Bestemødrene som var uenige om alt – og alle

09.02.2017
Bestemødrene som var uenige om alt – og alle
bilde fra arkive

De fleste beboerne i Hillevåg bodde i tomannsboliger. Vertskapsfamilien inntok fortrinnsvis rommene i første etasje, mens leieboerne holdt hus i annen. Også på denne måten ble Hillevåg et spesielt sted. Upstairs ble rett og slett downstairs, vertskapet holdt seg i den laveste etasjen.

Hjemme hos oss bodde mine to bestemødre i annen etasje. De var to forunderlige fruentimmere som gjennom hele det lange samlivet hos barn og svigerbarn, utelukkende tiltalte hverandre med fru, etterfulgt av etternavnet. De var slett ikke på fornavn med hverandre.

 

Vårt hus var bygget og inndelt som de fleste hus langs Hillevågsveien. En yttergang førte fra kjøkkenet og ned til kjelleren – samtidig som denne gangen ga plass for en steil trapp opp til annen etasje. På familiemunne het den bare baktrappen. Det var en trapp som farmor aldri brukte. Hun var altfor bred over baken til å bruke den. Mormor brukte trappen, men gikk alltid baklengs nedover. Hun våget ikke å gå nedover trappen siden hun da måtte stirret rett ned i den dype kjellergangen. Det synet fikk henne visstnok til å skjelve i mer enn kneskålene.

 

I bakgangen fantes det også et toalett, som ga plass for en liten håndvask og et speil. Det var ikke store rommet, men det var meget brukt. Spesielt av mine bestemødre, som jevnlig ble angrepet av akutte magesmerter, særlig når noe eller noen gikk dem i mot. Det skjedde ofte, og de unnlot aldri å kommentere lidelsens styrke og art.

 

Kjelleren besto av et stort og dominerende vaskerom som var omsluttet av fem andre rom av varierende størrelse og med forskjellig utnyttelse. Vaskekjelleren hadde en liten grueliknende ovn som varmet opp under en kobberkjele som sørget for at den synlige delen av familiens skittentøy ble kokt både lenge – og muligens også vel. Det var nemlig viktig å være iført rent tøy. Fasaden skulle holdes på alle vis.

 

Det var også i denne kjelen at badevannet ble oppvarmet til lørdagsbruk i stampen for meg og bror min. Vi badet ikke i kjelleren, men på kjøkkenet. Det varme vannet ble båret opp i bøttevis, og så utspedd med kaldt vann fra kjøkkenet til den rette temperatur var oppnådd. Rundt vaskestampen la alltid mor min mange håndklær.

«Det blir alltid så mye søl med deg,» var hennes forklaring på hvorfor også kjøkkengulvet ble

dandert.

 

Ved siden av vaskekjelleren fantes et rom som ga plass for en diger klesrulle. Den fylte opp mye av rommet, som var det eneste rommet i huset som hadde et navneskilt på døren. KOPI Flyfabrikk var det brennemerket på ei fjøl. Det var et totalt lukket område for meg i mine yngste år.

Bror min skar nemlig ut de fineste fly – både etter andres og egne modeller – av balsatre. Han hadde gjentatte ganger fortalt meg at også den berømte «Kon-Tiki»-flåten til Thor Heyerdahl var bygd av balsatre. Han krevde også at jeg måtte lære meg det latinske navnet på dette rasktvoksende tropiske treet.

«Det kan være greit for deg å kunne et latinsk navn i påkommende tilfeller,» sa bror min, og uttalte med den langsomme tydeligheten som han mente måtte være nødvendig for at jeg skulle få begge de latinske ordene med meg i hukommelsens arkivskuffe:

«Ochroma lagopus,» sa han, og gjentok «Ochroma lagopus» flere ganger, før han gjorde det klart at jeg aldri, aldri måtte glemme det. Det var som en slags hemmelig kode oss i mellom: Ochroma lagopus…

 

Jeg antok at bror min hadde fått sin fingerferdighet fra den morfaren som vi aldri snakket om. Før mormor deporterte morfar ut av familiehistorien og inn i Ørkenen Sur, hadde han laget hele spisestuemøblementet hjemme i Hillevåg. Det besto av et flott tilskåret spisebord, et par skjenker, kråskap og seks stoler. Morfar kunne åpenbart mer enn å tøyle brannhester. Tydeligvis hadde han hatt større vansker med å tøyle seg selv.

