Dikteren som ikke gikk kjøkkenveien

23.11.2017
Dikteren som ikke gikk kjøkkenveien
Slik har tegneren Henry Imsland sett for seg Per Sivle i sitt ess; når han fortalte for de små stavangerbarn

I 2007 var det 150 år siden dikteren Per Sivle ble født. Mange vil forbinde ham med diktet ”Berre ein hund”. Færre vil vite at han også hadde knyttet betydelige bånd til Stavanger. I lengre perioder var han både sterkt synlig og høyst hørbar i bybildet.

Dorthea Vik, enke etter den svært så kombinerte innretning i Stavanger – lærer, redaktør, stortingsmann og amtmann Oddmund Vik – fortalte i et intervju med Theodor Dahl om da Per Sivle jevnlig vandret i byen. Det var på midten av 1890-tallet, og Sivle søkte sin nokså urolige nattesøvn i en alkove hos familien Vik. Den temmelig tørste dikteren ble nærmest som en slags familiær huskatt på to ben i Viks hjem.

 

Dorthea Vik forteller for eksempel dette i Theodor Dahls gjengivelse:

 

”Han drev omkring i byen og lydde. Lommene hans var fulle av papirlapper.  Han fikk brått en intuisjon og så rablet han ned på lapper og puttet i lommene for å bevare de lykkelige ordene som kom farende.

 

Han var glad i barn. På trappa i Kleivå satt han og fortalte eventyr. Midt på dagen. Og barna flokket seg ikring ham. Han fortalte så de satt og sto årvåkne og hørte på den løgne mannen med skjegg og briller.  Eventyrene lagte han mens han fortalte.  Det gjorde han tidt, og fikk dem fengslende.

 

Og han var oppløst i fjåghet og godlynne”, forteller fru Dorthea Vik.

 

Det var ikke uvanlig at Per Sivle ble grepet av inspirasjonens kraft mens han fortalte.  Den ene tanke fulgte gjerne etter alle de andre i lande baner. Sammen ble de til en fortelling som stundom ble borte med vinden. Det var ikke alltid han husket dem dagen derpå.

 

Noen av fortellingene husket han. Et av hans mest kjente dikt, ”Tord Foleson”, skal ha blitt unnfanget på et slikt vis. Det blir fortalt i Norsk Kommunistblad:

 

”En kveld satt der nogen kamerater paa et hotell borte i Drammen og svinget begrene. Samtalen kom inn paa historiske emner, blandt annet blev Stiklestadslaget og Tord Foleson omtalt. Per Sivle som var en av selskapet, blev plutselig aldeles stille. Han "var ikke med" lenger. Man kunde se han likesom befant sig i en annen verden.

 

Plutselig tok han hatten sin og gikk uten et ord. Man kjente ham og lot som ingenting. Man skjønte, at nu vilde et dikt bli født. Det blev det ogsaa. Det var det prektige dikt "Tord Foleson". Per gikk frem og tilbake midt i gaten som han ofte hadde for skikk, og nu formet diktet sig, vers for vers; han prentet dem inn i sin hukommelse efter hvert. Det siste fikk han først form paa, da han gikk opover trappene hjemme, fortalte han senere. Saa satte han sig og skrev sangen ned”.

 

Åpenbart var det at Per Sivles sinn og sjel jevnlig var oppløst i atskillig annet enn ”fjåghet og godlynne”.  De ble nok helst oppløst i alkohol.  Selv mente han at hans umåtelige alkoholtørst og -forbruk måtte skyldes at han alltid hadde vært plaget av sterke smerter i hode og nakke.  For å lindre smertene, hadde han allerede i ung alder fått morfin som medisin.  For å unngå at han skulle bli avhengig, byttet hans medisinmenn etter hvert morfinen ut med portvin. Det ble å erstatte et onde med et annet.  Per Sivle unngikk å bli morfinist, men utviklet i stedet en alkoholisme som etter hvert krevde langt flere flytende gjærvæsker enn portvin for å la seg tilfredsstille.

 

At hodesmertene var virkelige og ikke bare en form for den innbilte syke, hadde Dorthea Vik erfart på husets inventar.  En natt hadde nemlig Per Sivle, i en voldsom smerteri, rett og slett tygget og plukket til filler det portieret som skilte hans sovealkove fra Viks stue.  I mangel av alkohol, grep han til portieret. Det hadde vel ikke samme smertestillende virkning som en dram kunne ha hatt...

