Jarl var første klubben i fylket som fikk sin egen grasbane. Her fra åpningskampen mot Djerv, Bergen, i 1936. (Foto: Gard Paulsen)
Også i avisverdenen er det stundom en betydelig avstand mellom liv og lære. På 70-tallet tok for eksempel Rogalands Avis på et prinsipielt grunnlag sterk avstand fra alle former for missekåringer – med et selvsagt unntak for landbruksselskapets ustanselige konkurranser i eksteriørbedømmelser av både stort og smått fe.
På et mer praktisk plan tok imidlertid bladet med atskillig entusiasme på seg oppgaven med å finne fram til et halvt snes snertne sneller fra lokalmiljøet som kunne fungere som body-guard for den forunderlige fjernsynsfiguren Jason King under hans helgeopphold i Stavanger helt i slutten av mai i 1970.
Et forunderlig fenomen preget store deler av den helnorske folkesjelen på seksti- og syttitallet. Selv om den oppvoksende slekt snaut vil tro det, hadde Norge den gang bare en eneste tv-kanal, NRK.
Det var en tid hvor godtfolk kunne møtes om morgenen og interpellere hverandre om de hadde sett på tv kvelden før. Alle hadde i så fall sett samme program - noen hadde også fått med seg pausefiskene for å være sikre på at tv-apparatet var ”varmet opp” – men uansett om de hadde studert gullfiskenes liv i studioakvariet, kunne de utveksle synspunkter på programinnholdet. Fjernsynet ga det norske folk et felles stå- og opplevelsessted.
I de dager handlet det om forutsigbarhet. Fjernsynsteatret sendte sine finske, traumatiske skuespill om tirsdagene, mens alle fjernsynsdrapene utelukkende skjedde på en fredag. Det var nemlig dagen for Detektimen, hvor mord og mysterier møysommelig ble oppklart ved hjelp av tyske kommando-konsonanter eller med lunt engelsk vidd.
Mens nåtidens sommere er preget av de mange festivaler, var sommerens store farsott i de fjerne tider, varemessene. Alle byer med respekt for haugesundsk entreprenørskap – det var fortrinnsvis fra Haugesund de nasjonale messearrangørene stammet – satset på en sommermesse med underlige utstillere og underholdere.
Det var ikke måte på hvor mange messer som ble arrangert over hele landet i løpet av noen hektiske sommeruker. Både utstillere og underholdere gikk gjerne igjen fra messe til messe. Slik sett kunne det virke som om messene ble avviklet som stafettløp.
De virkelige publikums-trekkplastrene på disse messene var gjerne en helt fra en av de utenlandske seriene som rullet og gikk på det nye folkemediet, fjernsynet. Om helten ikke kunne opptre med noe spesielt, spilte det ingen rolle. Poenget var at han var der, slik at noen av den lokale befolkningen endatil kunne komme i nærkontakt med vedkommende.
På det viset dukket for eksempel Roger Moore – som den gang spilte Helgenen – opp i Stavanger for å vise seg fram for alt det godtfolk som bare hadde kunnet studere ham i den vesle fjernsynsruta. Under besøket fikk noen heldige hender endatil tatt på helgenen, mens et spesielt utvalgt medmenneske fikk anledning til å by helgen-helten på noe å drikke under turen fra flyplasssen på Sola til suiten på hotell Atlantic. Også fjernsynshelter har sin menneskelige side; de tørster – og ikke bare etter ros og berømmelse.
Fra westernserien ”Krutrøyk” dukket også rollefiguren Festus fram, i Ken Curtis sin skikkelse. Han ble vel nærmest en slags nasjonalhelt, siden han hadde Erik Bye både som turne- og tv-messig støttekontakt. Den engelske skuespilleren Rupert Davies, som spilte den franske politiinspektøren Jules Maigret, nådde vel ikke den samme publikumsberømmelsen. Til gjengjeld ble han såpass sterkt betatt og bergtatt av sigøynerartisten Raja at fru Davies forlot sin messe-husbond og reiste hjem med en usedvanlig stiv engelsk overleppe. Hun var som dronning Victoria; ”not amused”.
Felles for disse aktørene – og flere med - var at ingen av dem egentlig helt skjønte hvorfor godtfolk strømmet til for å se dem på en messe-scene. De ble intervjuet av en knisende konferansier som fortrinnsvis spurte dem hvordan de hadde det, og hvor kjekt det var å være i Stavanger.
Fjernsynsfigurene spilte med og skrøt selvsagt av alt det som vertskapet og arrangørene ventet at de skulle skryte av. Enten det nå var utvalgte varer eller været og den generelle stemningen. Som i dag, skrøt de også alltid uhemmet av det fantastiske publikummet som var møtt fram.
Det var vel bare en eneste i rekken av de varemesse-besøkende tv-stjernene som skjemte seg ut, som det den gang ble skrevet. Det var nettopp Peter Wyngarde som spilte Jason King. Det er om ham og hans Stavangerbesøk historien skal handle.