 

Bror min hadde gjort flyfabrikken sin til et strengt forbudt område for meg. I hvert fall fikk jeg ikke lov til å være i rommet uten at han var til stede og overvåket både mine steg og mine håndbevegelser. Bror min var av den klare mening at å ha meg alene blant hans mange flyskrog, ville være som å slippe en av eldgamle elefantene til sirkus Løwe løs i Næsheims bittelille kombinerte kolonial- og garnbutikk i nabolaget.

 

Selv uten at elefanten behøvde å anstrenge seg for å rasere noe, ville bare dens blotte tilstedeværelse i lokalet føre til det totale kaos og kreve et enormt oppryddingsarbeid. Slik ville også mitt solitudiske nærvær være i rulleboden, mente flyfabrikanten. Som vanlig hadde nok bror min rett i sin antagelse.

 

Ved siden av rullebua lå et rom som gikk under betegnelsen verkstedet. Det rommet det gamle snekkerutstyret til min morfar og tjente ellers som lagerbord for koks og ved til vinterbruk, for gamle sykler og for alt annet rask som mine foreldre av ulike grunner ikke hadde kvittet seg med. Når det ikke var plass til mer i kjelleren, havnet tingene på loftet. I verkstedet var det ikke stort rom å bevege seg på, men så brukte heller ikke far min verkstedet til annet enn lagerplass.

 

Han var ingen praktiker. Men som mor min alltid la til, han kan hvis han vil, men uten at hun noensinne lot ordene etterfølge av det hun vel innerst inne tenkte: det er bare så sjelden viljen finnes. Mormor sa det i stedet. Det styrket aldri hennes posisjon hos far min.

 

Farmors vedbod lå ved siden av verkstedet. Den var som en ganske annen verden. I hennes bod hersket det pinlig orden. Vedstykker lå stablet rundt veggene etter størrelse. Husets mange ovner hadde ikke samme innvendige mål. Derfor måtte vedskivene tilpasses den enkelte ovn. Vedstablene i farmors bod lå stadig lødd i nøyaktige mål.

 

Ordenen på vedlageret var imidlertid ikke farmors fortjeneste. Æren tilhørte ene og alene onkel Nils. Han var ikke noen ordentlig onkel, men var gift med farmors kusine, og kom på besøk en gang i uken for å hogge ved for farmor. Han hogget også all den kveikeveden som skulle brukes til klesvask og lørdagsbadevask. Onkel Nils var familiens vedmester i den absolutte særklasse.

 

Jeg snakket mye med onkel Nils mens han holdt på med vedhoggingen. Han ba meg aldri om å tie stille – som mange gjerne gjorde – men hørte tålmodig på alt det jeg hadde å fortelle, uten å svare meg med annet enn nikk og snille smil. Jeg jabbet, og han jobbet.

 

Han hadde en spesiell måte å kutte kveikeved på. Han holdt ikke i selve økseskaftet mens han kappet den. Han la en av sine svære never over hammerdelen av øksen, og presset ned og fram den rette størrelsen på kveikeveden.

 

Det tok sin tid før jeg skjønte hvorfor han aldri ba meg om å tie stille. Onkel Nils kunne ikke snakke. Han var stum.

«Du kan trygt snakke til onkel Nils,» sa min mor. «Med han er du i hvert fall helt sikker på at han aldri forteller det videre til noen andre…»

 

Komfyren på kjøkkenet vårt var spesiell. Den var av et merke som bare bønder som var medlemmer av Felleskjøpet, ellers hadde. Far min jobbet på Fellesen og hadde kjøpt den på maskinavdelingen. Ingen av vennene mine hadde for øvrig like mange underlige kjøkkenredskaper som vi hadde hjemme. Vi hadde trykkoker, elektrisk sitronpresse, brødskjæremaskin og en sann uendelighet av andre tekniske innretninger og finurligheter som aldri ble brukt.

 

Felles for dem var at de var julegaver fra onkel Einar i Brooklyn. Han sendte svære pakker hver eneste desember, som gjorde at farmor tronte som en dronning foran et spisebord som bugnet av amerikanske godbiter. I tillegg til boksevis med fremmede frukter og pakker med kaffe og tyggegummi, var det alltid forskjellige nye tekniske apparater til bruk i hjemmet med på julelasset fra Bay Ridge.

