Utbruddet som skapte uhygge blant naboene

23.02.2017

Tirsdag 25. mai i 1955, like før programsekretær Andreas Thorsen ved NRKs avdelingskontor i Solagaten i Stavanger skulle rette en ettermiddagsadvarsel til deler av det norske folk – «Nå sender vi lette ettermiddagstoner med Stavangerensemblet under ledelse av kapellmester Karsten Andersen» – skjedde noe i Bispeladegårdsveien i Hillevåg som mange skulle snakke mye om. Det vakte omtrent like stor oppmerksomhet som da den unge skuespillerinnen Aud Schønemann hadde flyttet inn i gaten og ingen i nabolaget skjønte hvordan en så skjønn mann som hennes ektemann, Jan Pande-Rolfsen, kunne være sammen med noen som så like alminnelig ut som Aud gjorde.

«Du skulle ikke tro at hun var skuespillerinne i det hele tatt,» sa alltid farmor som leste alle ukebladene og derfor visste godt hvordan en ekte skuespillerinne skulle se ut.

«Hun hadde aldri klart seg i Hollywood,» la hun til med det blikket som alltid førte til snurtne og stramme lepper hos mormor. Det var etter det som mor min alltid kalte for farmors fjerne og helst drømmende blikk, at mormor øyeblikkelig gikk til mor min for å si at hun virkelig betvilte at farmor egentlig var sterk nok i troen.

Mormor mente at farmor ikke hadde godt av lese ukebladene, og hun var heller ikke i tvil om at jeg i hvert fall ikke hadde godt av å bli innført i skuespillerstandens forferdelige liv og levnet. Farmors innflytelse på meg kunne være meget skadelig, doserte mormor mer enn gjerne til mor min, som imidlertid hadde en velutviklet evne til bare å høre det hun ville…

 

Den aktuelle tirsdagsepisoden skulle ikke leve så lenge i folkeminnet, men den hadde en sterk virkning da den inntraff. Noen tok den faktisk som et tegn på at miraklenes tid ikke var omme. Min farmor hadde notert seg saken med betydelige bokstaver i den vesle boken som hun ellers utelukkende reserverte for fødselsdagene til sine fjerne slektninger i statene.

 

Sjømannen Carl, som hadde kommet tilbake fra krigen med det de voksne i nabolaget alltid kalte for granatsjokk, og som siden hjemkomsten ikke hadde sagt et eneste ord, brøt brått – i sine foreldres hage – gjennom sin egen mur av taushet, og gaulte høyt ut i den ellers så kjente ettermiddagsstillheten:

«Dra te helvede…»

 

Mor min fortalte etterpå at hun nok kunne ha trodd at den neste «dra te helvede»-oppfordringen bare hadde vært et ekko av den første, dersom den ikke hadde blitt etterfulgt av et like høylydt «seie eg jo».

 

I nabohuset var både fru Hegelstad og fru Eide – det var den gang alle konene hadde samme fornavn, fru – i første og annen etasje sammen om å henge opp klesvasken på tørkesnorene i bakgården. Å henge opp det nygnidde skittentøyet sammen og samtidig, var slett ikke et uttrykk for et sosialt samspill mellom husvert og leietaker. Det var utelukkende den beste måten å ha kontroll med at leieboeren i andre etasje ikke brukte mer av tørkesnorene enn verten i den første etasjen hadde tillatt. Bror min sa alltid at et grunnlag for tilnærmet fred og fordragelighet i husværet kunne skapes på mange måter. Å være sammen om å henge ut og opp tøyvasken, var en av de beste. Da var det i hvert fall ingen mulighet for at fruene skulle gå i totlevase i hverandres tildelte tørkesnorer.

 

Da Carls rungende røst klang malmfullt over hagegjerdet, oppsto imidlertid straks en liten uenighet mellom de to fruene etter at den første forfjamselsen over hans ytring hadde lagt seg.

Var Carls reisebefaling rettet til en nærgående veps som hadde forstyrret hans stille sjelevandring i hagen?

Eller var det – som den mest psykologiserende av de to mente – at han rett og slett var blitt hjemsøkt av et krigsspøkelse midt på blanke ettermiddagen? Fru Eide leste nemlig også sitt månedlige Det Beste og var derfor vel orientert om menneskelivets mange merkverdigheter.

