Kujur ble markedsmassert av de gamle dommerhender

06.04.2017
Kujur ble markedsmassert  av de gamle dommerhender
Hillevåg

Hver eneste høst ble Hillevåg hærtatt av en bondefylking. Bondemenn fra hele fylket strømmet til Hillevåg, som var blitt den permanente arenaen for det tradisjonsrike høstmarkedet. Den aller siste fredagen i oktober måned ble de gamle portene i Landbruksselskapets utstillingshaller i Hillevåg gjort både brede og høye. Hallene var opprinnelig blant de mange etterlatenskaper etter tyskernes fem års lange leirtilværelse i Hillevåg. De tyske troppene hadde to større leiranlegg her, ett av dem lå ved utstillingsområdet.

I de første etterkrigsårene holdt Lukas vakt ved nabobygget til utstillingen. Det var en hund av en nokså ubestemmelig rase. For et par gutteøyne var det ingen tvil om at Lukas måtte være atskillig større enn den senere så berømte skremselshunden fra Baskerville. Lukas var diger, også i kjeften.

 

For å ta en snarvei til Jarlabanen brukte du en smal sti som gikk mellom utstillingshallene og det bygget som Lukas hadde overoppsynet med. Riktignok oppholdt Lukas seg bak et massivt gittergjerde, men likevel var det ikke uten frykt at du vandret fortest mulig forbi hunden. Den sprang gneldrende og glefsende opp og ned langs gjerdet, bundet fast til en lang løpestreng.

 

Strengens lengde gjorde at snutespissen til Lukas nesten var nær nettinggjerdet. Den rev og slet til stadighet i løpestrengen. Det forårsaket alltid en skremmende tanke: Hva ville skje dersom Lukas en gang opplevde å få lønn for sitt slitestrev; at den klarte å rive seg løs fra maktens streng. Ville den bykse over gjerdet og komme mot deg med vidåpen munn og bitelysten tanngard?

 

Selv om gjerdet var minst to og en halv meter høyt, og den kullsvarte Lukas var av en størrelse som ikke skulle tilsi noen særlig spretne sprell høyt opp i luften, kunne du egentlig aldri vite. Mange mente mye om mirakler i Hillevåg. Uforklarlige ting hadde skjedd.

 

Lukas var en skremmende hund og skulle selvsagt være det. At han ble daglig ertet og kastet pinner etter av den oppvoksende slekt, gjorde nok ikke hans lune bedre. For guttepjokken ble Lukas en bekreftelse på at heller ikke tyskernes hunder var snille. Han hadde jo hørt hva de voksne mente om de menneskene som bare ble kalt for herrefolket. Lukas’ adferd fortalte sitt om hvem som hadde vært de slemme.

 

Farmor hadde ikke særlig sans for Hillevågsmarkedet. For henne handlet det bare om den gang da høstmarkedet alltid ble avviklet på Holmen i Stavanger. Den gang var det ikke bare et samlingssted for folk og fe fra landet, men markedet trakk også til seg forunderlige farende folk som opptrådte med ulike kunster. Det gamle markedet var en tre dagers folkefest hvor det fantes flere serverings- og tivolitelt enn båser for krøtter, fortalte farmor.

 

På høstmarkedet fantes det alltid en usedvanlig assortert samling av slangemennesker, sverd- og flammeslukere, skjeggete kvinner og muskelsterke menn. Det var en temmelig usalig blanding av komedianter av ulike slag og kvalitet. Det var slik et marked den gang skulle være; et samlingssted også for livets gjøglere.

 

En gang var det forøvrig også en negertrupp som gjorde voldsom markedslykke med det som ble kalt for «en helt ekte negerdans fra den dypeste jungelen i Afrika». De fem sterkt svarte mennene hadde bar overkropp, men hadde nedentil tatt på seg noe som syntes å likne mistenkelig meget på lange underbukser.

 

Da en av de mer muntre markedsgjestene hoiet ut at den slags bukser brukte ingen i Afrika – han hadde nemlig vært til sjøs og tydeligvis satt seg inn i det afrikanske motebildet – fikk han straks svar på tiltale fra tivoliets herold og utroper:

 

«Dessa kledningär är en gåva från missionærar som kommer från Stavanger by. Danseranne brukar dom for å æra denna staden,» hauket han med det lingva som tydeligvis skal tales i den internasjonale tivoliverden.

