Negeren femti år før Per Inges

03.03.2016
Negeren femti år før Per Inges
Fru Nordhagen (i fronten med fiolin) sammen med sitt kvinneorkester i musikkpaviljongen i Bjergsted

Løgnasen Per Inge Torkelsen har gjort et muntert kabaretnummer av sin fedrene jakt på den første negeren i Stavanger. Det var helt på tampen av femtitallet at far og sønn Torkelsen brukte noen søndagstimer i en tålmodig torgventing på at en helt vaskeekte neger skulle dukke opp i sentrum. Da negeren omsider gjorde det, fikk familien Torkelsens hverdagsliv tydeligvis en helt ny dimensjon. Familien hadde virkelig fått en aha-opplevelse, og sett "et syn neri byn" for aller første gang. Det ble derfor aldri notert i glemmeboken. Tvertom fikk det sin permanente plass i huskestuen.

Nå skal som kjent "for første gang" kunne gi de aller fleste saker og ting en slags rang. Imidlertid hadde en trio med negerkelnere allerede satt sitt preg på Stavanger et drøythalvt århundre før den mannlige delen av Torkelsenfamilien fikk bekreftet at ikke alle to-bente sentrumsvandrere er hvite.

 

De tre negerne vakte atskillig oppsikt i Stavanger i 1890. En ting var å se bilder av "de sorte" som vandret omkring på misjonsmarken med vannbøtter solid plassert på hodene. Noe ganske annet var det å bli servert av en vaskeekte neger i Bjergstedparken.

 

Det handler om markedsføring og en utstilling. Stavanger Turistforening var såvidt krøpet ut av vugga, da foreningen bestemte seg for å lage verdens første turistutstilling i Stavanger. Skal det være, så skal det være, var tydeligvis grunntanken.

 

Turistforeningen la ikke skjul på at hele hensikten med utstillingen var å plassere "Stavanger på det internasjonale turistkartet" som det vel ville ha blitt formulert med dagens språk. At en ny båtrute mellom Norge og England ble satt i drift samtidig med at utstillingen skulle åpne, var ingen tilfeldighet. Målsetningen var at Stavanger skulle bli innfallsporten til Norge fra kontinentet.

 

På den siste avisdagen i 1889 gikk det ut annonsebud fra Stavanger Turistforening. Foreningen fortalte at den i tiden fra 1. juni til 15. september i 1890 ville "afholde en turist-udstilling på kommunens smukt beliggende villa Bjergsted".

 

Det var fritt fram for utstillere av alle slag, nasjonale så vel som internasjonale. Det eneste krav som ble stilt fra arrangørene, var at det som skulle stilles ut, ble begrenset til artikler som lå innenfor et utvidet turistbegrep. Påmeldingen måtte skje allerede i løpet av februar måned..

 

For innendørs utstillingsplass kostet det fem kroner for hver kvadratalen, mens det ble forlangt femti øre for hver kvadratalen utstillingsplass på utsiden av Bjergstedbygningene. Inkludert i leieprisen var gratis transport av utstillingsvarene fra kaien og til Bjergsted.

 

Det ble straks stor oppslutning om utstillingen. For sikkerhets skyld hadde likevel Turistforeningen søkt om en garanti fra Stortingets Veifond dersom det skulle bli underskudd på utstillingen. I utgangspunktet hadde man tenkt å opprette et slags borgerfond som økonomisk sikkerhetsnett, men foreningen droppet tanken. Den var tydeligvis ikke finansielt liv laga. Det ble enklere å oppnå en statsgaranti enn å få godtfolk til å bidra.

 

Utstillingen vokste såpass at foreningen måtte engasjere en egen sekretær. Kjøpmann Chr. Finn fikk jobben med å trekke i de arrangementsmessige trådene, mens konsul Hans L. Falch som vanlig hadde kontroll over økonomikassene.

 

All servering og underholdning hadde foreningen satt bort til restauratør S. Asker fra hovedstaden. Han ble betraktet som en av datidens absolutte store kapasiteter innenfor selskapslivet, og han hadde satt seg fore å drive en virkelig førsteklasses restaurant i Bjergsted. Det skulle ikke bli noe knussel.

 

Det var også restauratør S. Asker som brakte med seg de tre negerkelnerne til Stavanger. Spesielt den ene av dem, en diger kjempe av en kar, ble en attraksjon. Sam (som aldri ble omtalt med etternavn), ble brukt som en slags gjennomgangsfigur på plakater og programmer. Det var han som smilte folket i møte og ønsket velkommen til Bjergsted.

 

Sam var for øvrig allerede en kjendis i restaurantbransjen i Oslo, hvor han i en årrekke var kelner på Bazarhallen. Hans to kelnerkolleger markerte seg ikke på samme måte i Stavanger. De forsvant relativt fort bort fra den lokale historie. Den ene ble utsatt for drukningsulykke, mens den tredje ikke helt klarte å holde rede på den viktige forskjellen mellom sitt og ditt. Han måtte etter en tid bytte bort sitt serveringsbrett med en fast cellebrisk.