 

For sikkerhets skyld trakk duoen seg skyndsomt tilbake til sine egne stuer – uten en gang å ha satt opp de lange støttestavene til tørkesnorene – for straks å leve opp til en bibelsk befaling som første gang visstnok ble ytret fra en fjelltopp – selv om søndagsskolelærer Espedal alltid sa med salvelse at den predikenen kom fra et bjerg.

De to skulle deretter temmelig snart gå ut i gatene for å forkynne ettermiddagens budskap til de andre av nabolagets fruer: Carl hadde snakket – men bare bannet...

 

Da budskapet fra nabofruene nådde fram til min mors ører, mente hun at Carl slett ikke burde ha bannet når han først skulle åpne munnen sin og slippe ut ord.

«Hadde han ikke noe annet å si enn et stygt bannord, kunne han ha like gjerne tidd stille fortsatt,» sa hun, før hun tok turen bort til Carls mor for å trøste henne i det hun mente måtte være en prøvelsens stund, for en mor å måtte høre sin sønn banne høyt i sin egen hage.

 

Jeg skjønte meg aldri helt på Carls mor. Alle de voksne sa nemlig at hun hadde dårlig hjerte, mens min mor alltid sa hun var en meget godhjertet kvinne.

De voksne snakket mye om Carls verbale utbrudd i dagene etterpå. Hans banning ble imidlertid ganske fort et ikke-tema. Det var helt andre spørsmål enn hvorfor han sverget, som ble tatt opp, etter hvert også med stigende intensitet.

Det ble rett og slett reist tvil om Carl hadde hatt noe granatsjokk i det hele tatt. Hadde han i alle disse årene egentlig tidd helt stille bare fordi han ville holde nabolaget for narr og gjøre seg mer interessant som en hjemkommet krigshelt?

Var det for eksempel noen i nabolaget som egentlig visste med sikkerhet at han hadde seilt under krigen i det hele tatt? Kanskje han bare hadde tilbrakt krigsårene på en havnekneipe i et eller annet fremmed land, langt borte både fra granater og bomberegn?

 

Det var spørsmål som etter hvert svevde stadig sterkere gjennom røykskyene på Berta Kartevolds kafe. Et par menn i nabolaget, som husket Carl godt fra hans guttedager, mente han var i stand til å kunne bedrive en slik køpenickiade.

Han hadde alltid vært en luring, husket de høyt og lenge, og oppfordret de andre til å notere seg at diagnosen granatsjokk nå utelukkende burde noteres i glemmeboken, og straks bli strøket fra alle andre medisinske journaler.

Den oppfordringen ble fulgt, og førte til at Carl ganske fort bare ble presentert som Carl, og ikke lenger omtalt med atskillig ærefrykt som Carl med granatsjokket. Helten var falt ned fra sin sokkel. Han skulle aldri få innta den igjen.

 

Carl erfarte at å tie kanskje kunne føre til gull – i hvert fall til en viss heder og ærefrykt – men han lærte også at å tale langt fra innebar noe sølv. Hva som hadde hendt han under krigen, fikk følgelig ingen vite. Carl lukket sin munn etter utbruddet den 25. mai, og skulle holde den stengt i mange år framover. Han hadde sagt sitt.

 

I min verden ble Carl en spennende figur. Jeg hadde lest bøkene til Max Manus om alle disse dristige menn under krigen, og jeg førte Carl inn i alle de djerve aksjonene som krigens seierherrer hadde begått. For meg ble Carl en krigshelt som sikkert hadde behov for å gå av seg krigsopplevelsene.

Han gikk og gikk nemlig gjennom Hillevåg uten tilsynelatende å ha noe mål og mening med sin forte forflytning av føttene. Han så bare ned mot fortausgrusen og snakket ikke med noen – bortsett fra noe mumling til seg selv og steinene – hvis da ikke munnbevegelsene bare var en trimming av kjakemuskulaturen.

 

Hans taushet tok jeg også som et tegn på at han virkelig hadde erfart det de voksne kalte for krigens gru. Jeg hadde også hørt noen av de nasjonale heltene si med tydelighet i langdryge radioprogrammer, at de slett ikke ville snakke noe om sine krigsopplevelser. De gjorde det alltid likevel.