 

Farmor fortalte også at den forunderlige dansekvintetten bykset omkring på tivoliscenen med temmelig kaotiske krumspring. Felles for benflytterne var at de slo seg for munnen mens de hoiet og skrek ut det som sannsynligvis skulle forstås som et afrikansk stammespråk. Hver enkelt hoppet omkring i sin egen takt. Det virket vilt. Nettopp det elleville ble betraktet som en bekreftelse på at dansen skulle være helt autentisk. Det var slik de ville innfødte skulle ha danset før misjonærene fikk temmet dem, forklarte farmor, mens hun flirte fornøyelig.

 

Med all den kroppslige utfoldelsen var det ikke underlig at danserne svettet sterkt. De utførte rett og slett en kondisjonskrevende kraftprestasjon. Faktisk svettet de etter hvert så sterkt at den svarte fargen gradvis forsvant fra ansiktene og overkroppene. Som bitte små bekker rant den over dansernes torso, og dryppet ned på scenegulvet.

 

Markedstilskuerne opplevde imidlertid ikke et mirakel med sine egne øyne. Det var ikke slik at de ved selvsyn kunne konstatere at fem menneskers medfødte kroppsfarge plutselig endret kulør. Det kullsvarte ble brått til noe som nærmet seg en hvit variant på palettens fargeskala.

 

Det var ikke noe historisk under som hendte på Holmens dette høstmarkedet. Det var bare skosverten som ble borte fra negertruppens kropper. Det ble åpenbart for alle at danserne slett ikke stammet fra jungelens dyp. De hørte hjemme i Bergen og hadde tatt turen til høstmarkedet for å spe på sin lønn som skomakere.

 

De erfarte brutalt at de burde ha blitt ved sin lest. De ble kjeppjaget fra Holmen og om bord i nattruten, uten verken takk eller pris, forkynte farmor mellom sine egne latterhikst. Hun bedyret alltid at farfar hadde vært i fronten av den gjengen med forfølgere som fikk skremt bergenserne tilbake til hvor de burde ha blitt…

 

Dessuten la hun til at farfar nok egentlig hadde vært mer opptatt av andre markedsfenomener enn danserne. I andre telt fantes det fremvisning av forunderlige fenomener som «Den eneste levende havfrue». På datidens tivoli var det i hovedsak medmennesker som på ulike vis var vanskapte, som opptrådte. Det var deres måte å overleve på.

 

Fremsto gjorde for eksempel «kvinnen med lenger skjegg enn noen mann». Hun gjorde alltid lykke i teltet, men aldri i privatlivet. At det virkelig er mulig for en kvinne å ha slik skjeggvekst, var det folkelige omkved. Mange forsøkte å komme så nær henne som mulig for å sjekke om skjegget virkelig var ekte. Måten de sjekket skjegget på, var å dra henne i det for å føle om det var limt på, eller om skjegget var ekte saker.

 

Så vidt farmor visste, hadde heller ikke farfar greidd å rive av henne skjegget, men som hun sa: «Med han kunne du jo aldri veda – han hadde jo seilt i mange år – og opplevd møje så nok ikkje eg vett om…»

 

En annen attraksjon på haustmarkedet som farfar tydeligvis var sterkt opptatt av, var de årlige besøkene av «Tykke Mina». Hun var en kjempesvær kvinne som trengte mer enn ett sete for å hvile sin brede bak. Hennes store publikumsnummer var å bære fire mann på sine betydelige bryster. Hun hadde alltid en solid publikumsoppslutning i sitt telt. Aldri hadde godtfolk sett maken til et slikt fruentimmer som «Tykke Mina», i hvert fall ikke farfar, fortalte farmor, som heller ikke var noen lettvekter…

 

Nå var det ikke denne type attraksjoner som preget høstmarkedet i Hillevåg. På Hillevågsmarkedet var det ikke nusselige negerimitatorer fra Bergen som skapte mest oppstandelse, men stort og smått fe fra hele fylket. Det var et marked som ikke hadde tivolitelt, men det fantes likevel et assortert utvalg av livets glade gjøglere. Et marked uten salg av de underligste duppeditter vil vel alltid være helt utenkelig.

