Svein Arne Lindø ser fram til å ta fatt på vervet som leder av Kirkerådet.
I forrige uke ble Riskabuen Svein Arne Lindø valgt til leder for Kirkerådet, og er nå styreleder for landets største organisasjon, med 3 millioner medlemmer bak seg. Det er en smilende, men travel Lindø som treffer oss for en prat og en kopp kaffe. Han snakker mye om kirken, hvordan den skal moderniseres og forholde seg til dagens samfunn, samtidig som man bevarer 2000 år gamle tradisjoner
Svein Arne Lindø ble født i Egersund i 1953, men flyttet til Bryne som 7-åring. Da hadde faren pendlet mellom hjemmet og jobben på Bryne i to år. Han hadde en god oppvekst, og var aktiv i det kristne barne- og ungdomsmiljøet. Hans interesse for organisasjonsarbeid kom tidlig.
- Jeg var aktiv i skolelagsbevegelsen på Bryne, senere var jeg også styremedlem i skolelaget på gymnaset, sier Lindø.
Skulle bli blikkenslager
Faren hadde et blikkenslagerverksted, og det yrket skulle også den unge Lindø befatte seg med. Men etter å ha tilbrakt en sommer i verkstedet ble det endring i planene.
- Jegfant ut at jeg ikke ville trives i det yrket. Jeg måtte ha et arbeid hvor jeg forholdt meg til mennesker. Valget falt på sykepleier, og jeg dro til Diakonhjemmet i Oslo. Der fikk jeg kombinere sykepleierutdanning og den kristne tro. Det er jo en kirkelig utdanningsinstitusjon. Midt i blinken for meg, sier Lindø.
Misjonærtilværelse
Det første møte med misjonærarbeid kom i tredje klasse på gymnaset, da Kristenrussen dette året støttet et av sentralmisjonens prosjekter i Bangladesh. Det ga mersmak, og i 1982 tok den ferdig utdannede sykepleieren med seg kone og barn til Bhutan, for å jobbe for den samme organisasjonen.
- Vi ble tatt i mot på en fin måte, og sto for det eneste helsetilbudet i den delen av landet. De var på en måte avhengig av oss til helsetjenester, så vi kom i god kontakt med folk og hadde tillit i befolkningen. Vi var der i en 6-årsperiode, fra 1982 til 1988, forteller Lindø (MER)
Fra Bhutan til Riska
Veien fra Bhutan til Riska var ikke så lang som den kan virke. Lindøs kone, Eva Lie Bjelland, er født og oppvokst på Hommersåk. De to har kjent hverandre siden konfirmasjonstiden.
- Sandnes var samlingspunktet for det kristne miljøet i området på den tiden. En dag fikk jeg øye på en flott dame i Langgata, som jeg satset alt på. Vi giftet oss i 1976, og har nå tre voksne barn og to barnebarn, sier Lindø, og fortsetter:
- Det var helt naturlig for oss å bosette oss på Riska, og vi trives veldig godt. Vi går til gudstjeneste hver søndag, og deltar i menighetens arbeid. Jeg gikk ut av menighetsrådet ved forrige valg, da hadde jeg sittet i 8 år, så jeg hatt og tatt mye ansvar i menighetens drift opp gjennom tidene.
I yrkeslivet var han innom både Rogaland Vernepleiehøgskole og Stavanger Universitetssjukehus, før han i 2004 ble omsorgssjef i Gjesdal kommune. En stilling han fremdeles besitter, og trives godt i.
Organisasjonsmann
Lindø beskriver seg selv som et organisasjonsmenneske, og har vært aktiv i styrer og råd i en lang periode, blant annet i Stavanger bispedømmetråd. Som medlem av et bispedømmeråd er man automatisk med i Kirkemøtet, populært kalt Kirkens Storting, som møtes en gang i året. Kirkemøtet nominerer og velger Kirkerådets medlemmer og leder. I år ble Lindø valgt. Har han noen formening om hvorfor han ble nominert?
- Jeg tror det er flere årsaker til det, men det er mange som mener at jeg gjør en god lederjobb i yrkeslivet. Jeg har også vært medlem av kirkerådet i 4 år og vil derfor kunne ivareta kontinuitet i den perioden vi nå går inn i, sier Lindø.
Hva slags oppgaver har man som Kirkerådsleder?
