Et ålefiske til to søstres besvær

12.02.2015
Et ålefiske til to søstres besvær
Den gamle Klubbhagen var et imponerende skue, med sine store trær og smale spaserstier.

Det finnes litterært belegg for at en sporvogn kan være til begjær. I Stavanger finnes det historisk belegg for at en skolebekk kan være til atskillig besvær. I hvert fall hvis bekken også er en slags periodisk badeanstalt for feitglinsende ål.

Rett nok hadde de dannede medlemmer i Klubbselskapet atskillig høstlig glede av ålen som drev gjennom bekken, men for folk flest var Skolebekken tydeligvis ikke noe annet enn en ganske illeluktende kloakk. Derfor kan det være grunn til å notere hva stadsingenieur Otto Waitz 17. august i 1868 skrev til bystyret i Stavanger om "Overdekning av Skolebekken".

 

"Dette arbeide, der ligeledes må ansees både nødvendigt og ønskeligt, er oppført under kloakkarbeider på grund af at Skolebekken nærmest må ansees som en hovedkloakk for byen.  Stanken av denne kloakk er så sterk at sundhetshensyn fordrer dens lukning.

 

Omkostninger ved tildekning anslås til 100 spd når man innskrenker seg til at dekke stykkerne i Kongsgaten udenfor baker Obstfelder (far til forfatteren Sigbjørn Obstfelder), i smuget ved smed Knudsen i Grindehaven samt i Nygaden, til sammen i en lengde av 120 alen.

 

Hvorvidt det tillige skulle være ønskeligt at Skolebekken tildekkes inde i Klubhaven, skal jeg henstille til den ærede veibestyrelse at bestemme. Etter min formening må dette ansees mindre nødvendigt. Ved Skolebekkens tildekning vil ikke ubetydelig terrain indvindes, i sær i det smale og sterkt befærdede strøk i Nygaden".

 

Stadsingeniøren våget tydeligvis ikke å utfordre Klubbens medlemsmasse ved å ta et standpunkt til tildekning. Det gjorde heller ikke det politiske utvalg. "Den ærede veibestyrelse" syntes ikke det var nødvendig å lukke Skolebekken gjennom Klubbhagen. Bekken fikk sildre gjennom hagen som den hadde gjort i alle år. Den ble først tildekket et par tiår senere, i 1898. 

 

Imens koste medlemmene seg med å fange ålen ved selskapelige sammenkomster, men det er vel tvilsomt om den ble spist. Det var nok helst til almen fornøyelse at "de ivrige klubbmedlemmene hugget inn i ålekaret med hov og andre redskaper og slynget ålen på land under veldig munterhet", som det heter i Klubbens skrifter.

 

Det var kanskje derfor at Klubbselskapet tviholdt på sin ålerett, kloakk eller ikke kloakk. Om det dannede selskap ikke nettopp var rede til å dø for sin ål med våpen i hånd, var det likevel villig til å forsvare sin ålerett i rettssalen. Den skulle ingen frata klubbmedlemmene uten hovslag.

 

Ålefisket var imidlertid ikke til noen særlig glede for byens myndigheter. 19. september i 1892 skriver stadsingenieur Joh. Lorange til "Veibestyrelsen":

 

"I forbindelse med det sterke regn i nat, der havde øget vandmassen i Bredevannet betydelig, kom ogsaa afspærring av afløpsgrøften i Klubben. Dermed steg Bredevannet så høit at det tog sig vei gjennem jernbanens tunnel, hvor det har skaaret ud en del grus og jord. Da dette er meget farligt, fordi en udgravning kan foraarsage tunnelens beskadigelse, ja endog fald, vil jeg anmode om at der blir sat en grænse for opdæmningen på Klubben."

 

En snau uke senere er stadsingeniøren kommet på andre tanker. Han vil ikke lenger bare ha en grense for oppdemningen av Skolebekken gjennom Klubbhagen. Han vil faktisk sette en absolutt stopper for den. På grunn av de mange og store flomskadene på privat og offentlig grunn som oppdemningen medførte, ville stadsingenøren ha et absolutt forbud mot ålefiske i Klubbhagen.

 

Det var imidlertid langt lettere skrevet, enn å få gjennomført.

 

Det skal fra gammelt av ha vært et rikt fiske i Breiavatnet. Det ble satt ut både karper og karusser i vannet, først og fremst til fiskeglede for Kongsgårds forskjellige eiere.  Fiskerettighetene fulgte eiendommen, enten det var bisper, amtmenn eller skolefolk som huserte i bygningene. De ulike eierne må for øvrig ha hatt god fiskelykke. I en "Stavangersk Cicerone" fra 1868 heter det at "det er så godt som slutt med denne herlighet i Breiavatnet."  Fisken var blitt borte.

 

Til gjengjeld trivdes ålen i vannet. Omkring 1920 ble det for øvrig satt i gang et relativt storstilt ålefiske i Breiavatnet. Det ble fanget både mye og fet ål. Den lot seg imidlertid ikke selge på det lokale markedet. I stedet ble ålen eksportert til Hamburg, hvor den skal ha blitt sterkt etterspurt.

 

At ålefisket har hatt lange tradisjoner i Breiavatnet, ble bekreftet da tomta til hotell Atlantic ble gravet ut på begynnelsen av 1950-tallet. Under utgravingen ble det funnet en ålekrok som skal ha stammet fra den tidlige middelalder.

 

Etter hvert var det ikke bare stadsingeniøren som var bekymret for Klubbselskapets ålefiske i Skolebekken. Saken utviklet seg til å bli en svært betent kommunal sak. Verkebyllen krevde en ganske så rask og effektiv operasjon. Det måtte en forfatterhånd til for å føre skalpellen.

