Da Lindbergh landet ved Sølyst

21.07.2016
Da Lindbergh landet ved Sølyst
Charles Lindbergh utenfor E. Berentsens forretning i Stavanger, hvor han kjøpte ny bardun til sitt fly. Skipsreder Sigval Bergesen fulgte ham til butikken, som lå på hjørnet av Øvre Holmegate og Valberggaten.

En gang kastet en håndfull stuttvokste nordmenn lange blikk utover havet og undret seg storligen: "Kommer ikke Olav Tryggvason?"

Et snautt tusenår senere stirret atskillige maktglade stavangerfolk opp mot skyene, mens de kollektivt tygget på et spørsmålstegn: "Kommer kanskje Charles Lindbergh?"

 

Den førstnevnte kom som kjent ikke. Hans stolte skute "Ormen Lange" ble borte ved Svolder. Den sistnevnte kom etter ukevis med om og men. Hans torpedolignende, svarte sjøfly ble omsider fortøyd ved en gul bøye utenfor Sjølyst. Flygerhelten hadde landet.

 

Historien startet egentlig en sen vårdag i 1933 da det dukket en fyr opp i Stavanger som presenterte seg som major McLaren og som sa at han skulle undersøke mulighetene for å opprette en direkte flyrute mellom Stavanger og New York via Grønland. Også den gang rivaliserte Stavanger og Bergen om det meste.

 

McLarens oppdragsgiver var etter hans eget utsagn det amerikanske flyselskapet Pan American. Det var en oppdragsgiver som passet godt inn i arbeidet til den lokale flyveplasskomiteen med skipsreder og konsul Ole Bergesen som drivkraft. Komiteen kjempet for at Stavanger skulle få en plass på det internasjonale flykartet selv om byen ikke hadde noen flyplass på land, men utelukkende på sjøen. McLarens antydninger om Stavanger som en mulig internasjonal flyhavn, var som søt musikk i ørene til Bergesen & Co.

 

Bergenserne hadde nemlig alliert seg med kaptein Hjalmar Riiser Larsen som mente Bergen var det naturlige norske knutepunktet for en eventuell Atlanterhavsflyging. Flyplasskomiteen i Bergen følte seg nokså sikre på at Riiser Larsens ord ville veie tungt i den nasjonale vektskålen når landingsplassen skulle velges for en fremtidig og luftig Atlanterhavsoverfart.

 

Derfor var den amerikanske utsendingen gull verdt for den lokale komiteen, som tok seg av ham på aller beste måte. Han ble vist de ulike alternativene som fantes for en fremtidig flyplass. Han ble tatt med til Sande i Randaberg, vist et mulig sted ved dagens Revheim kirke, fikk sett en mulighet på Maldesletten, og ellers ble dagens Forusområde vist fram. Den amerikanske gjesten fikk også studert Hafrsfjord som en mulig landingsplass for sjøfly.

 

McLaren var mer enn interessert. Han lyttet og la ut, og ble en populær deltaker i det lokale selskapsliv. Selv om det handlet om luftfart, gled han åleglatt inn i det lokale miljøet. Han fortalte at det påtenkte ruteflyet allerede var på plass i Berlin, og at planen var å fly det snarest mulig til Stavanger, via Gøteborg. McLaren var sikker på at Stavanger ville ha en strålende framtid som internasjonal flyarena. Mulighetene var mange.

 

Og alle hjerter gledet seg, inntil en beskjeden melding kom fra hovedstaden en slett ikke vakker sommerdag. Den fortalte at en velkjent sveitsisk svindler ved navn Keyser var blitt arrestert for hotellbedragerier i Oslo, og nå skulle utvises. Fra Oslopolitiet fikk politiet i Stavanger bekreftet at vedkommende hadde operert på flere steder i Norge som amerikaner og hadde kalt seg for McLaren…

 

Da meldingen kom, gjemte den lokale flyveplasskomiteen seg bak en svært nyreist mur av taushet, og forsøkte etter beste evne å distansere seg fra McLaren…

 

Nå var imidlertid ikke alt som "McLaren" hadde fortalt den lokale komite, dikt og fanteri. Pan American var interessert i å starte en transatlantisk flyrute hvor Norge skulle være med. Den skulle gå fra Canada/New York-Grønland-København og til Norge. Når København var satt på ruteplanen, skyldes det at det var en helt klar dansk forutsetning for å få benytte Grønland som mellomlandingsplass.