 

Mange av disse krigsheltene minnet om onkel Habba som alltid måtte nøyes til å ta et kakestykke til og til – selv om mor min visste at det var helt unødvendig. Mor min visste at den oppfordringen hørte med til det dannede ritualet, som alltid ble etterfulgt av ordene «det er mer på kjøkkenet» – uansett om det var sant eller ikke…

 

Jeg var helt sikker på at hvis Carl hadde fått slippe til i radioen, hadde nok også han snakket om hva han var blitt påført av stressende strabaser under sine mange og spennende sabotasjeaksjoner gjennom krigsårene.

Min mor var ikke like sikker i min sak som jeg. Hun mente at jeg helst ikke burde snakke så meget om Carl.

«Han ville bare ha fred,» sa min mor.

Behovet for fred og fordragelighet hos Carl tok jeg som en ny og klar bekreftelse på mange og fæle krigsopplevelser i hans fortid. Mest av alt ville han nok ha stillhet for å finne fram til sjelens ro. Hva tankene mine betød, var jeg i tvil om, men jeg syntes de lød godt. Bror min fikk det trøstende broderblikket da jeg fortalte han om alle mine tanker om granat-Carl…

 

For meg ble derfor Carl en krigshelt. Jeg fulgte ofte etter han og hadde sett at han sto i hagen hjemme hos foreldrene sine, og lot munnen bevege seg i retning av både busker og trær. Det virket som om han snakket med dem. Formodentlig forsto de hverandre. Jeg forsto han, også fra min observasjonspost bortenfor hagegjerdet.

 

Farmor snakket også mye med seg selv. For eksempel kunne jeg komme over hennes mens hun mumlet temmelig lattermildt i sin stues stillhet:

«Var brusfabrikant Tønnesen en stor damevenn?»

Hun hadde sett spørsmålet skrevet ut med betydelige typer over toppen av en side i «1ste Mai» i de første etterkrigsårene, og ble aldri ferdig med den nyhetstittelen. Farmor kom stadig tilbake til det hun syntes var en skrekkelig snål spørsmålsstilling. Aldri forklarte hun noen hvorfor hun syntes nettopp dette spørsmålet var så underholdende.

 

Straks hun siterte avistittelen for meg eller andre, humret hun så høyt og lenge at alle hennes kilo fikk trimmet seg. Problemet for tilhøreren var imidlertid at hennes lystige latterbølger alltid druknet det eventuelle poenget i svaret som hun ga seg – hun holdt det for seg selv. At poenget ble borte, skjedde for øvrig hver gang hun skulle fortelle en munter historie. Straks hun nærmet seg historiens klimaks, ble hun alltid hjertelig omfavnet av sine egne latterhikst. Det muligens muntre poenget ble stadig skyllet bort med smilets sikkel…

 

Farmor hadde hver ettermiddag sin faste plass ved sitt stuevindu i husets annen etasje, hvorfra hun overvåket livet som rørte seg langs Hillevågsveien utover ettermiddagen og kvelden. Det inkluderte selvsagt også observasjoner av brusfabrikant Tønnesen som holdt hus like over veien. I motsetning til de fleste andre huseiere langs hovedveien hadde ikke Tønnesen noen menneskelige leieboere. I stedet hadde atskillige villkatter funnet sitt sted å være, både i hans bakgård, og ikke minst, i deler av hans kjellerlokale. Det var den reneste fødestuen for katteslekten, mente min farmor som så mer enn de fleste.

 

Tønnesen bodde selv alene i annen etasje i huset. En steil trapp på utsiden førte opp til hans boligdør. I første etasje drev han sin egen lille brusfabrikk. Egentlig var det ikke brus, men ulike essenser og leskedrikker han fabrikkerte.

I følge far min krevdes det et spesielt løyve for å få lov til å fremstille brus. Også brusmarkedet var preget av femtitallets lange rekke av avgjennomgripende reguleringer. Det var ikke rom for en egen brusfabrikk i Hetland kommune, mente maktens menn. Å tilsette kullsyre til sine produkter slik at de kunne fremstå som brus, kunne følgelig Tønnesen ikke gjøre. Derfor gjorde han også noe annet.

