Polfareren satte hele byen på ende

17.12.2015
Polfareren satte hele byen på ende
Sammen med ordfører Torjer Melings kone ble Roald Amundsen kjørt tilbake fra festen i Turnhallen til ”Stavangerfjord”. (Dreyers arkiver)

De er ikke alltid at lengden på et bybesøk er avgjørende for den oppsikt og interesse det vekker. Da polfareren Roald Amundsen, og hans mannskaper fra luftskipferden til Nordpolen, var innom Stavanger på snaue fire timers visitt på en ikke nettopp vakker julidag i 1926, var det ikke måte på hvilken begeistring besøket i byen vakte. Det ble atskillig mer ståhei enn da han første gang besøkte byen i 1912 etter sin sydpolsferd.

Det var en temmelig oppsiktsvekkende bragd Roald Amundsen og hans mannskap denne gang hadde stått for i polarødet. Han var en mann som mer enn gjerne forsøkte seg med ulike fremkomstmidler for å nå de to polene. I 1909 vurderte han for eksempel å benytte seg av draker for å gjennomføre en polferd. Tanken ble droppet, men noen år senere, etter en flytur i San Francisco, ble han sterkt grepet av flyets muligheter. Da han kom hjem til Norge, tok han 11. juni 1914 det første sivile flysertifikatet i Norge.

 

I 1925 gjorde Amundsen et første forsøk på å nå Nordpolen med fly, i to ”flybåter” N-24 og N-25, sammen med Lincoln Ellsworth, Hjalmar Riiser-Larsen som fører av det ene flyet, og tre andre deltakere. Begge flyene måtte nødlande på 87° 44' nord. Flyet N-24 måtte etterlates. Etter å ha laget en provisorisk startbane i isen, klarte de omsider å ta av med N-25 og komme seg velberget tilbake til Spitsbergen. Da hadde ekspedisjonen tilbrakt tre uker i uvisshet om de i det hele tatt hadde mulighetene til å komme seg opp i luften med flyet

Roald Amundsen slapp imidlertid ikke tanken om å fly til Nordpolen, tross de dramatiske ukene i isødet. Han satset på et nytt forsøk, og fikk overtalt 1925-ekspedisjonens sponsor, den amerikanske millionærsønnen Lincoln Ellsworth, til å finansiere en ny luftferd. Amundsen droppet imidlertid flyet. I stedet ville han satse på luftskip. I 1926 var det nemlig fortsatt uvisst om lufttransportens framtid lå hos flyet eller luftskipet. Amundsen begrunnet sitt valg på denne måten:

"Vi ble også ganske overbevist om, at luftskibe på det nuværende tidspunkt er flyvemaskinene overlegen. Så lite skal til for at bringe et aeroplan ut av lave. En liten lekkasje eller en løs skrue er nok til å bringe disse til nødlanding, og en sådan i egne, hvor landingsplasser ikke finnes, er mer enn risikabel. Annerledes med et luftskib. Kommer her en motor ut av lave, stopper man bare og reparerer den."

Store Zeppeliner-luftskip hadde under hele den første verdenskrigen fløyet tusenvis av kilometer i ett strekk. Sammenlignet med datidens fly hadde de vist seg som de beste, enten vurderingen gjaldt utholdenhet, langdistansekapasitet eller løfteevne. Amundsen kjøpte et luftskip som var bygget av ingeniøren og offiseren Umberto Nobile fra den italienske regjeringen. Det fikk typebetegnelsen N (for Nobile) 1. Luftskipet ble døpt "Norge", og er det eneste norskregistrerte luftskipet.

”Norge” var et mellomstort, halvstivt luftskip (med en "kjøl", men ikke noe fast skjelett rundt gasshylsteret). Nobile var også luftskipets fører, og han hadde med seg flere teknikere og riggere. "Norge" var 106 meter langt, 26 meter høyt, hadde et volum på 19.000 m3, og var utstyrt med tre Maybach-motorer på til sammen 780 HK. Luftskipets største hastighet var 115 km/t, og det var fylt med hydrogengass.