- Det å være leder av kirkerådet er jo først og fremst et verv, man er styreleder, man skal lede kirkerådet. Det har 14 medlemmer, som møtes med jevne mellomrom, for å ivareta viktige saker for Den norske kirke mellom kirkemøtene. Vi er kirkens øverste organ mellom disse møtene, forklarer Lindø.
En slik sak er fordeling av midlene Kirken får av staten gjennom trosopplæringsreformen. Hvert år bevilger Stortinget mange millioner til Kirken, som skal brukes til å lære barn og unge om kristendommen, siden dette ikke lenger er en del av pensumet i grunnskolen.
Han ser fram til å komme i gang med vervet.
- Det er veldig spennende å ha blitt valgt til kirkerådsleder. Jeg ser på det som en kjempemulighet til å være med å påvirke utviklingen til den norske kirken, sier Lindø
En mer moderne kirke
For mange virker kirken litt vaklende, og har gjort det en stund. Nå sist med kontroversen rundt sokneprest Einar Gelius. Det ser ut til å være sterke motsetninger i kirken. Hva tenker du om det?
- Du har rett i at det er motsetninger, men jeg tenker at denne Gelius-saken viser at det er stort meningsmangfold i kirken, og det er jo positivt. Jeg vil ikke uttale meg om denne saken som sådan, men at det er stort meningsmangfold er noe vi må akseptere og jobbe med som positive krefter. Men det er jo ikke vanskelig å forstå at en kirke med så mange meninger kan virke å være i strid med seg selv. Jobben som leder vil også være å prøve å finne så samlende løsninger for Den norske kirke som mulig. Folk må jo langt på vei må få mene det de vil, men når det gjelder biskopene så har de et særlig ansvar overfor prestene, at deres oppfatning av innholdet i den kristne tro svarer til både bibelen og bekjennelsesskriften. Det er noe av det som er utfordringen blant annet i Gelius-saken. Men dette er en sak for biskopen i Oslo, ikke meg, sier Lindø.
Men hvor moderne skal kirken bli?
- Det er viktig at kirken både taler et språk, og om en virkelighet som er her og nå. Det er ett svar på et komplekst spørsmål. For eksempel at den forkynnelsen som prestene preker i kirken handler om det livet vi lever nå. Samtidig er jo kirken bærer av en 2000 år gammel tradisjon, men det å være moderne betyr ikke at man skal kaste vekk alt som har med tradisjon å gjøre. Det er fullt mulig å være dagsaktuell og samtidig ta vare på tradisjonen på en god måte. Men det er et dilemma, hvor bredspektret meninger og synspunkter skal Den norske kirke romme, og det er den evige diskusjonen. Homofili-saken er jo et eksempel på det. Der mener jeg at våre 11 biskoper har et særlig ansvar, de har ansvar for læremessige spørsmålene, og da blir ikke utfordringen mindre når vi ser at våre biskoper har ulike synspunkter på viktige spørsmål.
Hvem skal være den samlende faktoren i alt dette? Er det nå du som får denne rollen?
- Langt på vei så skal kirkerådet og kirkemøtet være en samlende faktor, men slik som den lutherske kirken er innrettet på lærespørsmål, så kan ikke kirkemøtet overstyre biskopene. Et lærespørsmål avgjøres heller ikke på en demokratisk måte. Men i det så er det jo et kjempedilemma, du kan jo få 11 meninger. Biskopenes synspunkter står de selv for, og når de da ikke klarer å diskutere seg fram til en samlet mening, så respekterer de hverandres ulike syn. Dette skjedde i homofilisaken, der de delte seg på midten. Det er en veldig krevende situasjon. Men det er veldig mange saker som vi er enige om, og der har jeg lyst til å nevne at kirken har en ganske tydelig stemme på dette med klimaspørsmål. At vi skal ta vare på skaperverket, og leve ansvarlig i forhold til de ressursene denne jorden har, med tanke på etterkommerne våre, sier Lindø.
Glad i jazz
Når den nyvalgte Kirkerådslederen skal slappe av, lytter han gjerne til musikk, og spiller både gitar og piano. Da går det gjerne i tradisjonell jazz.
- Men dersom jeg virkelig skal slappe av drar jeg til hytta i Lyngdal. Hugger litt ved og steller i hagen. Jeg er ikke en person som kan sitte i en stol og stirre ut i lufta, smiler Lindø.
Redaktør -