 

Hans produksjonsanlegg var et fascinerende skue for flere enn nyfikne øyne. Det skilte seg sterkt ut fra Løviks sentrumsanlegg hvor det var mulig å studere produksjonen ved å se gjennom vindusrutene. Når du tittet inn gjennom den alltid vidåpne døren til det som Tønnesen betegnet som fabrikken, så du først og mest flere kjellerbenker i ulike størrelser.

På de fleste sto det pent oppstilt atskillige tomflasker. Noen skulle til videre til vasking, andre til sterilisering og atter andre var ferdige med renselsesprosessen slik at de skulle bli fylt med Tønnesens spesialprodukter. Alle hans drikker var basert på hans egne oppskrifter. Leskedrikkene smakte alltid forunderlig godt.

 

Produksjonen av leskedrikk skjedde ved at 16 flasker ble oppstilt på rekke på et av bordene som sto nærmest kjellerslangen. Oppi i hver flaske ble det tømt et farget konsentrat – som bare Tønnesen selv visste hva var – som fylte opp omkring 5-6 centimeter fra flaskebunnen.

Deretter festet Tønnesen et slags riveliknende redskap til enden av kjellerslangen. Hver av de 16 pinnene på «slangeriven» ble satt ned i en av flasketutene. Kjellervannet ble skrudd på, og den riktige mengde vann ble fylt på i alle de 16 flaskene samtidig. Det var en slags hjemmestrikket samlebåndsproduksjon, forklarte far min da jeg spurte om Tønnesen var blitt inspirert av Henry Fords produksjonslinjer. Jeg hadde nettopp lest Sverre Amundsens bokhyllest til bilbaronen.

.

Etter at hver flaske hadde fått sin passe blanding av konsentrat og vann, ble hver eneste flaske forsiktig håndristet av leskedrikkmakeren selv. Å kunne riste riktig, var en meget viktig kunnskap, hadde han en gang fortalt min farmor. Det var noe som krevde lang trening og atskillig følelse for væskens vandring inn i og blanding med det tilsatte vannet.

«Du må faktisk være like omhyggelig med produksjonen av leskedrikk som med vinlaging,» fremholdt fabrikanten, som hadde erfaring fra begge væskefeltene. «Den første flaskeristing må utføres både forsiktig og følsomt. Det handler om å ha den rette fingerspitzgefühl,» forklarte Tønnesen, som i et tidligere liv hadde vært tilsatt som førstemassør ved fornemme utenlandske badesteder og dermed stundom snakket fremmede språk.

 

Det var formodentlig ikke like viktig å ha noen spesielle følelser knyttet til korkingen av flaskene. Den jobben gjorde Hansemann, bror til Carl, som hadde vært kjent for sitt granatsjokk, men som hadde mistet sin posisjon som lokal krigsattraksjon ved å snakke i utide – selv om atskillige i Hillevåg mente det var på tide.

 

Med en maskin som mest av alt minnet om en fjern apparatfetter av hermetikkfabrikkenes gamle stansemaskiner, la Hansemann alt sitt alvor i få plassert korken både i og godt over flasketuten. Det var slett ingen spøk å korke flasker. Det var et arbeid som krevde sin Hansemann.

Korkingen syntes virkelig å være en omstendelig prosess. Hansemann stakk en flaske om gangen inn i en åpning på maskinens midtre del. Han plukket fram en kork fra en kasse og plasserte den i en slags klolignende maskinhånd. Med all sin fotkraft tråkket han så på en pedal slik at kloen med korken ble pent trykket på plass over flasketuten. Det så ut som om korken omfavnet tuten.

«Gnof,» lød det fra maskinen som en bekreftelse på at en flaske var korket. Deretter snudde Hansemann flasken opp ned mange ganger slik at konsentratet og vannet skulle inngå en heldig smaksallianse. Slik som med hvetebrødsdager, varte den ikke evig. Flasken hadde ikke stått lenge i kassen med ferdige varer, før konsentratet og vannet skilte litt lag. Konsentratet søkte tilflukt i flaskebunnen slik at flasken alltid måtte ristes før bruk.

