Gamle tanter og Amerikabåten

19.02.2015
Gamle tanter  og Amerikabåten
Bergensfjord

Det er ikke alltid du behøver å høre på gamle tanter. Noen ganger kan det imidlertid være lurt å lytte til dem. Spesielt når de skryter av Amerikabåten, og omtaler den på samme måte som når de snakker om "Øybuen". For en av mine gamle tanter var Amerikabåten som en lokalbåt å regne. En traust traver som fraktet folk over fjorder, brede som havet.

Når hun i atskillige sammenhenger nevnte Amerikabåten, var det utelukkende en båt hun tenkte på: "Stavangerfjord”. De øvrige "-fjord-båtene" i NALs flåte, eksisterte ikke. For henne var tydeligvis "Stavangerfjord" som en slags melkesjokolade; ingen over, ingen ved siden.

 

Nå startet ikke Den Norske Amerikalinje passasjertrafikken over Atlanterhavet med "Stavangerfjord". Det bare virket sånn. NALs seilinger startet med "Kristianiafjord" og ”Bergensfjord”. Rederiet ble egentlig unnfanget i begeistringsrusen i kjølvannet av frigjøringen fra søta bror i 1905. ”Også Norge må få sin Amerika-linje”, ble det ropt med nasjonale røster. Av de menn som tok hardest i, var skipsreder Sigval Bergesen i Stavanger. Skrikene fra skipsrederne ga ikke noen umiddelbare resultater. Noen svangerskap varer lenge. Først i 1910 ble NAL forløst, men det tok ennå tre år før det fikk sine første to skip.

 

Spesielt vakte "Kristianiafjord" oppmerksomhet da det seilte på en nasjonal begeistringsbølge på introduksjonsturen langs Norskekysten. Det var den reneste triumfferden, med kong Haakon som en selvsagt glanskaster. Da skipet besøkte Stavanger i juni 1913, var det tettpakket av folk langs Skansen som ville studere både skipet og majesteten. Det ble flagget både i byen og på havnen. ”Kristianiafjord” ble møtt av en armada under innseilingen, og svarte med å røyklegge store deler av Holmen-området fra de to digre skorsteinene.

 

"Kristianiafjord" fikk imidlertid ikke noen lang levetid i passasjerfarten over Atlanteren. 28 juli 1917 forliste skipet i storm utenfor Cape Race, men alle om bord i skipet ble berget i livbåtene. Det ble en påminnelse om at Atlanterhavet kan by på dramatikk. 

 

"Stavangerfjord" ble bygget i England i 1918 over samme lest som rederiets to første skip, men ble i løpet av de 45 årene hun seilte, bygget om flere ganger. Opprinnelig hadde skipet plass til 88 passasjerer på første klasse og 318 på 2. klasse, mens 3. klasse rommet 820 passasjerer. Da "Stavangerfjord ble ombygget for femte og siste gang i 1956, ga skuta plass til 66 passasjerer på 1. klasse og 184 i cabin-klassen, mens det på turistklassen kunne være opptil 402 passasjerer. 

 

Det var ikke bare klassebetegnelsen som endret seg i løpet av "Stavangerfjord"s fartstid. Hun vokste også i denne tiden. Opprinnelig var hun på 12 977 tonn, men da hun endte som skrap i Hong Kong i 1964, var hun 14 015 tonn. Da hadde "Stavangerfjord" krysset Atlanterhavet 768 ganger og transportert 403 618 passasjerer, ifølge rederiets nitid førte lister. Hvor mange rogalendinger som har ”potet-skrellet" seg over Atlanterhavet med "Stavangerfjord", er det vel ingen som har oversikt over. Det var ofte den greieste måten å få seg snartur til New York på.

 

”Stavangerfjord” var følgelig ikke store båten, men den vakte alltid stor begeistring hver gang den kom til Stavanger. Båten hadde også æren for at tempoet i havneutbyggingen skjøt fart i Stavanger. Det ble fryktet at NAL bare ville bruke Bergen som anløpssted på grunn av havneforholdene i Stavanger. Å måtte dra til Bergen for å reise med ”Stavangerfjord” var selvsagt utenkelig. Dermed ble det fart i havnebyggingen.

