker som trenger nye og friske organ for å overleve, øker, synker antall donorer.
- Dette er et veldig sensitivt område. Hvis man først får en telefon om at det har skjedd en alvorlig bilulykke der ens nærmeste er involvert, vil det å bli spurt om å gi bort organene til den man nettopp har mistet, komme som et nytt sjokk.
En av tre pårørende svarer nei når de blir spurt om organdonasjon, forteller Terje.
- Likevel ringer mange av disse til sykehuset dagen etterpå med endret mening. Men da er det for seint.
Etter at han selv var heldig og fikk et friskt hjerte fra en nylig avdød donor, har han jobba for å skaffe flere donorer.
- Det største problemet er at folk flest ikke har tenkt over at de en dag kanskje må ta stilling til dette problemet. Man tenker at dette hender aldri meg. Det gjorde jeg òg, helt til jeg bokstavelig talt fikk oppleve det på kroppen. Jeg vil oppfordre alle familier til å ta seg tid i fem minutter, og snakke om dette temaet. Det er viktig at de pårørende kjenner til den avdødes mening om organdonasjon. På måten kan de raskt ta en riktig beslutning der og da, før det er for sent. En del av dem som aldri tar stilling til organdonasjon før det er for sent, kunne vært livreddende for andre.
En heldig mann
Tida etter operasjonen var tung for Terje. Etter å ligget nesten kontinuerlig i sykehussengen i ti måneder, var det vanskelig å komme opp på beina igjen. Resten av livet sitt må han ta medisiner for å hindre at kroppen hans støter fra seg hjertet.
- Selv om det var tøft, og medisinene gir bivirkninger, så vil jeg beskrive tida etter operasjonen som en eneste lang opptur. Jeg har fått livet i gave på nytt. En venn av meg sa det treffende; du var nede i hullet, men som kom det noen og dro deg opp igjen. Det legene gjorde, går over min forstand. Det er vanskelig å begripe det. Men denne opplevelsen har gjort noe med meg. Jeg har lært meg å sette mer pris på bestemte ting, og tenke mindre på det som egentlig ikke er så viktig. Nå ser jeg heller framover enn bakover.
Terjes hjerte slår like taktfast i dag som det gjorde da det ble plassert inni kroppen hans for syv år siden. Han er tilbake i full jobb og er ved god helse.
- Det at folk kan gjøre bruk av meg, og trenger meg igjen, er topp. Jeg føler meg veldig privilegert. Jeg har vært en utrolig heldig mann.
FAKTA OM HJERTETRANSPLANTASJON
- Verdens første hjertetransplantasjon ble gjennomført i 1967 av kirurgen Christian Barnard. Pasienten døde 18 dager etter operasjonen
- I 1983 ble Norges første hjertetransplantasjon gjennomført under ledelse av Tor Frøysaker ved Rikshospitalet. 23 år etter operasjonen er pasienten fortsatt ved god helse.
- De fleste som er hjerteoperert i Norge, har hjertesykdommer som ikke lenger er mulig å behandle på annet vis.
- En hjertetransplantasjon krever at et friskt hjerte fra en død pasient transplanteres innen fire timer.
Å BLI DONOR
- Det er stor mangel på organer. Mer enn 200 pasienter står til en hver tid på venteliste for et livreddende organ. Mange dør i denne køen.
- En donor kan i snitt redde fire andre mennesker.
- Organer kan bare benyttes dersom avdøde eller de nærmeste har gitt tillatelse.
- Organisasjonen Organdonasjon har utarbeidet foldere med donorkort. Disse finnes på alle apotek og legekontor. Eget navn, i tillegg til navn og telefonnummer til to pårørende, må fylles ut. Kortet kan legges i lommeboken.
Kilder: Nasjonalt medisinsk museum og www.organdonasjon.no
Redaktør -