 

I Hillevåg var det imidlertid de store og små dyr som dominerte. Tusenvis av dyr fikk sin stevneplass i båser og staller. De kom med lastebiler, med jernbanen og med fjordabåter til kaien i Stavanger. Langs Hillevågsveien ble dyrene drevet fra kaiene til utstillingsplassene. Som et dyrenes 17. mai-tog vandret hester, sauer og kyr langs den sterkt trafikkerte Hillevågsveien. På markedsdagen var det dyrenes luner og lyster som bestemte transportfarten på hovedveien. Ingen bil eller buss kunne kjøre fortere enn krøtteret klarte å vandre.

 

Stundom stoppet dyreprosesjonen. En sau eller ei ku slapp ut sitt for lengst fortærte fôr, eller ble akutt angrepet av en uimotståelig lyst til å sjekke om det var noe grønt på den andre siden av veibanen. Dyrepasserne gjorde som gjetere har strevd med å gjøre siden hyrdene på marken fikk sin plass i bibelens bøker, de forsøkte å holde dagvakt over sin hjord. Som så mye annet var også det langt lettere sagt enn gjort. Hillevågsveien var lang, og dyrene mange.

 

Det var forøvrig to dyretog på markedsdagen. Om morgenen gikk turen til Hillevåg, om ettermiddagen gikk den fra. Da var også mange av dyrene blitt plassert i helt andre flokker enn da de kom om morgenen. Handel og vandel var et kjennetegn ved markedet. Det handlet om å skaffe seg de gode dyrene, og helst kvitte seg med de dårlige. Sånn sett var markedet også et spørsmål om hvem som kunne lure hverandre best…

 

Et marked medførte nemlig liv og røre, handel og vandel, i tillegg til atskillig ravende ganglag ut over markedsdagen. Selv om det gjerne heter en kjøpskål, ble den ene alltid fort til flere. Markedsdagen var en dag hvor det over den nordre delen av Hillevågsveien lå en eim av noe som slett ikke var gammel fyll, snarere var den temmelig fersk. For mange var markedsdagen en festdag, og til fest hørte også det som gikk under betegnelsen festlig drikke.

 

Bønder som etlet seg på markedstur til Hillevåg, hadde et tydelig fellestrekk. De hadde alle hatt på seg. Var de på bytur, hørte tydeligvis en hatt med til landbruksantrekket. Det var imidlertid ikke alle som hadde hatt med seg tilbake. Den forsvant ofte i et lystig lag og lå dagene derpå som minner om markedsdagens moro i utstillingshallenes nære nabolag.

 

Eksteriørbedømming av storfe kunne kanskje betraktes som en slags missekonkurranse for kyr. I 1951 hadde den finske frøken Hillevi Romvi blitt kåret til den første miss Universe mens Eva Røine ble utropt som den første frøken Norge samme år. Det var damer som festet seg på også andre netthinner enn små gutters.

 

Det måtte nødvendigvis være en nokså åpenbar forskjell på skjønnhetskåringen av en kvinne og ei ku. Når kyr ble mønstret, som det het på fagspråket, ble det trukket og halt i jurene. Ingen spene ble spart for dommernes hendige og iherdige hender. Det så rett og slett vondt ut for fru Ku. Mange av kyrne blåste da også så sterkt i neseborene at fluene forsvant fort fra kumulen av bare lufttrykket. For et gutteøre klang ikke kuvrælene på en måte som minnet om vellystige lyder. Det lød mer som en advarsel til dommerne: «Hold de kalde hendene for deg selv.»

 

Dommerne, som var merket med store lapper som fortalte at de var statsautoriserte, tok sin jobb med alt mulig alvor. Det var ingen ungfoler som dømte på høstmarkedet. Det var den gamle og erfarne dommergarde som dominerte ved dommerbordene.

 

De satte seg derfor med egen møysommelighet på huk for å kunne komme inn under buken på kyrne, og beføle dem med begge hendene. Deretter reiste de seg, mens de støttet seg til kuryggen med en hånd. De tittet inn i halsen på kua og betraktet den deretter på en smule avstand. Både dommere og ku hadde på dette observasjonstidspunkt hodet på skakke. Seansen ble avsluttet med at dommeren ga kua et kraftig klaps på baken slik at halen vaiet som et banner i vinden.

 

Jeg tror ikke miss Universe eller frøken Norge ble kåret helt på samme måte, men vet det selvsagt ikke sikkert. Hillevåg lå langt fra de menneskelige missemønstringene.