 

Stavanger ble et godt havnevalg, og det var alltid mye folk som møtte fram på kaien på Skansen hvor båten oftest lå i de første tiårene. Passasjerlistene ble offentliggjort i avisene. Og flest mulig av dem ble behørig intervjuet om livet i Brooklyn og "junaiten". Det var en gang at slikt var godt avisstoff, spalte opp og spalte ned.

 

Interessen for skipsanløp lå formodentlig i det rogalandske blod. Bortsett fra antall framøtte, var det som i de dager da kaptein Hallvard Løvik førte "Øybuen" mellom øyene i Ryfylke. Også den gang var det fullt på kaien hver gang båten la til. Folk som skulle se hvem som kom i land, og spørre etter nytt. Anløpet og avreisen var en begivenhet. Sånn sett hadde den gamle tante rett; Amerikabåten var som en fjordabåt. 

 

Spesielt var det en begivenhet når ”Julebåten” kom. Den bød også på spesielle journalistiske utfordringer. Båten kom som regel først til Bergen, og dermed ble medarbeidere sendt til Bergen for å intervjue kreti og pleti om likt og ulikt. Jo flere navn og intervjuer, jo bedre syntes redaktørene at det var. Det handlet om å jobbe fort – og minst mulig gale.

 

Julebåten til Stavanger var i 1964 "Oslofjord". Sammen med fotograf Egil Eriksson, var det min jobb å rapportere til leserne av Rogalands Avis. Eriksson fikk sendt telefoto i Bergens Arbeiderblad, mens jeg lynintervjuet alle som var for hånden. I redaksjonen i Stavanger satt journalist Roger Maritvold som stoffmottaker og sukket tungt over de mange intervjuene om livet "over there" og forventningene til tiden "over here". ”Æ dærr mærr?” var hans ustanselige hjertesukk.

 

Og mens han sukket og jobbet med stoffet i kveldsredaksjonen i Stavanger, kunne vi to innta vår plass på første klasse og leve et tilnærmet luksusliv på nedturen til Stavanger. Da båten la til kai den neste morgen, kunne passasjerene lese om seg selv – mens vi gikk på jobb…

 

"Stavangerfjord"s siste ferd som julebåt var i 1963, men den mest berømte ferden som julebåt skjedde ti år tidligere. Den overfarten, som skulle bli svært så dramatisk, startet fredag 4. desember 1953. Det var fint vær og stor stemning da "Stavangerfjord" seg ut fra NAL-piren  og satte kurs mot øst. Av de 644 passasjerene om bord skulle 120 gå i land i Stavanger. Freden, fryden og fornøyelsen om bord, skulle imidlertid ikke vare stort lenger enn over helgen. 

 

Mandag ettermiddag begynte det å blåse opp, og i løpet av kvelden foretrakk mange av passasjerene å innta horisontalen i køya framfor å innta kveldens middagsmåltid i restaurantene.  Det blåste opp til orkan, men med noen heftige kast innimellom som sprengte skalaen på vindmåleren ombord. Den kunne ikke måle mer enn 50 meter i sekundet.

 

Brått skjedde det som ikke skulle skje. Motorstøyen ble borte og båten ble liggende i ro, lekt med av bølgene. Det var rorpinnen som hadde brukket. Skipet hadde mistet roret midtveis i Atlanterhavet. Det var kanskje et hell i uhellet at roret forsvant i dypet. Hadde det blitt slått mot skipet, kunne det ha endt med en virkelig katastrofe. Nå skulle dramaet ende godt og med kongelig medaljedryss over flere.

 

Det var flere kjente rogalendinger om bord, eksempelvis skipsrederne Torolf Smedvig og Alf Gowart-Olsen. Med på turen var også Skjærpe-plogen personlig, Ragnvald Skjærpe, og Stavangers biblioteksef, Hedvig Daae, som hadde vært på tre måneders studietur i USA.

 

Den som nok hadde det verst, var utvilsomt daværende Aftenblad-journalist, Jon Arnøy. Han opplevde en journalists absolutte mareritt: Å være midt i begivenhetenes sentrum uten å kunne formidle en eneste linje om det som hendte. Han fikk ikke slippe til over skipets radiosamband.  Også Aftenbladets lesere måtte derfor nøye seg med de korte bulletinene om dramaet i Atlanterhavet som de internasjonale nyhetsbyråene sendte.