 

Pan American hadde imidlertid sendt ut en egen representant som skulle sjekke landingssteder langs ruten. Det var den allerede verdensberømte flygeren Charles Lindbergh som i 1927 var den første som fløy alene over Atlanteren. Siden hadde han sammen med sin ekteskapelige millionøse, Ann Morrow, foretatt en rekke dristige flyginger verden rundt. Dessuten hadde ekteparet opplevd en familiær tragedie. I mars 1932 ble deres to år gamle sønn kidnappet, og senere funnet drept.

 

Sommeren 1933 satte ekteparet kursen mot Europa for å finne de beste landingsstedene for en Atlanterhavsrute. Når Stavangerfolk drømte om å få besøk av Lindbergh, hadde det sammenheng med henvendelse byen hadde fått fra oljeselskapet Vacuum Oil. Det ville leie lagringsplass for 50 kilo olje og 500 kilo bensin til det som ble kalt for "flyoperasjoner". Senere ble bestillingen endret til å gjelde 800 liter bensin, og et sterkt ønske om at det måtte ligge klar en fortøyningsbøye for fly i havnebassenget.

 

16. august fikk de lokale avisene en telefonisk melding fra NTB. Den fortalte at Charles Lindbergh og hans kone Ann hadde landet på Island. Opprinnelig skulle de ha landet i Reykjavik, men sjøen var såpass sterk at de måtte gå ned ved Vidøsund. Hvor ferden videre skulle gå, var imidlertid Lindbergh helt taus om.

 

Folk som kjente flygeren, undret seg ikke over tausheten. Han var ikke en mann av mange ord. Tvertom understreket Lindbergh at han foretrakk å handle framfor å prate.

 

Til gjengjeld pratet de lokale aviser med Hjalmar Riiser Larsen som sa at det slett ikke var for sent på året til å ta en tur til Norge og eventuelt Stavanger. Verken han eller den amerikanske legasjonen visste imidlertid hvilke planer Lindbergh hadde. Han ville være i fred og følge sine egne ruteopplegg.

 

Lenge var det taust om Lindbergh. Den lokale flyveplasskomiteen holdt seg imidlertid i aktivitet. Den beregnet at det ville være behov for omkring 500 mål til et flyområde. Det måtte i hvert fall ha to landings- og startbaner på 3-400 meter, men uten at de behøvde å være særlig brede, som det het fra komiteen. Et område ved Stokkevannsbotnen på Forus pekte seg ut som det mest velegnede.

 

26. august kommer Lindbergh igjen inn i avisbildet. Telegrafisk orienterer han verden om at han samme dag klokken 10.32 vil forlate Lerwick med kurs for København. Samtidig ber han om å få alle nødvendige meteorologiske data om Skandinavias sentrale byer.

 

Samme ettermiddag lander Lindbergh på havnen i København, hvor omkring 100 000 mennesker har ventet i flere timer for å få hylle ham. Det er etablert en lokal velkomstkomite som har bygget portaler, og som har øvd inn opptil flere taler. Limousiner er plassert på kaien for å frakte ekteparet til en mottakelse i Rådhuset. Det er ikke spart på noe.

 

Det går imidlertid ikke som komiteen har tenkt. Da Lindbergh ser folkemassene, trekker han seg tilbake, signaliserer til en båt i nærheten og lar seg frakte til land langt bortenfor den offiselle velkomstkomiteen. Han vil ikke delta i festlighetene. Folket er skuffet. Komiteen er skuffet, bare Lindbergh er sannsynligvis fornøyd med å ha unngått oppstyret.

 

Senere på kvelden blir han likevel med til Rådhuset, hvor han skal intervjues av en medarbeider fra dansk radio. Lindberghs munn er imidlertid som sammenklistret. Han har ikke noe å si, og vil heller ikke si noe, er de eneste ordene han ytrer. Han blir med ut på balkongen for å hilse folket, men trekker seg skyndsomt tilbake da hurraropene slår imot han. Han trives tydeligvis best i sine egne landskaper.