 

Sivles tid i Stavanger falt mellom to av hans redaktørposisjoner. Den velkjente NRK-røsten, Herbjørn Sørbø, brukte også flittig pennen og skrev blant annet dette om redaktør Per Sivle. Den gang holdt Sivle hus i Drammen hvor han var med i en radikal diskusjonsklubb som ble kalt ”Kameraten”:

 

”Der hadde dei handskrive blad og bruk for pennen hans. Med brodd mot borgarskapet skreiv han petitdikt og viser som vart selde på torget. Dette var utgangspunktet for redaktørstillinga i Buskeruds Amtstidende. Her skreiv han kraftfulle artiklar om politiske emne, fridom og norskdom, riven med av den folkelege bølgja som gjekk over landet i den tida. Papirarbeidarstreiken og ei opprørssamling på torget som førte til at ein ung gut vart drepen gjorde sterkt inntrykk og vart emne for romanen ”Streik”, den første romanen i norsk litteratur som sette arbeidarane i sentrum.

Sosialist vart vel ikkje Per Sivle nokon gong, men han stod alltid på sida til dei små i samfunnet og arbeidarane si side, og han gjorde andre til sosialistar. Redaktørstillinga i Drammen hadde Per Sivle frå1883 til 1885.

Det samfunnssynet han utvikla og dei framgangsvegane han såg då, tok han med seg til redaktørstillinga i Kristianiaposten i dei stormfulle åra 1887 - 91. Han gjekk djervt inn i den politiske kampen som «tutarhorn» for Johan Sverdrup, og i tillegg til dei politiske artiklane, skreiv han formfullende dikt med ein sterk nasjonal og sosial appell. Som redaktør var det dei store sakene han var oppteken av, unionsspørsmålet, norskdom og fridom. Småsakene brydde han seg ikkje om. Det var nok rett at han var eit ”tutarhor” for Johan Sverdrup”, skriver Herbjørn Sørebø.

Det er først og fremst i de to årene mellom disse redaktørpostene at Per Sivle ble en vaklevoren vandrer på livets landeveier og med jevne mellomrom oppsøkte sin venn Oddmund Vik og hans ”Stavanger Avis”.

 

Sivle skrev stadig dikt i avisen og arrangerte også offentlige opplesningskvelder med egne dikt. Det var alltid fulle hus og stormende begeistring for oppleseren. Han hadde et godt tak på sitt publikum  At Sivle alltid valgte Totalen som arena for sine opplesningskvelder, skyltes nok vennskapet med Oddmund  Vik. Det var ellers ikke en forening som sto ham nær.

 

Hardingen Oddmund Vik startet som redaksjonssekretær i Stavanger Avis da Alexander Kielland var redaktør. De to skal ha utgjort et godt radarpar.  Da Kielland ble lei av å sitte på redaktørkrakken, overtok Vik. For folk flest ble det byttet betraktet som helt naturlig.

 

Theodor Dahl, som senere jobbet under Oddmund Vik i ”Stavanger Avis”, minnes Vik på denne måten (Det forklarer også hvorfor den temmelig tørste Per Sivle alltid ble ønsket hjertelig velkommen til Totalens talerstol):

 

”Det var mange som søkte råd hos Vik. Fra by og bygd.  Alltid var han lydhør, alltid var han rådvillig.  Det var hans liv og hug å hjelpe slik.  Alle så opp til han. Bar vyrnad for ham.

 

Det var vekt i hans ord når han sa sin meining. Og den sa han alltid.  I politikk kan ofte en åpen kjærlighet komme til å brenne i kjøttet.  Den brannen har Vik titt kjent.  ”Eg meiner”, sa Vik. ”Og eg segjer det. Såleis lyt det vera skal der vera meining i det”, sa han.”

 

Det var også på denne tiden at Per Sivle – mens han hadde bastant beskyttelse under Oddmund Viks store svarte redaktør-hatt – fikk i oppdrag å skrive en prolog, i hvert fall et hyllestdikt, til feiringen av Aalgaards Uldvarefabrikkers 25 års jubileum i august 1895. Det var fabrikkeieren Ole Nielssen som selv bestilte diktet.