 

Eksteriørdommerne var alltid iført forholdsvis fotside frakker. På hodet hadde alle en hatt med usedvanlig brede bremmer som alltid var trukket godt ned mot ørene. På klesdrakten skulle også en dommer gjenkjennes.

 

Når de var ferdige med sin omstendelige sjekk av storfeets skabelon, noterte de sine poeng med kopiblyant på et alltid flagrende papirark. Det hørte tydeligvis med til det tradisjonelle markedsritualet. Det slo heller aldri feil at minst en av dommerne mistet minst ett av sine poengark. Det ble ofte tatt av den markedsvinden som alltid suste gjennom dyregardene før dommeren fikk festet det til den offisielle kartongbiten med landbruksselskapets offisielle binders.

 

Når slike kalamiteter inntraff, var alltid guttehjelpen nærmest. Hvis dommeren skulle bøye seg ned på bakkenivå for å få fatt i det forsvunne poengskjemaet, var det sannsynlig at han ville miste flere ark i tillegg til hatten. Det var også en fare for at dommeren ikke ville klare å komme seg opp igjen fra nok en knebøy. På høstmarked var det mye bøy og tøy for en gammel dommerskrott. Det var mange kubuker og -jur som skulle beføles på forskriftsmessig vis.

 

Da markedskomiteens medlemmer hadde klart å bli enige om at sekretariatets summering av de forskjellige dommernes avgitte poeng, var korrekt, entret alltid landbruksselskapets leder en nokså falleferdig scene – det virket alltid som om den var bygget opp av gamle paller fra Fellesen, hva den også var – og foretok det som ble kalt for kåring av de mønstrede dyrene. På et annet språk enn landbruksspråket ville hans handling ha blitt kalt for en forkynnelse av dagens resultater.

 

Resultatlisten ble alltid lest opp bakfra. De siste skulle derfor bli de første. Det var tydeligvis en del av det faste markedsritualet. Formodentlig var dette et febrilt forsøk på å skape spenning imellom dyrebåsene. De aller fleste av de mønstrede dyrene fikk sin sløyfe, men bare et fåtall fikk en sløyfe av den gjeveste fargen. Også i en fargerik dyreverden er noen farger mer attraktive enn andre. På et fesjå gjaldt det at dyret forlot premiebåsen med den riktige fargen på sløyfen.

 

Det store spenningsmomentet var kåringen av markedets beste dyr. Bare ett dyr innen hver art ble kåret til sjåets beste. Det resultatet ble aldri mottatt med almen begeistring blant markedsfolket. Stort sett var det bare ett begeistret ansikt som mottok den dommen som ikke kunne ankes. De øvrige fjesene fikk et preg av misnøyens sinnelag. Sånn vurdert var en markedsdag sterkt og gjennomgående preget av menneskelige myrsniper. Alle syntes best om sine egne dyr.

 

Noen har alltid hatt vansker med å ha tanker i hodet samtidig. Det hadde aldri de som deltok med dyr i eksteriørbedømmingen. De klarte uten problemer å ha to tanker i hodet på en gang.

 

De var nemlig like klare på at deres dyr hadde fått altfor få poeng, som de var skråsikre på at vinneren hadde fått altfor mange. I livets generelle urettferdighet fant de sin trøst, og trengte de påfyll, var det alltid noen som hadde en flaske med trøstende eleksir for hånden og munnen. 

 

En markedsdag skapte også muligheter for det private initiativ. Det var alltid noen som kunne by på både hjemmebrent og hjemmelaget vin av ulik klarhet. Det meste gikk med og ned. Samtidig var det en dag hvor pølsebuene hadde åpent fra den tidlige morgenstund. Det er underlig hvor sultne bondemenn kan bli straks de kommer til byen. De var en slags by og land, mann mot mann.

 

Uken etter høstmarkedet var Hillevåg preget av etterrier etter høstmarkedet. Da var tiden inne for avviklingen av Skolekorpsets høstbasar i Folkets Hus. Det var en årlig oktoberfest som alltid samlet to smekkfulle saler i det gamle patrisierbygget som var blitt arbeidernes hus.

 

Bror min forsømte sjelden en anledning – når Folkets Hus kom på tale – til å nevne at gamle baker Edvard Nygård hadde bestemt seg akkurat på fødselsdagen sin for at Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon, Folkets Hus, Hetland skulle kjøpe eiendommen Borgen i Hillevåg. Da hadde komiteen tygget på kjøpstilbudet fra overrettssakfører Georg Selmer i ti dager.