Polferden startet i Roma 29. mars 1926, og første etappe gikk til Oslo, med mellomlanding ved en spesialbygget fortøyningsmast på Ekebergsletta 14. april. Fra Oslo gikk ferden via Leningrad og Vadsø (der luftskipsmasten står fremdeles) til Svalbard. En base med både mast og hangar var bygget opp i gruvebyen Ny-Ålesund. Om bord var bl.a. Amundsen, Ellsworth, Nobile, Riiser-Larsen, Oskar Wisting (som hadde vært med Amundsen til Sydpolen) – samt en luftskipshund, Nobiles foxterrier ”Titina”.

Ekspedisjonen forlot Ny-Ålesund om formiddagen den 11. mai, og klokken 01.25 GMT natt til 12. mai 1926 passerte luftskipet "Norge" den geografiske nordpol. Det norske, amerikanske og italienske flagg ble kastet ned av kaptein Wisting, som også hadde plantet det norske flagget på Sydpolen den 14. desember 1911 på ekspedisjonen sammen med Roald Amundsen.

Resten av ferden ble temmelig strabasiøs. Det var mye tåke i området, og det oppsto en ganske plagsom ising på skrog og motorer. Luftskipet tålte imidlertid påkjenningene godt. Etter nær tre døgns kontinuerlig flyging, nådde ekspedisjonen fram til amerikansk territorium. Da "Norge" landet i Teller, Alaska, 14. mai, hadde mannskapet holdt seg våkne i opp mot 72 timer. Det var på høy tid at luftskipet landet. Det hadde bare drivstoff igjen for sju timers luftferd. Turen hadde gått over 5.456 kilometer, og ekspedisjonen kunne fastslå én gang for alle at det ikke kunne eksistere noen større øyer eller fastland i Polhavet. Den siste "hvite flekk" på verdenskartet var blitt fylt ut.

Det var etter denne reisen at Amundsen og hans norske mannskap var ventet til Stavanger.

På vei hjem til Norge krysset polfarerne Atlanteren med ”Bergensfjord”. Det var en ren triumfferd med daglige hyllester under det kollektive kveldssetet i skipets spisesalong. Det var ikke grenser for hvor mange av de reisende som skulle tale svært så lenge for Amundsen og hans menn under overfarten. Polflygerne markerte seg også under Atlanterhavslekene på båten. Løytnant Horgen, som hadde hatt som oppgave å passe sideroret under luftferden til nordpolen, sikret seg en annenplass i den noe spesielle konkurransen ”løp med sammenbundne ben”. Ferdens meteorolog, svensk-norske Finn Malmgreen, ble den suverene seierherren i bridge.

 

På den siste dagen til sjøs svingte for øvrig kaptein Bull på ”Bergensfjord” seg til de virkelig store oratoriske høyder da han i sin avslutningstale underveis brukte atskillige minutter på å fortelle passasjerene hvor stolt han var over å være ”den kapteinen som fikk føre Ørnen tilbake til fedrelandet…”

 

Dagen derpå overtok kaptein Irgens på ”Stavangerfjord” transporten av polfarerne i Bergen. Før de fikk gå om bord i ”Stavangerfjord”, som skulle føre dem til Oslo via Stavanger, ble de hyllet og hyllet av bergenserne. Amundsen ble båret på gullstol gjennom store deler av hansabyen. Folkejubelen var ekstatisk.

 

Underveis til Stavanger, ble ”Stavangerfjord” praiet av ”Karmsund” utenfor Haugesund. Fra toppen av broen hyllet stadsfysikus Rønnevik med store ord og høye hurrarop Roald Amundsen og hans menn. Musikkorpset Haugarland var også om bord og spilte feiende marsjer. Etter en kort konsert måtte imidlertid kaptein Irgens sette full fart på ”Stavangerfjord”. Han var allerede sent ute med tanke på det tidspunkt skipet skulle ankomme Stavanger.

