Frank Eriksen begynte å høre på ”skikkelig” musikk allerede da han var fire eller fem år gammel: Zeppelin, Hendrix, Beatles. Da hørte lillesøster Rita på Abba og den slags. Med årene fant de sammen i populærmusikkens røtter: Blues og country.
Storebror Eriksen har nå passert de femti, og når han ramler inn på AJ konditori er han iført en islender og en lue med røde striper som folder seg bak på hodet. Omtrent en slik lue som ”kidsa” kunne gått med. Eriksen understreker at han føler seg veldig voksen når han svarer ja takk til tilbudet om en kopp kaffe. Det er nemlig ikke så lenge siden han begynte å drikke kaffe. Rita & Frank Eriksen, søskenduoen bedre kjent som "Eriksen", har hatt en fantastisk karrière så langt. De har mottatt Spellemannsprisen for "Two Blue", og ble nominert til Spellemannspris for "The water is wide" og "Alt vende tebage". Deres fire album har hittil solgt i overkant av 167 000.
Duo, trio og fullt band
- Vi reiser mye rundt som trio, Rita, Stian Tønnesen og jeg. Men vi bruker også Dag Sindre Vagle fra Helldorado. Han vikarierer av og til for Stian. Og så har du Ole Zweidorff, vår kjære venn som døde av en leversykdom. Han spilte både fele, mandolin, gitar, og han sang fantastisk. Han var også fast inventar på Irishman. Det er de tre vi mest har benyttet i trioen. Men så har jo Rita fullt band utenom, og så er det av og til bare Rita og meg når det skal være litt mer nedpå, forklarer storebror Eriksen som nå har bosatt seg på Hommersåk. Lillesøster bor i Oslo. Men det er på Sola de begge har vokst opp.
Snart i tjue år
Vi lurer på hvor lenge de to har holdt det gående som duoen Eriksen, og Eriksen selv blir litt forundret når han teller på fingrene, og finner ut at det snart har gått tjue år siden de debuterte med platen ”Two blue”.
- Vi begynte jo ikke å spille i lag før vi var godt voksne, og nå har vi snart tjueårs jubileum. Tiden går utrolig fort! Det er helt vilt! Eriksen tar av seg luen, vrenger av seg den varme islenderen, og drar luen over hodet igjen. Han forklarer at duoen Eriksen har alle slags spillejobber, fra kirkekonserter, kulturhusjobber, konserter på utesteder til jobber på ”events” for næringslivet.
- Det heter vel ”eventjobber” på godt norsk, sier han og humrer.
- Det blir mye event. Jeg vil nok påstå at i dag er det mye det artistene overlever på.
Har ridd av seg
Eriksen har vært proff musiker siden begynnelsen av nittitallet, med et lite avbrekk som ansatt på Monter da lillesøster Rita var opptatt med teateroppsetningen Skyfri himmel.
- Nå bor du altså på Hommersåk. Hvordan kom det i stand?
- Jeg har mange venner som flyttet inn hit for lenge siden. Det er vel litt sånn at jo eldre du blir desto mer vil du bort fra byens tjas og mas, enten du flytter til Høle, Hommersåk eller Jørpeland. Vi har jo ridd fra oss litt. Nå må jeg nesten hales ut av stolen for å ta en tur til byen. Jeg er så pass sosial av om at dersom jeg bor i byen så blir det lett til at en går for mye på byen. Da reiser du ikke hjem til folk, du går heller på kafe. Men når jeg bor på Hommersåk, så blir det et tiltak å reise til byen. Når jeg først kommer ut, så vil jeg jo ha en pils, og da kan jeg ikke kjøre hjem. Det blir litt kronglete, og da blir det til at du gir f… i hele byturen, sier Eriksen, og han sier bare forbokstaven på det stygge ordet. Eriksen er samboer og har tre barn i alderen 21, 12 og 10.
Hører fortsatt på det samme
- Rita bodd jo også på Hommersåk i en periode, og den gang kunne jeg ikke forstå at hun ville bo langt ute på landet. Nå er det sånn at her vil jeg bo, og her vil jeg dø. Du forandrer deg jo når du blir voksen, selv om jeg jo fortsatt føler meg som den samme, spekulerer Eriksen.
- Men nye interesser blomstrer jo opp, som for eksempel å dra på sjøen for å fiske.
- Fortell litt om barndommen, og hvordan musikkinteressen ble født.
- Jeg har alltid vært veldig interessert i musikk, og var på Fossen allerede da jeg var ni år gammel og kjøpte Slicky Fingers av Rolling Stones. Jeg visste at Mick Taylor spilte gitar. Jeg var genuint interessert, og leste alt fra A til Å på coveret. Men jeg likte aldri barnslig musikk. Da jeg var fire år hørte jeg på Little Richard. Og jeg husker da en eldre bror av en kompis hadde kjøpt singelen Help av Beatles. Da var jeg vel fire-fem år. Side to på den singelen, I`m down, er en av de råeste låtene de har laget. Da jeg hørte den var jeg helt i himmelen, sier Eriksen og blir nesten litt drømmende i blikket. Avslutningsvis slår han fast:
- Det jeg hørte på den gang, hører jeg på fortsatt.
Redaktør -