 

Disse tekniske greiene og apparatene ble alltid pakket ut med familiær begeistring, og straks stuet bort i et kjøkkenskap for arkivering. Noen av dem kunne ikke brukes, fordi strømstyrken var feil, mens andre ville ikke min mor bruke, fordi hun ikke så vitsen med dem. Hun holdt seg til sine gryter og kar. Og ellers kunne hun skjære både brødet og presse sitronen som hun alltid hadde gjort.

 

Ifølge bror min presset hun for øvrig sin egen sitron til den ytterste grense: «Det er rart at hun holder ut. I brodeributikken befinner hun seg hele dagen. Deretter drar hun hjem for å stelle i huset før hun avslutter kvelden med å sitte ved spisebordet for å lage og stikke ut nye mønster til duker og puter med sine knappenåler…»

 

Min mormor ville ikke nærme seg noen av de gavene som kom fra farmors eldste sønn i USA. Hennes to døtre, som også bodde i USA, sendte slett ikke henne julepakker av samme omfang og innhold. Disse pakkene inneholdt helst bilder av mine søskenbarn, og derfor svevde det ved julepakketider alltid en taus tristesse over en del av annen etasje. Mormor var pottesur og svært så mollstemt, mens farmor var i sitt absolutte og elleville ess.

 

Pianoet hadde sin sentrale plass i stuen. Det sto plassert mot en innervegg. Bare tanken på at et piano kunne bli plassert mot en yttervegg, gjorde at min far fikk samme svettetokter som han ellers bare hadde under fredagens badstueopphold i folkebadet. En plassering mot ytterveggen førte nemlig til at pianoet fort mistet sin kammertone. Et ustemt piano var for min fars øre en sann vederstyggelighet.

 

Pent plassert rundt pianoet lå alltid hans fioliner, hans bratsj og hans cello. Strykeinstrumenter var min fars foretrukne spilleredskap, mens ellers håndterte han med avgjort finesse de aller fleste musikkinstrumentene. Han kunne selvsagt sine noter, men var også i stand til å improvisere og spille etter gehør på de ulike instrumentene. Mor min spilte for sin del ytterst korrekt hver eneste pianonote på arket. Hun improviserte aldri, men spilte alltid etter noter. Det kom aldri noen feilslag fra hennes pianohender.

 

Loftet var også et lagerrom. I den ene enden var det blitt innredet et rom for bror min og meg. På dette felles soverommet vårt, fantes samtidig husets elektriske vippe hvor sikringene med ujevne mellom takket for seg og etterlot seg et fullstendig mørke. Det kunne være en krevende sportsøvelse å kravle seg opp den bratte lofttrappen med en lommelykt for å skifte sikring. Det hvilte for øvrig en slags forbannelse over sikringsskapet. Den sikringen som ble ødelagt, var alltid den sikringen som min far hadde glemt å kjøpe ny av. Også da var det godt å ha kjøpmann Heggheim.

 

Det var langt ned til toalettet i kjellergangen fra loftsrommet. Derfor hadde bror min og jeg en dobøtte utenfor rommet. Den skulle helst brukes til bimmelimm, bare unntaksvis skulle den benyttes til bommelom, som mormor sa. Farmor brukte helt andre ord om det menneskelige legemets tømmeprosess. Også ved toalettbøtten var det imidlertid atskillig avstand mellom liv og lære, teori og praksis. Det lå derfor ofte en eim av forlengst fortært mat i loftsluften. Når bommelomnøden var størst, var bimmelimbøtten nærmest.

 

Ved siden av loftsvinduet var det festet et branntau som jeg ikke visste hvordan skulle brukes, hvis, såfremt, i fall… Den lå i en kveil under senga til bror min. Jeg stolte på at han visste beskjed. Han gjorde gjerne det. Branntauet var formodentlig en konsekvens av at en av feierbrødrene Janzon i Hillevåg hadde vært på inspeksjon. Med jevne mellomrom skulle nemlig feierne sjekke at også den hjemlige verden var som den var ment å være.

 

En gang hadde husene langs Hillevågsveien også hatt en hagebit foran husene, og ikke bare ved siden av og bak hovedbygningen. Hetland kommune eksproprierte, etter mye om og atskillig men, forhagene for å anlegge fortau langs veien. Det vedtaket førte til at huseierne erfarte at selv om man står sammen, er det ikke alltid man likevel oppnår det man føler som sin rett.