 

Dagen derpå får han imidlertid tilbake talens bruk og forteller at han på oppdrag fra Pan American, skal bygge seks fly til en samlet pris av 1 750 000 dollars. Disse skal settes inn i trafikk over Atlanteren. Hvor det skandinaviske endepunktet skal være, vil han ikke si noe om. Til gjengjeld sier han at København – som han slett ikke har sett annet av enn havnen og rådhuset – er en tiltalende og kjekk by.

 

Deretter flyr han til Tallin hvorfra han drar til Oslo. Men spørsmålet svever fortsatt i luftlaget over Stavanger: Kommer han til oss?

 

Det gjør han…

 

Kl. 14.50 den 3. oktober 1933 blir Lindberghs fly observert over Tastalandet. Det tar en sving over Gressholmen før det lander i Østre Havn. En aktiv havnebetjent, Torstrup, tar imot flyet, og peker i retning av Sølyst og den store gule fortøyningsbøyen. Det er imidlertid ingen enkel sak å komme bort til bøyen. Foran Lindberghs fly ligger en armada av småbåter. Han prøver å vifte dem bort. Det er til fånyttes. Han ser ingen annen råd enn å sette full fart utover fjorden, mens havnen blir ryddet for forstyrrende småbåter.

 

Etter at området ved Sølyst er relativt klart, kommer han tilbake og fester selv fanglinen fra havnebetjenten i flottøren med et halvstikk, mens fru Ann, iført sterkt synlige røde votter, forsøker å vifte vekk alle nysgjerrige fra flyets vinger og flottører.

 

Velkomstkomiteen, med ordfører Marnburg i spissen, hadde nøye planlagt at ekteparet Lindbergh straks skulle fraktes til Strandkaien hvor politiet hadde plassert åtte mann for å holde orden på de begeistrede frammøtte. I tillegg sto to store biler klare til å frakte de betydningsfulle gjestene til hotell Victoria.

 

Av en eller annen grunn legger imidlertid fraktebåten til ved Tollboden, hvor selskapet må gå spissrotgang til Victoria. Lindbergh får underveis et kraftig slag i nakken av en tilskuer, muligens var det ment som et klapp på skulderen, mens noen av de fremmøtte roper: "Heia Viking" i mangel av bedre tilrop. Det var for øvrig høsten 1933 at Viking for første gang gikk til cupfinalen.

 

Det er ikke mye Lindbergh sier under sitt døgnlange opphold i Stavanger. En journalist i Stavanger Aftenblad har likevel fått møte Lindbergh. Siden han vet at Lindbergh ikke snakker, starter reporteren sitt intervju han med å si:

 

- Det er sikkert nytteløst å stille Dem noen spørsmål...

- ”Ja,” svarer Lindbergh, men legger til: "skriv at det er en fin by..."

 

Dermed var intervjuet over. I stedet skildrer journalisten flyet, en liten Lockheed Sirius, som er svart med lyse striper på sidene, røde vinger og med sølvglinsende flottører. Navnet, "Tingmissartoq, er eskimoisk for "Den store flyvende".

 

Under landingen i havnebassenget fikk Lindbergh for øvrig ødelagt en bardun. Han spaserer derfor til E. Berentsens forretning for å få kjøpt en ny, og deltar selv i reparasjonen på flyet, samtidig som han overvåker fyllingen av 400 liter bensin. Hans lokale hjelpesmenn noterer at han krever dobbelt så lange spleis som vanlig. Han gambler tydeligvis ikke med sikkerheten.

 

Den lokale flyveplasskomiteen hadde lagt opp et stort program for Lindbergh i Stavanger. Det ble det ingenting av. Sammen med kona holder Lindbergh seg helst på hotellet og flyet før han setter kursen mot Southampton. Stavangervisitten varte mindre enn et døgn.

 

Han gledet likevel flyveplasskomiteen storligen. Aller mest fordi Lindberg aldri kom til Bergen. Han nøyde seg med å fly rett over Bergen og direkte til Stavanger. Det kursvalget tok komiteen som et godt tegn…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Indre speil

Indre speil

Det handler om å få fram ordene ...

Sulten

Sulten

«En ærlig beretning om det å overvinne ...

En liten tanke

En liten tanke

"Jeg tror du trenger denne boken."

Inni er det annleis

Inni er det annleis

Funderingar i kvardagen rundt livets gang ...

Elefantene kommer

Elefantene kommer

Flott illustrert billedbok om vennskap

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...