 

Magistrat Alexander L. Kielland skrev derfor til formannskapet i Stavanger den 3. oktober i 1892 at "Fra sunnhedskommisjonens side er det vakt motion om Skolebækkens overgang til dobbelt kloakkledning gjennom Klubbhaven. Ogsaa i den anledning er man generet av denne gamle fiskerettighet. Man henstiller ærbødig til det ærede formannskap om det ikke kunne være hensiktsmessig på en eller annen måte, å få innløst denne gamle fiskerettighet, som neppe kan sies å være av stor viktighet for selskapet".

 

(At det var det gamle klubbmedlemmet Alexander L. Kielland som, i egenskap av Stavangers magistrat, skulle foreslå at det ble lagt et kommunalt lokk over Skolebekken og dermed satt en stopper for ålefisket i Klubbhagen, var det nok mange i klubbkretsen som hadde tungt for å svelge. 

 

Kielland ble nok betraktet som en artig og populær mann i selskapslivet, men han var nok ikke en like velsett deltaker i de politiske fora. Hans forfatterskap hadde sin absolutte pris. Om han var en raus sjel, fantes det nok av smålighet i hans nære nabolag.

 

Kiellands vei til magistrat-stolen var da heller ikke blitt applaudert av klubbens medlemmer.  Tvertom var det atskillige medlemmer som samlet seg i Børsen for å vedta en uttalelse om at den nye magistrat, borgermesteren, ”måtte bli en mann som besatte alminnelige tillit”. Underforstått at det egentlig måtte bli alle andre enn Kielland.)

 

Da Kielland foreslo å legge lokk over Skolebekken, hadde han sittet som magistrat i snaue 10 måneder. Han var følgelig ikke redd for å markere hvor han sto. Sånn sett fulgte han opp sitt forfatterskap også i sin administrative kommunale rolle.

 

Nå var imidlertid ikke magistraten den eneste som skrev til formannskapet om Skolebekken høsten 1892. Også søstrene Ida og Mathilde Davidsen grep til pennen og formulerte sin frøkenaktige fortvilelse. De to klaget over at vann trengte inn i kjelleren deres hver gang Skolebekken ble demmet opp i forbindelse med det høstlige ålefisket til Klubben. 

 

Etter 36 år er de nå lutlei av å betale prisen for klubbmedlemmenes ålefest. Nå får det være mer enn nok, mener de to søstrene Davidsen. Tiden er inne til punktum.

 

Det er vel ikke utenkelig at de to tålmodige søstrenes skjebne, som i 36 år hadde avfunnet seg med at kjelleren ble oversvømmet hvert eneste år, har grepet Kielland. Deres vanskjebne synes å telle mer for han enn medlemmene i Klubbselskapets kollektive glede over å "kjenne at ålen bredte seg i mengdevis rundt benene når de ivrige fangstmenn tumlet rundt i mørket under håndlyktens skinn".

 

Verken Kiellands eller søstrenes synspunkter synes imidlertid å ha nådd fram til formannskapet. I hvert fall skjer det ingenting med bekke-lukkingen. Om ikke bekken går i engen, flyter den fortsatt fritt og åpent i Klubbhagen. Ålefisket fortsetter som før.

 

Det er heller ingen skrifter som forteller at spørsmålet har opptatt formannskapet i nevneverdig grad. Formannskapet har nok andre ting å tenke på. Et formannskap har gjerne det.

 

Skal man ta formannskapets medlemmer i den aller beste mening et drøyt hundreår senere, kan kanskje deres passitivitet ha skyldtes en uttalelse fra stadsingeniør Joh. Lorange. Han påpekte at det nok ville ta noen år før kommunen fikk fatt i store nok steinheller til å tildekke bekken med…

 

Vannstandsproblemene fortsatte imidlertid, ikke minst for søstrene Davidsen. Først i 1898 går Klubbselskapet med på å tildekke bekken gjennom Klubbhagen. Det skjer imidlertid ikke uten at det viftes med noen kravstore hender fra selskapslokalene.

 

Klubbselskapet forutsetter ikke bare at kommunen skal dekke alle kostnader ved tildekkingen av Skolebekken, men klubben forlanger også at kommunen forplikter seg til å dekke kostnadene ved alle eventuelle rettighetstvister om fisket og bekken for all tid framover. 

 

Som et siste krav gjør Klubbselskapet det klart at kloakkarbeidet ikke skulle skje på sommeren. Kommunen måtte forplikte seg til å finne et annet og mer passende tidspunkt.

Sommerens selskapeligheter skulle tydeligvis ikke forstyrres av arbeidssvette.

 

Kommuneadministrasjonen måtte bare bukke, og muligens takke med stive leppekanter, men hadde i hvert fall fått oppnådd sin målsetning etter mange års tautrekking. Skolebekken var omsider blitt tildekket gjennom Klubbhagen. Byen var omsider blitt kvitt "stanken fra denne illeluktende bekk".

 

Samtidig ble det satt et permanent punktum for ålefisket i Skolebekken. Klubbselskapets

medlemmer måtte finne seg annen utendørs høstsyssel.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Stikkord i denne artikkelen
ålefiske,

Nyheter

Glimt fra okkupasjonen – Bind 5: Alarmstart

Glimt fra okkupasjonen – Bind 5: Alarmst...

Luftrommet over Rogaland - en kamparena for ...

Ingen unnskyldninger

Ingen unnskyldninger

ikke ta meg for gitt da forsvinner jeg for ...

Inntil

Inntil

Et hvert menneske har sin fortelling og mulighet ...

Tanker på tur

Tanker på tur

En diktsamling fra en forfatter som tenker ...

Med himmelen som rynker

Med himmelen som rynker

la døren til mulighetene alltid stå ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...