 

Far min og de andre huseierne gikk til søksmål for å oppnå det de mente var en riktig pris for den eiendomsbiten som de måtte avstå. Selv om advokat Ole Bergesen førte saken til topps i rettssystemet, var det ikke seierens toner som lød langs Hillevågsveien etter at de fem høytidelige høyesterettsdommerne hadde sagt sitt.

 

Bror min fortalte meg at dommerne ikke hadde sagt så meget. Det var bare den ene dommeren som hadde skrevet og skrevet. De øvrige hadde nøyd seg med å formulere «likeså», sa bror min som hadde lest dommen.

 

Eneste trøsten for far min og de andre i nederlagets stund, var at advokaten ikke krevde noe honorar for sin jobb. Han trengte nemlig en slik sak for å kunne sette bokstavene h.r. foran sin gamle advokattittel, og derfor kom fortaussaken fra Hillevåg svært så beleilig for han. Den saken var åpenbart verdt mye mer for han enn hva salæret kunne ha gitt han i kontante kroner.

 

Bror min mumlet stundom at fortaussaken kunne jeg ta som eksempel på at det fantes andre verdier enn de som direkte kunne måles i kroner og ører.

 

I gården vår hadde far min konstruert en slags carport av blandet kvalitet. Han hadde slått ned noen stolper i bakken og lagt et eternittak over dem. Det var mange i nabolaget som undret seg over at hans tak aldri ble tatt av vinden. «Det handler om å feste det ordentlig,» var far mins standardsvar. Han sparte aldri på spikeren når han først gikk løs med hammeren.

 

Vi hadde en svær Opel Kaptein. Far min måtte ha så stor bil for at når vi skulle ut på tur, måtte også mine bestemødre være med. De to okkuperte det meste av baksetet hvor de alltid var oppkledd i sine reiseplagg, vinterkåpe og bred hatt. Enten det var en kjapp søndagstur sommerstid eller høstlig utflukt; de to holdt seg uansett og uanfektet til de samme klesplaggene

 

Farmor hadde det meste av leiligheten i annen etasje, mens mormor bare hadde et soveværelse. Storparten av sin alltid årvåkne tilværelse tilbrakte hun i første etasje hos mine foreldre. Hun var en stadig – og meget merkbar – del av familielivet.

 

De to bestemødrene var som to planeter som seilte i hver sin himmelbane selv om de oppholdt seg i samme etasje. Med temmelige jevne mellomrom var de ikke på talefot i det hele tatt. Den store taushet inntraff som regel alltid etter at de hadde spilt Ludo sammen med fru Fister.

 

Mormor tålte ikke å tape. Det gjorde hun oftest. Noen ganger var det fordi hun ikke klarte å slå de rette øynene på terningen som ville ha ført til seierens lønn, andre ganger var det fordi farmor med en fiks håndbevegelse, regisserte spillets gang og utfall. Farmor brydde seg ikke om hun vant eller tapte. Aller mest opptatt var hun av å lure mormor. Det var seierslønn nok for henne.

 

Med atskillig rett mistenkte mormor min farmor for å fuske i Ludo-spillet. Farmor lærte meg fort kunsten å vippe rundt en terning som viste to øyne, slik at det straks fremkom fem øyne på den. Poenget var å oppøve en følsom og nennsom pekefingertupp samtidig som du avledet de andres oppmerksomhet med en plutselig påpekning av for eksempel en eller annen forunderlighet som kunne observeres i taket. Tydeligvis bet de to spillekollegene alltid på bløffene til farmor. Verken mormor eller fru Fister klarte noen gang å avsløre farmors fanterier ved ludobrettet.

 

Til sin disippel og læresvenn uti terningvippingens uedle kunst, understrekte farmor både sterkt og ofte at det var tøvet – og slett ikke verdt bryet – å vippe en treer rundt til å bli en firer. Hun var også helt klar på at det ville være en betydelig fare for å bli oppdaget hvis man snudde terningen med ett øye slik at den viste seks. Skulle man prøve seg på det knepet, måtte man ha klart for seg at risikoen for å bli oppdaget, var stor.

«Å få en sekser vekker alltid oppmerksomhet. Jobb heller med å vippe en terningtoer til en femmer,» sa farmor som frydet seg fandenivoldsk når hun kunne lure sine to medspillere.