Kriminalserien om Jason King bygget på en tidligere tv-serie som aldri hadde blitt noen suksess, ”Department S”. I hovedrollen spilte Peter Wyngarde, som tidligere hadde turnert med det engelske riksteatret. Da ”Department S” ble lagt ned, fortsatte Wyngarde som Jason King i serien som fikk navnet etter hovedpersonen.
Rollefiguren Jason King var en forfatter som ustoppelig ble forstyrret i sin skriving. Enten av sin litterære kvinnelige agent som gjentagne ganger minnet ham om at han straks måtte innlevere manuskriptet til forlaget, eller så ble han distrahert av forskjellige britiske myndigheter eller Interpol som trengte hans hjelp for å finne ut av mystiske og kriminelle hendelser i verden den relativt vide.
Aller mest ble han imidlertid forstyrret av de mange vakre kvinner som strømmet til ham på samme måte som fluer trekkes til et ferskt krøtterutslipp fra den bakre biten av dyret. Jason King var den store kvinnebedåreren som forførte den ene kvinne etter alle de andre.
For så vidt kan jo dette kvinnebedåreriet muligens ha vært et slags utslag av en regissørs ironi. Det var velkjent i engelske teaterkretser at Peter Wyngarde var homofil og at han i en del år hadde bodd sammen med en skuespillerkollega. En dom for det som den engelske dommeren kalte for ”gross indecency” på midten av 70-tallet, satte for øvrig et foreløpig punktum for skuespillerkarrieren. Den gang var å være homofil skuespiller en ”offentlig hemmelighet”, og fremmet i hvert fall ikke noen tv-karriere.
I slutten av mai 1970 arrangerte Farverådet en varemesse i Stavanger, som ble kalt for ”Gjør det selv 1970”. Farverådet ble ledet av ustanselig aktive Yngvar Holm. Det var ikke noe råd som sendte ut til avisene så mange ferdigskrevne artikler som Farverådet. Det var heller ingen som fikk så mange artikler på trykk. Det var ikke bare fordi Yngvar Holm hadde en bred kontaktflate i redaksjonen.
Yngvar Holm spilte på mange strenger. Han hadde for eksempel klart å få den relativt ferske kronprinsesse Sonja til å være den såkalt ”høye beskytter” for ”Gjør det selv 70”. Mindre kunne selvsagt ikke gjøre det.
Til denne messen i Stavanger var det altså at Yngvar Holm hadde funnet at Jason King/Peter Wyngarde måtte være den ideelle hedersgjest. Og for at det virkelig skulle være ordentlig show i Jason Kings egen ånd og ånde, måtte Jason King også utstyres med en bodyguard av unge og vakre kvinner.
Rogalands Avis ble kontaktet og påtok seg øyeblikkelig å trylle fram en bukett unge kvinner som selskapsdamer for skuespilleren det døgnet han skulle tilbringe i byen. RA skrev følgelig ut en invitasjon til unge kvinner om å melde seg til tjeneste. Det manglet ikke på respons fra ungjentene. Det strømmet på med påmeldinger fra håpefulle ungmøer som ville ha nærkontakt med helten. I et par-tre uker ble det daglig presentert nye kandidater til jobben som Jason King queen.
Basert på bildepresentasjonen i bladet ble ti ungjenter utplukket for å være hans bodyguard. Det var lagt opp til et stort Jason King-show på messen med blant annet Johnny Band, frøken Norge og ikke minst den daværede populære tv-vertinen Janka Polanyi, som aktører. Showet ble arrangert i Kuppelhallen. For de beste plassene kostet det 25 kroner, mens billigste billett kom på en tier.
Rogalands Avis nøyde seg ikke bare med å plukke ut ungjenter til Jason. Bladet sendte også meg og daværende RA-fotograf Knut Vindfallet til Oslo for å ta i mot fyren. Den gang var det ikke vanlig for RA-journalister å reise til Oslo for å lage reportasjer. Reportasjeferdene gikk helst til Strandalandet, stundom til Suldal. Nå skal det imidlertid medgis at jeg ble sendt fordi jeg likevel skulle på et møte i Oslo dagen derpå. Det var helst bildene fra fotograf Vindfallet som avisen var opptatt av. Jason King var sånn sett blitt RAs egen mann.
Den gang skrev jeg for øvrig en daglig petitserie om ”Tinto”, og mitt liv som barnepasser på dagtid, mens jeg selv jobbet som nattredaktør i bladet. ”Tintoen” dukket derfor også opp i reportasjen fra stevnemøtet med Jason King i Oslo.