 

«Selv om Nygård og gjengen overtok huset først den 23. januar i 1938, bestemte de seg den 22. desember. Det sa i hvert fall alltid Jørgen Larsen som også var med i komiteen,» utdypet bror min alltid dersom noen ga uttrykk for tvil om de to begivenhetene – fødselen hans og den til Folkets Hus i Hillevåg – falt sammen i tid.

 

Basardagen begynte for sin del alltid med en barnefest om ettermiddagen. Den bød på musikk fra skolekorpset, og gjerne sang av Spurven til tonefølge fra Olav Sjursens stadig svingende trekkspill. Spurven var femtitallet store barnestjerne både i kinosalen og på platemarkedet. At han alltid opptrådte i Hillevåg med sin kjenningsmelodi – Eg e fydde på straen eg – skyltes nok at han var nevø av Nutti i buå. Hun og ektemann Haisen ordnet den arrangementsbiffen.

 

 For de minste basarbarna var nok den store attraksjonen ment å være filmfremvisning, som skolens vaktmester Sigurd Vik skulle stå for. Han hadde fått låne skolens filmapparat, og hadde alltid hentet med seg såkalte morsomme tegnefilmer fra skolebibliotekets arkiver. De var sjelden noen lystige blinkskudd.

 

Det morsomste med filmframvisningen var at det alltid gikk galt. Ikke før var lysene i salen slukket, og de elleville barneropene hadde nådd opp på sitt høyeste støynivå, før Vik etter hvert oppdaget at den første filmen nok var spolet feil. Den ble vist bak fram og opp ned på det lakenet som ble brukt som filmlerret.

 

Lyset kom på i salen. Det ble gjort stadige og forgjeves forsøk på å skape ro i den polske mini-riksdagen som tydeligvis var samlet i Folkets Hus, før vaktmesteren atter beordret ro og mørke i salen. Han hadde fått respolt filmen og var dermed klar til ny visning og innsats som frivillig kinomaskinist.

 

Filmfremviseren ble på ny startet. På lakenet flimret det noen bilder som talte ned med bakvendte tall, sånn som datidens filmer gjerne gjorde, før et bilde som viste filmens tittel, fant feste på lakenet. Det ble med det bildet – før også det ble brått borte. Filmen var røket. Lyset måtte på igjen. Skuffelsens barnebrøl brøt løs.

 

Vaktmester Vik måtte alltid ha hjelp for å kunne lime filmstripen. Av en eller annen grunn hadde han alltid lagt klippesaksen sin i en veske som alltid lå gjenglemt i garderoben. Det tok alltid lang tid før den ble funnet og overbrakt til vaktmesteren som etter hvert var blitt hektisk i mer enn blikket.

 

Med febrile fingrer klarte han imidlertid etter noe tid og mange stunder å line sammen de to løse filmendene. Noen bilder ble borte for godt.

 

Vik hvisket gjerne på dette tidspunktet til korpsformann Simonsen at det spilte egentlig liten rolle om noen av filmens bilder forsvant. Det var jo 24 av dem i sekundet…

 

Etter at filmen var klippet sammen, startet fremvisningen ganske lovende. Bildene ble prosjektert på lakenet som var hengt opp foran scenerommet. Filmen surret en stakket stund før ett av to tilfeller alltid inntraff:

 

Enten var det en kjapp, liten sjel som stakk fram sin barnehånd og trakk støpselet til filmframviseren ut av stikkontakten slik at det totale kaos oppsto i den delvis mørklagte salen. Gardinene dekket nemlig sjelden hele vindusflaten. Eller så slapp det ene festet i lakenet løs fra sceneveggen, slik at bare halve filmbildet ble synlig. Uansett hvilke av disse tilfellene som inntraff – noen ganger skjedde begge mulighetene samtidig i en forunderlig form for solidaritet i Folkets Hus – endte det med spetakkel i salen.

 

Det var i slike stunder at vaktmester Vik ble rødflammet i kinnet og ropte med den stemmekraft en oppgitt filmkjører klarer å mobilisere:

 

«Ti stilt –ellers bler det kje merr film…»

 

Svaret kom fort fra de bakerste benkene:

 

«Det jørr kje någe – me har jo kje sitt någen film ligavel…»

 

Det ble ikke mer film på barnefestene i Folkets Hus…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...