 

Den virkelige taushetens mur ble bygget mellom de to bestemødrene i annen etasje hver onsdag. Da kom ukebladene. Riktignok fikk farmor alltid kjøpe bladene tirsdag ettermiddag hos Birkeland, men hun leste dem aldri før onsdagene. Det var nemlig først den dagen bladene skulle selges i butikkene. Hun ville ikke at noen skulle vite at hun fikk kjøpe bladene straks Birkeland hadde fått dem – selv om hun sjelden unnlot å nevne det.

«De e løye med gode kunder,» sa hun selvbevisst i slike stunder.

Den kinesiske muren mellom de gamle begynte gradvis å revne utpå fredagen før den ble helt borte i løpet av søndag morgen. Det hadde muligens mest med den felles familiemiddagen å gjøre. Det var da alle gjorde gode miner til slett spill, og slett ikke snakket om annet enn det som begge bestemødrene var enige om. Det var derfor alltid et temmelig stille måltid.

 

Min farmor kjøpte ukentlig både Hjemmet og Illustrert. Hun leste høyt for meg de mest tåredryppende historiene om den staute sjømannen som ble borte på sjøen og den grufulle skjebnen til hans trolovede sydame som satt alene igjen og tråklet på sin bryllupskjole. Innerst inne i sjelens fortvilte dyp visste sydamen at hun bare ville vise seg i den foran speilet – og ikke for sin sjels elskede, som farmor formulerte seg.

 

Når farmor leste disse bedrøvelige beretningene, sildret snufsetårene nedover hennes store utvalg av dobbelthaker. Stemmen ble borte i snøft og sukk. Hun kjente vel igjen lengselen etter han som seilte på de mange hav. Hun hadde selv vært gift med en sjømann som hadde seilt på de fleste hav, før han gikk i land, og opp i krantårnet på Fellesen.

 

Min mormor hadde ikke samme forhold til ukebladene. Hun mente at de utelukkende var djevelens verk. Hvorfor hun alltid fremholdt at ukebladene var selve djevelens verk – og ikke som vanlig vondemannens – våget jeg aldri å spørre henne om. Verken med voksne eller guttunger innbød hun til samtaler om hennes definisjoner av synd. De var – som hun alltid gjentok og gjentok – basert på det hun alltid hevdet var skriftens klare ord.

 

Hun formante meg til å holde meg langt unna disse ukebladene, og heller finne visdom i Banneret og Evangelisten. Det var blader til å få forstand av, i tillegg til at de var til oppbyggelse og trøst for fattig og rik. I åndelig forstand, selvsagt, la hun alltid til.

«Det er ikke alle blader du har godt av,» diagnostiserte hun og forlangte at jeg skulle holde meg langt borte fra den falske verden som «hennes» ukeblader bød på. Begrepet «hennes» betydde i denne sammenhengen «farmor». Det var nemlig ikke et ord som mormor tok i sin munn. Farmor var alltid henne, eller fru.

 

Mormor nøyde seg ikke bare med å advare mot ukebladenes forføreriske kraft. Hun klaget også ukentlig til min mor over at farmor både lånte meg – og leste for meg – fra ukebladene. Nå førte aldri disse klagene til noen endring verken i mine lytter- eller leservaner.

Jeg tror ikke at mormor hadde merket at min mor leste både Alle Kvinners Blad og Alt for Damene. Det var blader som aldri lå framme, men alltid under en duk på det bordet som bare ble kalt kaffebordet. Min mors mange duker kunne skjule mye. Det var sannsynligvis svært godt at hun drev brodeributikk; hun hadde mer enn nok duker å ta av.

 

Jeg tilbrakte alltid store deler av onsdagsettermiddagene i farmors ukebladverden. Etter hvert skjedde det en liten endring i mine litteraturvalg. Min mor mente nemlig at jeg godt kunne ha Evangelisten mellom hendene når jeg hørte at mormor beveget seg i den smale og steile bakgangstrappen ned fra annen etasje. Det var en trapp farmor aldri brukte.

 

Nå kunne selvsagt valget av trappegang avspeile de to bestemødrenes valg av smal eller noe bredere livsvei. Farmors valg var, som tidligere nevnt, nødvendig av andre og vektige grunner. Hun var for bred over baken til å få plass i bakgangstrappen.