 

Likevel var det nok noen andre ting som vakte større oppmerksomhet enn de tre negerkelnerne på turistutstillingen. Først og fremst beundret folk det elektriske lyset som var å se i Bjergsted. Riktignok kom det og gikk med ujevne mellomrom, men når kraftverket egentlig var en gammel og lånt lokomobil fra Jærbanen, var det kanskje ikke så underlig at det ikke lyste helt regelmessig. Takket være en trollmann av en mekanikus, mekaniker Larsen fra Jernbanen, lyste det likevel langt klarere og jevnere i Bjergstedparken enn noen hadde våget å tro.

 

Restauratør Asker hadde også en annen overraskelse i sitt omfangsrike erme. Han bød på et dameorkester under myndig musikalsk ledelse av fru Nordhagen. På samme måte som negerkelnerne ikke hadde etternavn, hadde ingen av de musiserende kvinnene fornavn. De het bare fru… 

 

Blant kvinnene i turistforeningens ulike komiteer hersket det nok en viss frykt før damekapellet kom til byen. Kunne det tenkes at disse spilledamene ville virke altfor opphissende på den mannlige delen av de utstillingsbesøkende?

 

Foreningsfruene fryktet tydeligvis at de stavangerske ektemenn skulle sikle rundt fiolinbuene mens de totalt fortrengte den ekteskapelige maktå som ikke nødvendigvis oppholdt seg på Straen. Var det ikke bedre å ha et vanlig orkester, et med menn, var det gjentatte spørsmålet til restauratøren fra de formodentlig frustrerte fruene.

 

Restauratør Asker hadde imidlertid et trøstens ord til alle som fryktet for familiær uro og oppløsning under utstillingen: "Dom her damene er alle sammen stygge," fremholdt restauratør Asker med stor styrke. Da orkesteret ankom og inntok den nybygde musikkpaviljongen, viste det seg imidlertid at hans beskrivelse slett ikke stemte med virkeligheten. Det var penslige damer.

 

Restauratøren hadde også gjort en uventet oppdagelse i Stavanger. Til hans milde forundring hadde han funnet ut at det i Stavanger "var mange fine folk. Dom dricker både champagnevin og annen fin vin." Det var tydeligvis en doft av den store verden over utstillingen som bekom serveringsavdelingen vel..

 

Året før, i 1889, ble det arrangert en verdensutstilling i Paris. Eiffeltårnet var kanskje den største attraksjonen. Et tårn måtte følgelig også Stavanger få. Turistforeningen vedtok å søke om dispensasjon fra bygningsloven. Foreningen ville oppføre et 17 meter høyt tårn i Bjergstedparken. Det slanke tårnet, med utskårne ornamenter på taket, skulle tjene som utsiktstårn.

 

Kommunen innvilget søknaden – hva gjør man ikke for den gode turistsak – men forlangte at hvert tårnhjørne ble forsynt med barduner av minst 7/8 toms ståltrådtau. Bardunene skulle festes forsvarlig fra tårnets øverste del og ned i bakken.

 

Mange fryktet likevel at tårnet ville kunne falle sammen, men det sto i de tre månedene utstillingen varte. Eneste minuset med tårnet var at malingen hadde lett for å smitte av på de som besøkte det. Det var derfor greitt å se hvem som hadde begitt seg opp i tårnet for å kaste noen lange blikk ut over by og land.

 

Når det har vært spesielle begivenheter i Stavanger, har det vært åpenbart at en kantate har hørt med. Så også til turistutstillingen i 1890. Presten Jonas Dahl formulerte ordene som innledet verket:

 

Mod nord -

Vi hilser velkommen med haanden rakt

Og ind for vor ædle, men furede mor

Vi fører vor frænde i reisedragt

På fjord og fjæld, hendes smil at se

Mod blændende skaut av evig sne -

Til nord…

 

Mindre kunne nok ikke gjøre det. Ifølge datidens anmeldere var det en mektig kantate som Ole Olsen hadde tonesatt, og som ble fremført av et stort blandet kor med sanglærer Sæthre som dirigent og Wilhelm Aug. Werner som solist.

 

Å overvære åpningen den 1. juni kl.12.30 var et minne for livet, ble det fremholdt. Spesielt var det mange som var fornøyd med amtmand Morgenstiernes åpningstale, men de aller fleste var nok mest fornøyd med været. Det kunne ikke ha vært bedre, ble det sagt.

 

Skjønt avslutningssermonien den 15. september ble også et kontant utropstegn i byens daværende historie. Da sto Stavangers byvåpen fram i en imponerende ilddekorasjon, mens ordet "turist" lyste opp i et fargesprakende fyrverkeri over hele byen.

 

Det var formodentlig et like sterkt syn som da skraphandleren og hans sønn løgnasen observerte kelneren Sams etterfølger i Stavanger snaue seksti år senere…

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...