Cowboyen som skulle snu Alexander

19.10.2017
Cowboyen som skulle snu Alexander
Scot Kobus forklarer hvorfor det tar lengre tid enn beregnet å snu plattformen.

Eventyret om mannen som skulle stelle hjemme er eldgammelt. Historien om cowboyen som skulle snu ”Alexander Kielland”, er av atskillig nyere dato. I de siste månedene av 1980 var imidlertid den fargerike amerikaneren Scot Kobus en gjenganger i det lokale, og for så vidt også det nasjonale, nyhetsbildet.

Historien starter sensommeren 1980.  Da knivet flere selskaper om å få jobben med å snu den havarerte ”Alexander Kielland”-riggen. Det endte med at Nicoverken i samarbeid med det engelske selskapet Structural Dynamic Marine, skulle gjøre jobben. Det engelske selskapet hadde spesialisert seg på avansert datateknologi, og det var kanskje den kunnskapen som sikret de nye samarbeidspartnerne snuings-kontrakten som var verdt 42 millioner. Det skulle imidlertid bli brukt nærmere det dobbelte antall millioner før den endelig sluttstreken ble satt for prosjektet.

 

Teorien som lå til grunn for de to selskapenes plattform-snuing, var temmelig oppsiktsvekkende.  Det var ikke snakk om å bruke kraner, men utelukkende gjøre seg nytte av luftballonger, vann og luft.  Dessuten skulle det konstrueres en spesialcomputer som i realiteten skulle styre hele operasjonen. Det var helt nye måter å jobbe på.

 

Nå var det selvsagt ikke alle eksperter innenfor oljemiljøet som ropte et høyt halleluja og hurra til den spesielle oppskriften på å snu plattformen.  Teknisk direktør i Phillips, John Mihm, sa det for eksempel på denne måten:

 

” ”Alexander Kielland” kan bli liggende som en ubåt i Gannsfjorden dersom ikke bergerne kommer til å bruke vinsjer eller kraner til å holde plattformen stabil.”  Det var mange andre eksperter som nikket sterkt bejaende til det synspunktet.

 

Det gjorde imidlertid ikke amerikaneren som var leidd inn for å lede snu-operasjonen, Texaskaren L. C.  Scot Kobus. Etter å ha jobbet i flere år som sjef for et amerikansk offshore-firma, hadde han hoppet av karriere-karusellen, og etablert sitt eget konsulentselskap innenfor skips- og riggredninger. Han la ikke på noen måte skjul på at han kom direkte til Stavanger etter å ha hatt fullt klaff med å heve en rigg fra et sumpområde. Som om ikke den suksessen var nok, hadde han også bak seg åtte andre rigg-redninger. Det var i hans egne ord ”den beste mann som kom for å gjøre jobben”.

 

Da han sto fram på en pressekonferanse den 14. august 1980, minnet han mest om en amerikansk cowboy. Utseendemessig så han ut som en kontant kloning av 70-tallets tv-helt, Sam McCloud, småbysheriffen fra sørstatene som hamlet med kriminelle i New York. 

 

Scot Kobus var iført samme type cowboyjakke og en diger cowboyhatt, og var slett ikke preget av noen beskjedenhet. Tvert om slo han fast med tydelig Texas-tale at bergingen ville bli en solid og sikker suksess:

 

 ”Jeg ville ikke ha kommet til Stavanger og påtatt meg ansvaret for operasjonen dersom jeg ikke visste at ”Alexander Kielland” skulle bli snudd.  I løpet av 10-12 dager er riggen rettet opp.  Deretter vil plattformen være klar til slep til et sted for reparasjon om 10-12 uker.”

 

For ytterligere å bevise at han visste hva han snakket om, la han til med ekstra trykk på hvert eneste ord:

 

”Hvis jeg ikke hadde vært hundre prosent sikker på det som jeg skal gjøre, ville jeg ikke ha forlatt mine hester, min kone og min tolvårige datter.  Jeg har fortalt dem at jeg er tilbake i hjemmet om nitti dager.”

 

Det var noen på pressekonferansen som undret seg lavmælt om rekkefølgen var tilfeldig valgt på dem som Kobus hadde lovet å returnere til om tre måneder. Etter hvert skulle det bli bekreftet at hester sto svært sentralt i livet til Scot Kobus.  Han vitset nemlig bort et spørsmål om hva han skulle få for jobben, med å svare at ”det holdt nok til å investere i noen hester”.

