Magne Tunheim er ikke typen som gjør mye ut av seg. Men med sitt breie engasjement for bygda setter han mange spor etter seg. Han har blant vært med og bidratt til at bygdas ”kommunehus” ikke ble jevnet med jorda.
- Jo, jeg er jo engasjert i ting, sier Tunheim nesten litt brydd.
- Har egentlig vært det hele livet. Jeg har særlig tatt tak i litt sånn historiske ting. Jeg har vært med i styret i Riskafjord, og så er jeg medlem i Riska Historie- og Museumslag. Da jeg var med i styret startet vi arbeidet med å samle inn informasjon om all den småindustrien som har vært i Hommersåk. Vi fant ut at det har vært minst 60-70 store og små virksomheter i bygda opp gjennom årene, sier Tunheim. Resultatet av dette arbeidet munnet ut i boken Industri og handel i Riska som ble gitt ut i høst.
Båten ut til verden
- Har du alltid bodd på Hommersåk?
- Ja, jeg har vokst opp her. Faren min var lærer på Hommersåk skole. Da var ikke bygden så stor, og vi var under Hetland kommune i Stavanger. Forbindelsen til byen og resten av verden var Riskafjord. Det var sjelden vi var i Sandnes i min barndom.
- Å, hvorfor?
- Jeg er født i 1956, og utover på 50- og 60-tallet var det ikke så mange biler. Vi hadde bil selv, så vi kom oss jo rundt, men dersom du skulle handle noe ekstra så var det å dra til Stavanger med båten. Så fikk du jo kommunesammenslåingen i 1965.
- Fikk det betydning for ferdselen?
- Ja. Bil ble jo også mer og mer allemannseie, og Sverre Haga tok mye over for Riskafjord, minnes Tunheim.
Rådhus i Riska
Den saken Tunheim har brukt mye tid på de siste årene er å redde et noe spesielt hus fra riving. Huset ligger ved stemmen, overfor Klokkargådren, og han har selv bodd i det.
- Dette har faktisk vært Riska sitt ”kommunehus”. Hetland kommune kjøpte huset i 1939, og brukte det til de lokale kommunestyremøtene. Fram til begynnelsen av femtitallet fantes det nemlig en ordning med soknekommuner. Det kan sammenlignes litt med bydelsutvalgene vi har i dag, men de hadde mer selvstendig myndighet. De styrte med både skoler, veger, fattigvesen, og hadde også litt med veg og elektrisitet å gjøre, forklarer Tunheim.
- I tillegg til møter i det lokale ”soknestyret”, ble huset også brukt som helsestasjon, fødestue, folkeboksamling og til fattigvesenet. Det var andre etasje som ble brukt til offentlige formål, mens første etasje ble benyttet som kommunal bolig. Huset er derfor det nærmeste du kommer et rådhus i Riska, og har derfor en helt spesiell betydning for bygda, slår han fast.
Aksjon mot riving
Grunnen til at han begynte å nøste opp i husets historie var at han skrev en artikkel om det for Riskadagsavisen for to år siden. Siden har han engasjert seg i husets videre skjebne, og i fjor var han sentral i aksjonen som reddet huset fra riving.
- Kommunen solgte det til private i 2006, og det skulle bygges ut privatboliger. Bydelsutvalget var sterkt i mot dette. Jeg engasjerte meg sammen med bydelsutvalget for å forsøke å bevare huset. Det var en stor sak i fjor høst. Omregulering av tomten skulle opp til andre gangs høring, og bydelsutvalget la fram dokumentasjonen om huset som jeg hadde fått samlet. Utvalget som skulle avgjøre ville ikke akseptere protesten. De kjørte bare saken rett gjennom. Det førte til en aksjon. Vi prøvde å stoppe dette i siste leddet i bystyret. Jeg koordinerte dette arbeidet, med lokalpolitikere og Riska Historie- og Museumslag som engasjerte parter. Mot alle odds så vant vi knepent i bystyret, sier Tunheim.
Jubelbrus
- Hvordan føltes det å vinne fram i saken?
- Det var jo stor jubelbrus den dagen. Det var veldig stor spenning knyttet til om vi klarte å trekke nok folk med. Jeg hadde også opprettet en facebookside for å samle flest mulig støttemedlemmer. Når det endelig kom til avstemning, vant vi med knappest mulig flertall, minnes Tunheim.
Han er ikke helt sikker på hva som kommer til å skje med huset framover. Det er dannet et interimstyre som skal jobbe med saken, men aller først må Sandnes kommune komme fram til en avklaring med utbyggeren som kjøpte tomten i den tro at den skulle bli omregulert til boligbygging.
Aktiv kulturkirke
Som leder for programkomiteen i den gamle Kulturkirken er Tunheim er også sterkt involvert i konsertaktiviteten i bygda. Han er spesielt fornøyd med å ha fått tak i tatertrubaduren Aksel Eliassen.
- Jeg har fått mange tips om at han må vi få inn. Mange har hørt ham og vært betatt av sangen og den innlevelsen som han viser i det han synger om. Da jeg fikk tak i ham på telefon, viste det seg at han gjerne ville komme og spille. Det viste seg også at han kjente godt til Hommersåk, og at han faktisk hadde vært her en gang før, sier Tunheim engasjert.
- Hvordan vil du beskrive aktiviteten generelt i Kulturkirken?
- Vi begynte jo våren 2008, og prøver å legge opp et semesterprogram hvert år. Historielaget er sterkt engasjert, så det blir en del lokalhistoriske foredrag. I tillegg blir det konserter av både lokale artister og noen storheter utenfra. Så langt har det vært veldig vellykket, og arrangementene har stort sett vært godt besøkte. Men vi har også hatt noen underskuddskonserter i det siste, så det er viktig at folk følger med og kommer på konsertene slik at vi sikrer inntjeningen, oppfordrer Tunheim.
Fysisk aktiv
Tunheim er også fysisk aktiv. Han både løper og sykler, og kaster seg gjerne på tohjulingen når han skal på jobb på Øglænd System på Kverneland. Der er han IT-sjef og kvalitetsleder. Han skal være med på Nordsjørittet for tredje gang, og har nylig vært med på Holmenkollstafetten. Bedriftsorientering tar han seg også tid til. Han har i tillegg vært med den profilerte broren og hundekjøreren, Harald Tunheim, å kjøre hundespann i Finnmark. Tunheim er gift, og har tre gutter i tjueårene.
Bildetekst:
Mange Tunheim kan virke rolig og beskjeden. Han har i hvert fall ingen markeringsbehov. Men han har et hjerte som brenner for hjemstedet, og han har gjort mye for å grave fram bygdas historie. Med sitt arbeid i den gamle Kulturkirken er han også med å farge kulturlivet i Hommersåk og Riska.
Redaktør -