 

Til gjengjeld hadde Stavanger vært tidlig ute med å oppnevne en festkomite til Amundsen-besøket. Selvskrevne i komiteen var ordfører Torjer Meling og borgermester Middelthon, men denne gang hadde også bokhandler Carl Floor klart å sikre seg plass. Dét var sannsynligvis også grunnen til at hans bokhandel var alene om å selge billetter til hyllingsfesten for polfarerne i Turnhallen. Prisen for et nummerert sete ved bordet lang langveggene i hallen, var 10 kroner. Prominensen, med den amerikanske konsul von Struve og den italienske konsul Gustav A. Arentz i spissen, var plassert midt i salen ved et hedersbord dekorert med ulike skulpturer skapt i is...

 

I Stavanger ble ”Stavangerfjord” møtt av en armada av flaggprydede småbåter samt rutebåtene ”Hjelmeland”, ”Rogaland”, ”Haukeli” og ”Gann”. De var fullsatt med folk som hadde betalt en krone for å oppleve et tidlig treff med ”Stavangerfjord” i Byfjorden.

 

Hele torgområdet var sperret av med idrettsfolk som staute og ubestikkelige vakter. Byen var flaggprydet, og allerede to timer før ”Stavangerfjord” skulle komme til kai, var hele havnen og torget smekkfullt av folk. Ingen lot seg tydeligvis affisere av regnet som var begynt å falle stadig tettere i løpet av ettermiddagen. De frammøtte nøt musikken fra Ynglingens Musikkorps og sangen fra et sammensatt kor.

 

En halv time senere enn først annonsert, klokken 17,30, ség ”Stavangerfjord” inn i havnebassenget. Den hadde ikke tid til å redusere farten i nevneverdig grad for å la seg hylle av småbåtflåten. Det het i avisene at kaptein Irgens hadde satt full fart mot land, ”men manøvrerte Stavangerfjord til kai som om den skulle den være en fjordabåt…”

 

Da polfarerne omsider steg i land, skjedde det til tonene av ”Sønner av Norge”. De vandret i samlet flokk opp til Turnhallen gjennom en flaggprydet by. Heller ikke polfarerne brydde seg om regndråpene, som bare ble større og større og falt stadig tettere og tettere utover kvelden.

 

Ordfører Meling innledet talene straks selskapet hadde benket seg i Turnhallen. Menyen besto rett og slett av iskrem. Meling talte lenge om den norske folkesjel, om polardrømmen, om Amundsen og om det meste annet, før han utbrakte et ni–foldig hurra for polfarerne med fruer.

 

Det var stor spenning før Amundsens tale. Var han også en taler? Han besvarte det ustilte spørsmålet ved å presentere sine menn. Han begynte med kaptein Hjalmar Riiser-Larsen, luftferdens navigatør. Amundsen delte ut ros med relativt raus neve og sa at ”da vi nådde polen klokken halv to om morgenen den tolvte mai, måtte Riiser-Larsen gjøre en merkelig omkalfatring. Han måtte snu opp-ned på nord og syd, vest og øst, og gå tilbake fra klokken halv to den tolvte til klokken halv tre om morgenen den foregående dag. Det skal et godt og klart hode for å klare det. Å oppnå til fastsatt tid å oppdage Point Barrow bare noen få mil fra den retning hvori kursen var satt, var et mesterstykke.”

 

Det hører med til historien at amerikaneren Lincoln Ellsworth, som både deltok i og finansierte turen, på grunn av Riiser-Larsens ”nye kalender” mistet sin fødselsdag. Han var født 12. mai da ekspedisjonen nådde Nordpolen, men hans fødselsdag ble borte som følge av datoforskyvningens nødvendighet.