 

Det som imidlertid slett ikke holdt, var Kobus sin opprinnelige tidsplan.  Augustværet var ikke på bergernes side.  Det gjorde at slepet av plattformen fra Kårstø til Gandsfjorden ble flere dager forsinket.  Den ene forsinkelse førte med seg de neste.  Det gjorde at Scot Kobus kort og godt forkynte for alle de pressefolkene som stadig surret sterkt omkring ham for å få med seg et tittelpoeng eller tre:

 

”Det er ingen grunn til å minne meg om den tids- og timeplanen som jeg først la opp til.  Den kan vi bare glemme.  Dette er en operasjon som vi aldri har gjort før.  Alt vi gjør er nytt.  Derfor må vi høste erfaringer. Vi gjør det vi må gjøre.”

 

Kobus gjorde i hvert fall det han måtte gjøre. Han var ustanselig til stede, tilgjengelig og vennlig, men kunne også blåse ut når han følte for det.  Etterpå tok han fram munnspillet og spilte en liten trudelutt, fortrinnsvis mot månen, og fremførte for øvrig sine egne emosjonelle dikt.  Han var totalt forskjellig fra det meste som rørte seg av folk innenfor oljebransjen.  Blant sine med medarbeidere hadde han nok en større stjerne enn den Teaxas-stjernen som finnes i det amerikanske flagget. Han var egentlig en populær arbeidsleder.

 

Tiden gikk og snuingen skjedde ikke. Dermed kom man til et punkt hvor det ble nødvendig å revurdere hele snu-operasjonen.  Etter at Nicoverken og SDM i utgangspunktet hadde fremhevet at bruk av kraner kunne føre til at plattformen ble delt i to, endret de etter hvert sine synspunkter.  Selskapene ville likevel ta i bruk kraner.  De tvilholdt imidlertid på sin bruk av luftballonger.

 

Under plattformdekket ble det plassert 350 kjempeballonger som skulle fylles med luft. Dermed skulle hver eneste en av dem kunne få en løfteevne på opp mot ti tonn. Teori er imidlertid en ting, praksis noe annet. Da dykkere inspiserte ballongene kort tid etter at de var blåst opp, oppdaget de at ballongene lekket. De tålte rett og slett ikke det enorme trykket.

 

Et annet problem var at det åpenbart måtte være hull i alle støttestag på riggen. De var derfor fylt med vann.  I stedet for å gi plattformen en oppdrift på omkring 1700 tonn, bidro i stedet de vannfylte stagene til å presse plattformen ned.  Det nyttet heller ikke å forsøke å fjerne vannet i stagene ved hjelp av trykkluft.

 

Scott Kobus var heller ikke i tvil om at minst 17 av 26 mannluker også måtte være åpne. Han hevdet i tillegg at vekten var for høy på riggen og at dens antatte tyngdepunkt dermed måtte være feil. Som en konsekvens av blant andre disse årsakene, mente han at det derfor var blitt en helt annen redningsoperasjon enn den som var blitt beskrevet i anbudsdokumentene.

 

Snuoperasjonen hadde et kritisk punkt på 90 grader.  Hvis man kom dit, skulle man etter planen kunne fylle vann i de to pontongene som var synbare, og vips, så ville plattformen tippe rundt.  Den teorien forutsatte imidlertid at støttestagene ikke var smekkfulle av vann fra Gandsfjorden.  Det var de som kjent.

 

På grunn av problemene med å blåse ballongene fulle av luft og holde på luften i lengre tid, klarte bergerne aldri å løfte plattformen mer enn til 88 grader.  Aldri har to så små grade-enheter vært så store.  De utgjorde i realiteten den ørlille forskjell mellom suksess og fiasko. 

 

Mens man ventet på den videre fremdriften i snuingen, var tiden inne for alle landets Petter Smarter til å stå fram med sine løsninger på problemene.

 

Til Rogalands Avis fortalte for eksempel informasjonssjef Leif Monsen i Storebrand: ”Det har etter hvert begynt å bli plagsomt mange henvendelser, og vi har ingen mulighet til å vurdere dem seriøst.  På den annen side er det jo hyggelig at folk viser et engasjement, så vi forsøker jo å være vennlige i vår avvisning”.

 

Også datidens synske sjel, Anna Elisabeth Westerlund, fant tiden inne til å minne om sin eksistens og hevdet at Scot Kobus hadde ringt henne for å få vite om hun så noen løsning på snuproblemene. 

 

”Jeg sa til bergerne at jeg ikke kunne si noe om fremgangsmåter over telefonen.  Derfor blir det vel aktuelt å dra til Stavanger.  Mine tanker tilsier at jeg kan gjøre noe slik at ”Kielland” kan bli snudd, både hva selve metoden for ny snuing angår, og ikke minst med hensyn til eventuelle døde inne i plattformen,” så Anna Elisabeth Westerlund. Hun kom imidlertid aldri til Stavanger.