 

«Du trenger ikke lese noe i Evangelisten, men bare bla litt interessert i bladet. Det kan bety mye for både familiefreden og -fryden,» formante min mor meg. Hun var alltid opptatt av å mekle mellom sin mor og sin svigermor, og hadde en velutviklet evne til å forene de to skabhalsene.

I bunn lå vel egentlig hennes trygge tro på at hvis man bare unnlot å bite i stridseplene, ville alt bli bra etter hvert. Det var omtrent som med sykdom. Hun var nokså sikker på at det meste kunne man sove av seg.

 

Mine to bestemødre var ikke bare ulike av sinn. De var også to vidt forskjellige skabeloner. Farmor var liten og tykk med en temmelige nedsunket og utvidet korpus, mens mormor var smal og virket nokså vindskjev, sett fra siden. Hun hadde også en underlig gange. Hun gikk i en slags knestående, rettet seg aldri helt opp i knærne.

 

Min mor hadde en finurlig forklaring på mormors originale måte å stå og bevege seg på. «Mormor mener hun er altfor høy. Derfor knekker hun alltid i knærne når hun går og står. På det viset mener hun at hun skal virke lavere…»

«Men hun er jo ikke noe særlig høyere enn farmor?»

«Det er en sak for seg. Husk at mormor er et meget troende menneske. Når hun tror at hun er høy, så er hun høy. For henne handler også hennes høyde om et trosspørsmål,» begrunnet min mor sin mors oppfatning av sin egen høye posisjon på jorden.

 

Senere skulle jeg få vite at mormors egenutviklede ganglag førte til stadige problemer med knærne. En lidelse som for øvrig ikke lot seg sove bort selv om mormor etter min fars mening hadde et usedvanlig godt sovehjerte. Mormor hadde sin egen løsning også på disse problemene. Den hadde selvsagt sin basis i tro.

 

Med lidelsene i knærne gikk ikke mormor til doktor Botne. Hun forsøkte stadig å helbrede seg selv, også basert på et troens utgangspunkt. Hver eneste kveld satte hun seg på sengekanten før hun la seg, og dasket gjentatte ganger mot knærne med begge hendene. Slagserien skulle sikre at de to kneskålene ikke lenger skulle være ulydige og gjøre henne mer vondt. Hun bønnfalt om en bedre morgendag samtidig som hun svingte sine tuktens håndslag.

 

Hennes håndhamring mot knærne var muligens ment som et ufrivillig eksempel på at det ikke bare er de elskelige saker som behøver den daglige tukt, men også de deler av det menneskelige kjød som svikter. Slik forklarte bror min mormors form for selvpining.

 

Hennes kveldslige knetukt hadde imidlertid ingen helbredende virkning. Selv tolket hun den manglende lindring som et tegn på at alle skal få sitt kors å bære på jorden, men hun la også hørbart til at ingen får mer enn man skal klare å bære. Hun skulle stå løpet og holde ut, sa hun, selv om ingen i menigheten lenger spurte henne om hun verket i knærne. De visste vel at hun aldri led i stillhet, aller minst når hennes datter var i nærheten.

 

Likevel sikret mormors kne henne mye verbal omsorg i menighetene. Hun bærer sine smerter så utrolig godt, ble det gjerne sagt til mormors udelte velbehag. Det var ord som hun brukte det hun kalte for jomfru-maria-metoden på; hun gjemte dem i sitt hjerte.

 

Min mor hadde en annen oppfatning av høyden på mormors smerteterskel, men hun tilhørte de stille i landet og ble derfor ikke hørt. Det var nok helst min mor som led mest og sterkest under mormors kranglevorne knær.

 

Mormor hadde også en annen forunderlig kveldsskikk. Før hun la seg, tittet hun alltid under sengen for å se om det skulle ligge en uønsket mannsperson der, som hun sa. Det samme gjorde alltid også en av hennes yngre søstre, tante Janna.

Bror min mente imidlertid at tante Janna gjorde det med et håp i blikket. Da hun en gang mente å se husverten ligge langflat under sengen og hun åpnet vinduet og skrek – enten i redsel eller av glede – ut i Storhaugluften, ringte hennes to søstre som hun bodde sammen med, til sykehuset. Det gikk mange måneder før jeg fikk se tante Janna igjen.