 

Amundsen presenterte deretter Oscar Wisting, som alltid hadde vært hans nærmeste mann, radiospesialisten Birger Gottwald, løytnant Emil Horgen som hadde passet sideroret uavlatelig i 72 timer, Oskar Omdal, Amundsens alltid lojale støttekontakt, Finn Malmgreen som hadde bestemt hvor høyt og lavt de skulle fly alt etter de meteorologiske forholdene, Fridtjof Storm-Johnsen som hadde sittet stand-by ved telegrafen i 72 timer, og journalisten Fredrik Ramm, som hadde sendt mange meldinger om ferden til avisene. I tillegg til nordmennene var det sju italienere om bord i luftskipet.

 

Amundsen avsluttet med en skål, før borgermester Middelthon talte om sitt forhold til Nordpolen og Sørpolen. Det hadde vært ”et ikke-eksisterende forhold” inntil han hadde skjønt at noen medmenneskers dype kjærlighet til de polare strøk måtte være som kjærligheten mellom Harald Hårfagre og dronning Gyda. Den var sterk og uslitelig. Middelthon utbroderte sine poenger til ”salens store fornøyelse”, som det het etterpå.

 

Deretter ble ordet gitt fritt, omtrent som på et bønne- og vitnemøte. Dr. M. Norland var den første som grep ordet. Han benyttet anledningen til å minne Roald Amundsen om at de to hadde gått sammen på skole for 28 år siden. Amundsen var senere blitt så berømt at Norland ikke hadde våget å ta kontakt, før han nå hilste skolekameraten med en hjertelig skål.

 

Fru Marie Idsøe fortsatte talerrekken med å hilse fra alle kvinner. Nettopp kvinnene forsto aller best den innsatsen som Amundsen og hans menn hadde gjort. Dermed strømmet det på med talere inntil skipsklokken lød. Kaptein Irgens forkynte for det meste av byen at selskapet måtte slutte. Han skulle nemlig seile sitt skip til Oslo.

 

I Oslo ventet enda mer festivitas for polfarerne. Den besto av bespisninger sammen med konge og regjering i tillegg til et arrangement i regi av Kolbotn idrettslag. Det vanket kongelige medaljer av ulike kategorier til alle polferdens deltakere.

 

Selv om hjemturen ble en hipp-hipp-hurra-ferd for Roald Amundsen, dukket det opp skyer av typen ”menneskelige uvennskap” i horisonten. Nobile og Amundsen havnet i en større krangel, sterkt preget av personlig prestisje og kraftige personmotsetninger. Det var to sterke personligheter, og ikke minst egoer, som tørnet sammen.

 

Den italienske luftskipskonstruktøren bestemte seg for å gjøre et eget forsøk på å fly over Nordpolen. Han bygget et nytt luftskip, og ledet en ren italiensk ekspedisjon med et mer omfattende forskningsprogram enn Amundsens. N4 fikk navnet "Italia", og dro av gårde sommeren 1928. Ferden endte med havari på tilbakeveien fra Nordpolen til Svalbard. Roald Amundsen satte straks i en gang en lete- og redningsaksjon etter sin gamle kollega og rival. Det ble Amundsens siste polferd. Han forsvant med flybåten "Latham", tidlig under den omfattende jakten på Nobile-ekspedisjonen.

 

Da savnet-meldingen ble kjent i Stavanger, mintes mange aviskonklusjonen etter hans siste bybesøk: ”Den hyllest var saa umiddelbar og naturlig som vel mulig, den kom fra hjertet og maatte derfor ogsaa gaa til hjertet…”

 

Umberto Nobile ble imidlertid reddet av en svensk flyger, men de overlevende av mannskapet ble plukket opp av den russiske isbryteren Krassin. Også den var innom Stavanger, for å bli reparert ved Rosenberg.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Vin møter poesi

Vin møter poesi

Vin løfter poesien. Poesi hever vin...

Psykiatripoesi

Psykiatripoesi

En samling av sterke tekster om et plaget ...

Alt er bare snø

Alt er bare snø

Sterke dikt - som skildres med få ord ...

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Jeg leker med tanken og veier mine ord

Kan det sies på rim? - Selvsagt og nok ...

Du er viktig

Du er viktig

Dikt om gleden over Gud, kjærligheten ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...