 

Til gjengjeld ble det vedtatt av bergerne å hente inn en annen form for svenskehjelp. Et par kranlektere ble bestilt fra Gøteborg. De skulle sørge for at noen helt spesielle seler ble festet rundt de to plattformleggene. Det var en ny arbeidsplan som var funnet på.

 

 Om det var svenskehjelpen som var den utløsende årsak, er ukjent, men fredag 28. november kom den dramatiske beskjeden fra regjeringskvartalet: Stopp snuingen til en ekspertgruppe har vurdert operasjonen. Den fryktet at plattformen ville synke. 

 

Dagen derpå, lørdag formiddag, traff reporter Morten Helliesen fra Rogaland Avis en svært sint Scot Kobus som undret seg storligen over hvilket faglig grunnlag regjeringen hadde for å stoppe snuingen.

 

”Og så sender man ut en slik beskjed fredag ettermiddag.  Og så tar statsbyråkratiet fri til mandag morgen.  Ikke en eneste å få fatt i, brummet en brysk Kobus.

 

-          Du hadde tenkt å jobbe videre med ”Alexander Kielland” i helgen?

 

-          I helgen? Her er det ingen helg.  Jeg har holdt på i 109 døgn nå. Og jeg har ikke skilt mellom hverdag og helg. Nei, de som nå har gått ut og fattet denne beslutningen må samtidig skjønne at det er de som nå står ansvarlig for riggens videre skjebne.

 

-          Du har tross alle nederlagene fortsatt tro på at dere skal lykkes?

 

-          Jeg har det.  Jeg beklager dypt at det har tatt så lang tid og at vi har hatt så store vansker som tilfellet er, men vi hadde ikke fortsatt hvis vi ikke hadde hatt tro på å lykkes.  Vi er ikke fatalister.  Dersom vi kommer til et punkt hvor vi ser at det ikke går lenger, så stanser vi operasjonen. Men der befinner vi oss ikke nå.

 

-          De som nå sitter med ansvaret i forvaltningen må være klar over at dersom vi stanser kompressorene som pumper luft inn i plattformen, så vil den i løpet av en viss tid – det kan dreie seg om en måned – begynne å synke.

 

- Det er som en pasient som holdes i live ved hjelp av en kunstig lunge, og vi er uten forvarsel og forklaring, blitt stanset i selve operasjonen,” sa Scot Kobus, som også fant det på sin plass å minne om at ”det alltid er noen i salen som kaster tomater på aktørene.”

 

Nå ble det ikke mer ”Alexander Kielland” for Scot Kobus.  Bortsett fra at han var med på å snu plattformen tilbake til dens utgangspunkt før operasjonene startet. Den operasjonen gikk forøvrig langt bedre enn beregnet for bergerne.  De hadde nevnt at jobben ville kunne ta nærmere ei uke.  Den gikk unna på snaue tolv timer.

 

Midtveis i desember pakket Scot Kobus både sin snippeske og hva han ellers hadde hatt med seg av cowboyutstyr til Stavanger, for å dra hjem til USA i tide for julefeiringen. Det siste farvel tok han med plattformen ”Alexander Kielland” dagen før han dro hjem.  Hva han tenkte der han sto alene i kveldsdisen på pontongen, røpet han aldri.  Til gjengjeld etterlot han seg denne avskjedshilsenen til folk og land:

 

”Farvel Alexander Kielland.  Du er som en død hest nå.  Vi hadde den store sjansen til å rette deg opp, men de norske myndighetene opptrådte med sine egne ”eksperter”, og nå er sjansene forspilt.”

 

Det var ingen tvil om at det var en skuffet cowboy som forlot det norske offentlige rom, men han benektet på det sterkeste at han var bitter..

 

-”Bitter – nei ikke i det hele tatt.  Men det er bittert å tenke på hvor nær vi var til å lykkes…”

 

Dermed var kapitlet om Scot Kobus og ”Alexander Kielland” ute. Han kom, ble sett og forsvant. Riggen ble igjen, men dens videre skjebne er en helt annen historie.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Et liv på flukt

Et liv på flukt

Avin Rostami skriver dikt om en barndom i ...

Dikt om krigens skyggesider

Dikt om krigens skyggesider

Bojan Celise Skaar debuterer med diktsamlingen ...

Ene-Bjarne - Forloverens makt

Ene-Bjarne - Forloverens makt

Det blir ellevill dramatikk og litt romantikk ...

Vilja vil ikke

Vilja vil ikke

En dag får Vilja gjøre som hun ...

De ropende tankenes hvisken

De ropende tankenes hvisken

Dikt om sorgens ansikter

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...