 

Per Sivle var vel kjent med å skrive på oppdrag. I Norges Kommunistblad i 1925 minnes det et dikt som han skrev til Arbeidersamfunnet i Drammen:

 

”En gang hadde Per Sivle paa bestilling skrevet et jubileumsdikt til en forening. Det hele som Per Sivle mente burde sies ved denne anledning blev bare stoff til fire vers. Honoraret var man blitt enige om paa forhaand, Per skulde ha 50 kroner. Da han leverte diktet oppe i arbeidersamfundet, syntes sekretæren at fire vers var pokker saa lite for en saapass stor kapital som 50 kroner, hvad han ikke glemte aa gjøre forfatteren opmerksom paa.

Per svarte, at det ikke var versenes antall det kom an paa, men kvaliteten, og den mente han var upaaklagelig.

Imidlertid gikk Sivle og ergret sig over dette, at man beskylte ham for ikke aa ha levert valuta for pengene. Han gikk ned paa den utmerkede kafe "Putten" i Storgaten og bestilte en halv flaske portvin. Og midt i all tobakksrøken og skravlet, skrev Per Sivle det femte vers til diktet. Det blev det herlige frihetsdikt: "Vi vil oss et land som er frelst og fritt".

Saa gikk han op i Arbeidersamfundet til sekretæren og sa: "Der ha du eit vers til"!”

Jubileumsdiktet til Aalgaard Uldvarefabrikker ble ingen repetisjonsøvelse på Drammens-diktet.  Sivle presenterte alle versene samtidig. Hymnen – som Sivle selv beskrev diktet som – ville neppe sikret dikteren noen plass i litteraturhistorien.  Versene – som han kalte for ”Norsk Industri” – er nok atskillig mer velmente enn vel mente. Kanskje kan en liten leseprøve gi et inntrykk av Sivles poetiske garnnøste:

 

”Elven rant og fossen skummet

vel ti tusen år,

og den talte, sang og brummed

-          helst når det var vår.

Men det var så lenge tingen

at den stemme skjønte ingen

der den trofast natt og dag,

røstet Norges velferds-sag.

 

”Jeg har kraften – blott du gider

bruge mig!” den kvad.

Og så kom da omsider

Esben Askelad

Og snart surred hjul og spoler

og der klapred veverstoler.

og så stod man midt oppi

Norges unge industri”

 

Når Per Sivle var i Stavanger var han aldri langt unna Oddmund Vik. Holdt Vik et flammende politisk innlegg et sted, satt Sivle på første benk. Han nøt stemningen på de politiske møtene i Stavanger. Det gjorde han nok ikke da Stortinget hadde tygget på hans kandidatur som riksrevisor. Den ambisjonen hadde han til felles med sin åndsfrende Arne Garborg:

 

Rådgiver Sten Høyendahl i Riksrevisjonen, har behandlet revisjonslysten hos de to dikterne: 

 

”På 1800-tallet ble fem statsrevisorer valt av Stortinget for ett år ad gangen. At Arne Garborg i noen år fungerte som statsrevisor er kjent for de fleste. Han ble i 1881 valgte til 1. suppleant etter å ha blitt ansatt som kopist to år tidligere, og rykket opp i 1883 da en av statsrevisorene avgikk ved døden. Ved valgene i 1887, røk han ut og la ikke skjul på sin bitterhet. Mindre kjent er det nok at Per Sivle hadde ambisjoner om å bli statsrevisor.  I 1890 stilte han for første gang som kandidat til revisorvalgene.

 

Nå går vel ikke alltid diktersinn og revisjon så godt sammen.  Om Garborg fastslo statsråd Ludvig Daae at ”han er skarp og klar naar han arbeider, men det skeer neppe regelmæssigt”. Vi ser da også Garborgs egentlig holdning til arbeidet når han i Kolbotn-brev i 1885 omtaler regnskapene: ”eg vrid meg kvar gong eg ser deim”.  Sivle hadde en uryddig livsførsel med hyppig bruk av alkohol, og det er vel lite sannsynlig at han følte særlig dragning mot offentlig revisjon.  Det var nok heller statsrevisorenes årslønn på 2400 kroner som lokket.