 

Det var ikke hver dag det ble produsert leskedrikker på Tønnesens brusfabrikk. Noen av arbeidsdagene var avsatt til vasking, rensing og sterilisering av innhentede brukte tomflasker. Tønnesen tok seg selv av både utlevering av varene og innhenting av tomgodset. Det var i høy grad en enmannsbedrift med Hansemann som den eneste aktive medhjelper.

Hansemann var imidlertid en meget solid støttespiller i produksjonen. Han hadde ikke fått tildelt den rauseste porsjonen av det såkalt gode vett, men til gjengjeld hadde det ikke blitt spart på noe under tildelingen av godhetens nådegaver til Hansemann.

Når Hansemann fikk beskjed om å gjøre sånn og sånn, gjorde han det uten noen videre dikkedarer. Mer enn gjerne fortalte han oss guttungene hvor viktig det var å ha nok kraft i bena når du skulle korke flasker. Hvis du ikke var sterk nok i føttene, var du i hvert fall ikke brukbar i brusproduksjonen, var den stadige konklusjonen på hans yrkesorientering.

 

Han var aldri i tvil om at han egentlig var den ideelle flaskekorker. Hansemann hadde nemlig akkurat den riktige styrken i bena. Det hadde Tønnesen også sagt, siterte han fra brusfabrikantens attest og anbefaling.

 

Hansemann var vel tilfreds med å være flaskekorker i særklasse. Hos han hadde en snill sjel tatt bolig. Følgelig var han av den klare mening at alle burde være snille med hverandre. Det hadde han lært av sin søster Signy som reiste omkring til landets utposter for å spre det glade budskap. Sangevangelistene Signy og Karen hadde sine trofaste tilhengerskarer der de slet seg fram med sine samstemte røster og renstemte gitarer. Deres misjonsmark var ikke utenfor landets grenser. De holdt seg helst til de grisgrendte strøk, både mellom bakkar og berg, og lang ut mot havet...

 

Under krigen hadde tyskerne hatt en større leir i Hillevåg. Bror min fortalte meg at under en av de mange og lange utmarsjene hadde de tyske troppene plutselig fått en ny og helt ukjent soldat som dannet den definitive baktroppen. Det var Hansemann. Han hadde ikke annen uniform enn sin daglige kjeledress, men hadde fått plassert et vaskevannsfat på hodet. Det skulle illudere en tyskerhjelm.

 

Det var noen ertelystne sjeler som hadde fortalt Hansemann med alvorlige røster at tyskerne alltid trengte en kar som skulle marsjere alene bakerst for å markere for folk på en tydelig måte at nå var det slutt på troppen. Siden tyskerne manglet denne karen i dag, ba de Hansemann om å gjøre jobben. Fordi tyskerne heller ikke hadde flere hjelmer enn de selv trengte, måtte Hansemann bruke et vaskemannsfat som hjelm. Det viktigste for de marsjerende tyske troppene var ikke om sistemann hadde hjelm, men at det fantes en baktropp, fortalte de Hansemann.

 Hansemann gjorde straks som han hadde fått beskjed om. Aldri har vel en tysk parademarsj gjennom Hillevåg, blitt møtt av så mange smilende blikk som denne gjorde med Hansemann som baktropp, fortalte bror min som ofte følte at lillebroren hadde større behov for lokalhistorisk viten enn det lærer Barkve kunne bidra med.

 Hansemann ble imidlertid og heldigvis hentet ut av paraden før noen av de grønnkledte soldatene oppdaget at de hadde fått en forunderlig følgesvenn i sine fotefar. Gudene vet nok hva som kunne ha hendt med Hansemann hvis han hadde blitt oppdaget med sin spesielle militærhabitt

 For sin del var bror min sikker på reaksjonen. «Det var i hvert fall ingen som med mild forundring hadde spurt etter oppskriften fra Nilens kilder:

 Mr. Hansemann, I presume?

 Og det var ikke bare språket som hadde umuliggjort en slike tiltaleform,» som bror min mente.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Krupas angriper monsterviruset

Krupas angriper monsterviruset

Flott barnebok om astma og krupp – rikt ...

Et hav av ønsker

Et hav av ønsker

Den evige reisen med utfordringer og forventninger ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...