«Hun har det ikke så lett med seg selv,» forklarte min mor hennes fravær med før hun hvisket at tante Janne i en tid skulle bo «der borte». «Der borte» var den dannede koden for at noen var blitt sendt til Dale, enten for en livslang oppbevaring eller en håpefull rehabilitering. Min mormor nevnte aldri noe om sin søsters skjebne. Hun hadde mer enn nok med å takke for sin egen.

 

Til gjengjeld fortalte hun alle om sin egen faste, kroppslige renselse. Hver eneste kveld, etter at hun hadde gjennomført sitt studium av sengens underdel, lot hun nemlig noen liter kaldt vann renne over hele kroppen sin. Det var hennes forunderlige form for dusjing. Hun ville alltid ha seg frabedt at noen insinuerte at hun bedrev en helt alminnelige rengjøringsprosess. Hennes utnyttelse av vannets kraft, var utelukkende basert på en av hennes mange medisinske meninger.

 

Hun hadde alltid en liten badestamp stående i et hjørne av værelset sitt. Hver kveld plasserte hun den foran midten av sengen sin, og steg med skjelvende knær og megen møye opp i den. På sengeteppet hadde hun plassert et vaskefat med kaldt vann. Dette vannet helte hun nedover sin nesten nakne kropp. Under denne prosessen var det ingen som fikk komme mormors rom for nær. Det var bare min mor som alltid ble tilkalt. Mormor trengte min mor for å tømme ut det livgivende vannet. 

 

 Etter mormors mening var denne kveldslige kuren en forutsetning for at hun skulle holde seg frisk og sunn. Hennes underlige kveldsbad – som for de fleste utenfor huset var en godt bevart hemmelighet som så mange andre familiære forunderligheter – kunne kanskje tas som et eksempel på at hun ikke utelukkende holdt seg til – og alene stolte på – de bibelske beretninger. Hun hadde nemlig også en sterk tro på doktor Kneipps kurer mot kroniske lidelser. Det var fra den tyske medisineren hun hadde fått sin tro på vannets livgivende kraft.

 

Farmor hadde ingen tro på doktor Kneipp. Hun visste imidlertid godt at vannet kunne gi et annet levebrød enn Kneipps. Farmor var født og oppvokst på Straen – i motsetning til mormor som kom fra landet – og var runnen av sjømannsætt. Farmors livstro var enkel og folkelig.

«Dorr kan jo vær någe i det. Derfor kan det jo vær greitt av å te å gå på någen møder. Bare for sikkerhets skyld,» sa farmor, som i åndelige spørsmål inntok rollen som den forsiktige general. Ellers foretrakk hun helt andre roller. Hun ble aldri noen tittgjengd møtedeltaker.

 

Begge mine bestemødre var på femtitallet offisielt enker. Farmor var virkelig enke. Maskinist Olav hadde på sine eldre dager måttet amputere begge bena på grunn av sukkersyke. For meg var han mest et minne fra en rullestol som sto som en relikvie i stua til farmor. Om farfar var borte, var stolen fortsatt hos henne.

 

Bror min husket helst farfar som den muntre mannen som fortalte de mange og eventyrlige historiene om livet på de mange hav og opplevelser i fremmede land og byer. Ikke minst fortalte han fantastisk og fantasifullt om livet i den fjerne byen Rio de Janeiro.

 

Så mange og så voldsomme ble etter hvert historiene hans, at farmor stadig måtte formane sin husbond Olav Ahasverus om ikke å «lyga ongen foddle», mens hun humret med hele sin kraftfulle kropp av historiene. Hun hadde sans for frodige fortellinger fra flere hold enn ukebladenes.

 

Selv om det ble snakket mye, var det likevel atskillig som det aldri ble sagt noe om i husene langs Hillevågsveien. En grublende guttunge skjønte relativt fort at noe kan du si og spørre om, men det er mye mer som du får nøye deg med å tenke på for deg selv. Om du spør, er det mer enn vinden som blåser bort svaret.

 

Derfor fikk jeg aldri vite hvorfor Iver Pahrs elskerinne hadde gitt deres felles barn Olav også fornavnet Ahasverus. Hvorfor skulle min farfar bli oppkalt etter den evige skomaker? Var det fordi han – i motsetning til sin fornemme fader – utelukkende skulle holde seg til sin lest? Eller fantes det en annen og mer finurlig forklaring på at noen kaller sitt kjærlighetsbarn Olav Ahasverus – og så lar kjærlighetsbarnet få en full plass i den familiære varme og sfære?