 

I 1890 oppnådde Sivle seks stemmer i Stortingets valgkomité, men det holdt ikke mot advokat Karl Ludvig Bugge som med 11 stemmer ble innstilt på femte og siste plass. Garborg hadde nok håpet på å komme inn i varmen igjen, men fikk i likhet med Sivle bare seks stemmer. Sivle ble derimot innstilt som 1. suppleant, men nådde ikke opp ved avstemningen i Stortinget. Året etter ble han innstilt til posten, men nådde ikke opp i avstemmingen. I 1893 erfarte Per Sivle at det ikke alltid er slik at alle gode ting er tre. For tredje gang forsøkte han å bli statsrevisor, men oppnådde bare å dele Garborgs bitterhet over å bli vraket”.

 

Da Sivle vandret i Stavangers gater kunne det virke som om han hadde glemt at han egentlig var gift. Herbjørn Sørebø skriver: ”Danmark vart han knytt til med sterke band. I København møtte han færøyingar og vart oppglødd både for språket og dansen. I Sønder-Jylland fann han den same fridomslengten som han kjende heiman frå, og han gledde seg over at dei og skjøna landsmålet hans. På Askov Højskole møtte han Wenche (von der Lippe) Nilsen, dotter til ein bergensk seglmakar og skipsreiar. Henne vart han gift med, og dei fekk dottera Sussi (Susanne). Han var ein kjærleg far, men ekteskapet vart vanskeleg fordi ektemakane måtte vere frå kvarandre i mange år av økonomiske og praktiske grunnar.”  

 

I Stavanger fant etter hvert Dorthea Vik ut at noen måtte ta hånd om Per Sivle. Den nærmeste måtte være fru Wenche. Hun skrev til Wenche Sivle og ba henne om å komme til Stavanger. Per trengte av mange grunner sin Wenche, understreket Dorthea i brev til henne. Fru Wenche skjønte saken – og kom.

 

Theodor Dahl har skildret situasjonen og stemningen da Per Sivle deretter fikk denne beskjeden fra Oddmund Vik:

 

”Nå Per! I dag skal du gå ned i byen og fiffa deg, klyppa deg og stella deg pent til.  Tek på den finaste dressen din.  Og så går du i morgon tidlig ner på kaien og tek imot Wenche.

 

Per vart helt overgitt: ”Hu kjem `kje, hu kjem `kje”

 

”Jau, ho kjem,” svarte Vik. ”Me skal vekka deg, og du skal gå.”

 

Fru Wenche kom, men det gikk ikke så mange årene før Per Sivle forsvant – ut av livet.  I 1904 – 47 år gammel – skjøt han seg på Kristiania Bad.  Bare noen måneder tidligere hadde han for så vidt annonsert sitt selvmord gjennom diktet ”Eit ord” som han i utgangspunktet hadde kalt ”Eit testament”. Det heter i sluttverset:

 

”Og so skal då Norge

ha takk for meg

Og so fær då kvar ein

Syta for seg

Men eg vil Norge

so inderleg vel

at hugheilt so gav eg det

hjarta og sjel”

 

Dermed var livstråden kuttet for poeten som formulerte alle folkeskoleelevers minne: ”Berre ein hund

LA DE SMÅ: Slik har tegneren Henry Imsland sett for seg Per Sivle i sitt ess; når han fortalte for de små Stavangerbarn.

 

 

LATTERLIGGJORT: Per Sivle ble stadig latterliggjort i vittighetspressen. Her suger han bidrag fra statsråd Wexelsens kasse.

 

FOR GOD: Per Sivle mente alltid at hans kone, Wenche von der Lippe, var for god for han.

 

POETEN: Per Sivle på sitt mest tenksomme

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Hjemmefronten i søkelyset

Hjemmefronten i søkelyset

Årets store bokbombe i Norge, er antageligvis ...

Capella

Capella

- En søken etter det forjettede lan...

To gode venner - en rett og en vrang

To gode venner - en rett og en vrang

Jeg ønsker å skape et uttrykk som ...

Fra drøm til søm

Fra drøm til søm

Vakker, enkel og brukbar redesign

Det begynner å bli dårlig med plass på hjertenes søppelfylling

Det begynner å bli dårlig med plass på hjertenes ...

Mollstemte sommerfugler er en bok om forelskelser, ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...