Det heter blant annet i reportasjen:
”Hvilken lykke kan ikke vederfares et menneske? Tintoen skulle ha sett faren i går. Ikke bare satt han i opptil flere minutter midt i blant Jason Kings hovedstads-bodygyard og ble klappet av Jason på dressermet; dessuten hadde han fornøyelsen av å holde Jasons spesialdress over sine knær på veien i drosjen fra Fornebu til Continental hotel. I sannhet skal de siste bli de aller første. I hvert fall når det gjelder å transportere Jason Kings dresser.
Idolet Peter Wyngarde eller Jason King som de aller fleste kjenner han som, steg ned fra skyene i går ettermiddag på Fornebu. Til og med kronprinsparet hadde møtte fram for å ta i mot BEA-maskinen fra London. Riktignok kom de ikke for Jasons skyld, men allikevel. Alt kan da ikke Jason få oppleve på sitt første Norges-besøk.
Jason steg ut på jorden i ført en brun-beige-grønn maksifrakk av aller lengste sort. Foran øynene hadde han plassert et par solbriller som man i følge erfarne Fornebu-fuksjonærer, aldri hadde satt maken til på den flyplassen.
Maken til Jason King hadde de vel heller ikke sett. Han klappet på frøken Norge og nusset på frøken Ten, og så ellers ikke ut til å mislike den bodyguarden som Farverådet hadde tryllet fram i Oslo. Han brummet megetsigende bak bakkenbartene og var et eneste stort smil under ”spissrotgangen” fra flyet til Jaguaren. Lett og elegant hoppet man bukk over alle tollformaliteter til akkompagnement fra småjenters hissige heiarop…”
Peter Wyngarde betrodde meg for øvrig at han nettopp hadde vært i Australia og for øvrig spilt inn en LP-plate hvor han hadde forsøkt å gi noe av seg selv. Ellers gledet han seg til å komme til Stavanger hvor han aller mest håpet at han ville få anledning til å besøke et barnehospital eller noe liknende.
- Jeg er meget glad i, og opptatt av barn, fortalte han meg før han dro på fest med Farverådet og spesielt utvalgte gjester i hovedstaden.
I det gjestebudet var det verken plass for Vindfallet eller lille meg. Det ble mitt korte farvel til Jason. Jeg slapp å oppleve ham dagen derpå.
Det må nemlig ha vært en temmelig livat fest, for da Peter Wyngarde med følge kom til Stavanger dagen etter, var ikke bare flyet sterkt forsinket, men hovedpersonen var også temmelig poddesur. Det la da heller ikke RA skjul på i en tekst på avisens førsteside dagen derpå dagen:
”Anne Mari Ravndal, 19 år gammel og fra Sandnes, ble kåret til Jason Queen i Kuppelhallen lørdag kveld. For det fikk hun en moped, et smykke, en bag med bukser eller ”jeans”, en buksedrakt, sko og en LP. Dessuten fikk hun selvølgelig møte Jason King. Det fikk også de øvrige 9 selv om menneskemengden sto tett rundt han hele tiden.
Det var ikke bare flyforsinkelsen og det store oppbud av folk som skapte problemer for arrangørene av de forskjelllige seansene med Jason King. TV-helten hadde som vi alle kjenner til fra skjermen, sine spesielle nykker. Han opptrådte kort og godt som man kunne ha fryktet av nettopp Jason King
En del av arangementene for Jason Queen og den øvrige livvakt gikk dermed fløyten. I stedet vil de ti pikene bli invitert til alle arrangementene på country- og western festivalen neste helg. Dessuten blir det et helt privat arrangementet i Farverådets regi midt i uken der pikene vil få sine premier overrakt”.
Det var avertert at Peter Wyngarde skulle vise seg utenfor hotell Atlantic kl. 13.00. Omkring 1000 mennesker var møtt fram for å se Jason, men de måtte smøre seg med tålmodighetskrem mens helten tygget seg sakte gjennom sin lunsj. Først en halvtime etter avtalt tid passet det ham å hilse på folket. Han var tydeligvis møkka lei av det meste.
Det var derfor kanskje ikke så underlig at journalist Steinar Gullvåg oppsummerte møtet mellom Stavanger og Jason King på denne måten i mandagsavisen:
”Jeg synes ikke synd på Jason King, Janka Polanyi eller fabrikkeier Alf R. Bjercke. De tjente på Jason King-showet i Kuppelhallen lørdag kveld. Alle vi andre som satt og så på, vi tapte. Noen tapte sine billettpenger, andre tapte sin illusjoner. Og jeg går ut fra at tapet av det siste kan være tungt å bære for enkelte.
Jeg kunne finne en del passende adjektiver i karakteristikken av Jason-shovet. Jeg kunne tenke meg flaut, ekkelt, sørgelig og et par ord til”, skrev Gullvåg, som la til at også avisen var skuffet, fordi den hadde trodd at den Jason Queen-konkurransen som den hadde vært med på å arrangere, skulle ha fått en hyggeligere avslutning. Det gjorde den tydeligvis ikke…
Mr Engwall Pahr-Iversen