 

Jeg fikk heller aldri spurt noen om hvem denne forunderlige figuren Oluf var, som farmor hadde latt ta bopel i sitt sideværelse. Det lå aldri i familieluften at det var et tema som kunne hentes ned og bli snakket om.

 

Olufs rom var smekkfullt med bøker, underlige bøker fra fjern og nær, som han med stort alvor og voldsomme håndsbevegelser jevnlig diskuterte med en forunderlig figur som bare gikk under betegnelsen broder Nygård. Bror min fortalte at denne broder Nygård hadde satt noe som måtte være en slags verdensrekord. En gang han hadde kjørt bil i Pedersgaten, hadde det vært parkert en eneste bil langs fortauskanten. Helt uten at det var annen trafikk i gaten enn det han selv sto for, hadde broder Nygård klart å treffe den parkerte bilen i fronten.

Det var siste gang han kjørte bil. Min bror var aldri i tvil om at det var en styrelse.

 

Mormor presenterte seg også alltid som enke. Statusen skyltes ikke at morfar var blitt borte på sjøen, men utelukkende at han hadde gjort seg bort, og derfor var blitt deportert til USA av mormor for flere tiår siden. Han var ikke-eksisterende i mormors liv. Han hadde nemlig begått en utilgivelig synd i min mormors øyne. Som brannkusk hadde han en gang styrt sine galopperende hester til feil bydel for å slukke en meldt husbrann.

 

Brannfolkene fant følgelig ingen hus, verken i fyr eller flamme, og returnerte til sentrum med en beklagelig beskjed til brannvakten om at det ikke fantes noen brennende bolig i Paradis. Fra brannvakten fikk de servert en kontant kontramelding. Det var nettopp brent opp et hus på Egenes, og huseieren undret seg hvorfor det ikke kom noen brannvogn.

«Hvorfor kom det ingen brannslukkere til mitt hus,» var spørsmålet som harmdirrende ble rettet til den utsendte brannbataljon.

Det viste seg straks at både brannkusken og brannformannen, mens de tilbrakte sin arbeidstid på brannvakten, hadde slukket sin egen tørst for meget og for lenge. De hadde derfor av gammel uvane kjørt direkte til Paradis. Det var helst der det oppsto brann.

 

Den senere så berømmelige brannturen til Paradis ble derfor slutten på det aktive arbeidslivet for morfar i Stavanger, og samtidig en ende på samlivet med mormor. For noen synder fantes det ikke tilgivelse hos mormor. En ting var tydeligvis å snakke om nådens betydning, noe annet var å praktisere den. For morfar fantes det ikke lenger noe Paradis i nabolaget. Som Adam og Eva, ble han kastet ut.

 

Nå var nok ikke den store synden at morfar hadde kjørt brannhester etter å ha forfrisket seg for lenge, men nok heller at han hadde brakt skam over mormor. Folk flest visste hva som hadde hendt. Hun fjernet han fort fra sitt familieliv og fikk han ekspedert til Brooklyn. Mormor nevnte aldri noe om morfars skjebne. Han var et ikke-tema for henne.

 

Det var bare min mor som snakket om morfar i kjærlige termer. Heller ikke hun nevnte noensinne hans sørgelige skjebne. Det gikk atskillige år før jeg fikk rede på at han etter hvert hadde surret seg bort i Ørkenen Sur. Morfar ble en av Brooklyn-slummens mange bedrøvelige skikkelser.

 

For meg sto det alltid som en forunderlighet hvordan min mor hadde våget å trasse sin bestemte og dominerende mor, og gi meg fornavn etter sin elskede, forsvunne far…

Før doktor Isefiær hadde forløst meg fra min mors liv, var det nemlig familiært bestemt at jeg skulle hete Einar. Da barnenavnet ble notert i baptistenes fødselsregister, var det mitt nåværende navn, min morfars fornavn, som med litt møye ble skrevet ned av forstanderen.

Hver gang jeg spurte mor min hvordan hun hadde fått til dette navnebyttet, var hennes svar alltid det samme:

«Fordi jeg ville!» sa hun med en stemme som slett ikke var røsten til den livslange diplomaten…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Krupas angriper monsterviruset

Krupas angriper monsterviruset

Flott barnebok om astma og krupp – rikt ...

Et hav av ønsker

Et hav av ønsker

Den evige reisen med utfordringer og forventninger ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...