 

 Med 644 passasjerer og et mannskap på 296 drev "Stavangerfjord" uten ror i orkanen. Hva skulle man gjøre? Gode råd var ikke nødvendigvis dyre. Kaptein Olaf B. Bjørnstad hadde ombord to av den norske marines absolutte frontfigurer og de holdt seg sammen på brua. Skulle de forsøke å snu? Mens de ennå tygget på tanken, stilnet vinden, og de besluttet å gjøre noe som aldri tidligere var blitt gjort: Å krysse Atlanterhavet med en av de to skipspropellene som ror. Den andre propellen skulle sørge for fremdriften.

 

Før den beslutningen hadde imidlertid NAL omdirigert "Lyngenfjord" for at den skulle forsøke å slepe "Stavangerfjord" til lands. Alt ble gjort klart til slepet i de store bølgene. Dekksmann Otto Olsen ble heist ned langs utsiden av rekka for å feste slepewiren til ankeret, mens fjerde styrmann Otto Voll forberedte seg til det viktigste skuddet i sin sjømannstid. Han skulle fyre av raketten som skulle frakte slepewiren fra ”Stavangerfjord” og over til "Lyngenfjord".

 

Det var et spennende øyeblikk da han fyrte av. Et øyeblikk syntes det som om raketten skulle bomme, men den traff midt på dekket. Slepet ble gjort fast. "Lyngenfjord" startet det forsiktige slepet, men brått røk slepewiren tvert av. Det så ut som om den var snittet over.

 

Stavangerfjord var igjen uten ror, men manøvrerte seg altså mot land med en propell som styreredskap. 14 000 ordrer ble gitt fra brua til maskinrommet i løpet av overfarten. Det var like mange ordrer som det normalt ble gitt i løpet av en seks års periode. Maskinmester Odin Danielsen sa etterpå at det hadde vært greiere å ha fått installert et kompass i motoren, så hadde man sluppet alt styret fra brua…

 

Nå slapp man lettere unna enn nok fryktet. Olaf B. Bjørnstad og hans mannskap klarte å styre skipet mot Norge. Foran skuta lå, som en slags støttekontakt, den engelske slepebåten "Turmoil". Det fantes nok et ubesvart spørsmål. Hvor skulle skipet søke havn? Skipet måtte dokkes i den første havn. Det ble ganske fort besluttet å sløyfe anløpene av Bergen, Stavanger, Kristiansand og København. Kursen ble satt rett mot Oslo. Der kunne skipet dokksettes. Dokken på Rosenberg var 20 fot for liten til å ta i mot ”Stavangerfjord”, men var ellers både dyp og bred nok.

 

Først onsdag 16.desember klokken 7 om morgenen, fikk Jon Arnøy telefonisk kontakt med redaksjonen i Stavanger Aftenblad. Da befant skipet seg nordvest for Orknøyene. Gjennom telefonsamtalen fikk Arnøy gitt utløp for alt det han i løpet av turen ikke hadde fått skrevet. Det ble en lang reportasje, en fra-dag-til-dag-skildring av tilværelsen om bord. Tydeligvis hadde det aldri vært tegn til noen form for panikk. Passasjerene hadde hatt det bra, og skipslivet hadde i hovedsak gått som normalt. Bjarne Ogne jr. fra Haugesund var blitt nord-atlantisk bridgemester, het det også i den flere sider lange reportasjen. 

Det eneste unormale med ferden var tydeligvis at de 120 passasjerene til Stavanger kom med nattoget fra Oslo. Forsåvidt var også det i gamle Sigval Bergesens ånd. Han var ikke bare blant jordfedrene til Amerikalinjen, men var også Sørlandsbanens absolutte far… 

Redaktør -

Nyheter

Død løvetann

Død løvetann

Om det å være løvetannbarn ...

Friminutt

Friminutt

Små gullkorn om det kjente og nære ...

Hjertestier

Hjertestier

Gå ordstiene, og se hva de betyr for ...

Samtalemagi - Opplag 2

Samtalemagi - Opplag 2

Boken for alle anledninger og relasjoner ...

Hev ditt blikk

Hev ditt blikk

Forfatter byr på seg selv i denne åpne ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...