Sandnesbuer som fikk nær- kontakt med tv-detektiver

22.12.2016
Sandnesbuer som fikk nær- kontakt med tv-detektiver
Jason King hilser blidt på deler av sin bodyguard. Siden skulle smilene stivne…

Når utenlandske tv-stjerner steg ned fra skyene for noen tiår tilbake, og kastet sin glans over jorden, og deres lys skinte også over godtfolk fra Sandnes, kunne så mang en ting skje. Noen ganger endte det med høylydt hipp-hurra, andre ganger med et betydelig bom-fallera.

At et møte med en internasjonal tv-stjerne slett ikke samsvarte med forventningene på forhånd, erfarte den 19 år gamle sandnesjenta Ann Mari Ravndal da hun på den siste mailørdagen i 1970, ble høytidelig kåret til Rogalands ”Jason Queen”.

 

Tittelen – som hun sikret seg nokså suverent i konkurranse med ti andre finalekandidater – innebar at hun skulle være sjefsvertinne for TV-sjarmøren Jason King under hans fremvisning på Farverådets varemesse.

 

Rollefiguren Jason King var en forfatter som ustoppelig ble forstyrret. Enten av sin litterære kvinnelige agent, som gjentagne ganger minnet ham om at han straks måtte innlevere manuskriptet til forlaget, eller så ble han distrahert av Interpol, som trengte hans umiddelbare hjelp for å finne ut av mystiske og kriminelle hendelser i verden den relativt vide.

 

Aller mest ble han imidlertid forstyrret av de mange vakre kvinner som strømmet til ham på samme måte som fluer blir trukket til et ferskt krøtterutslipp fra den bakre biten av dyret. Jason King var den store kvinnebedåreren som på datidens tv-skjermer forførte den ene kvinnen etter alle de andre. På skjermen drev han en form for amorøs samlebåndsvirksomhet.

 

Til denne messen i Stavanger var det at Farverådet hadde funnet at Jason King – eller rettere skuespilleren som tolket figuren, Peter Wyngarde - måtte være den ideelle hedersgjest. For at det virkelig skulle være et ordentlig show i Jason Kings egen ånd og ånde, måtte selvsagt Jason King utstyres med en bodyguard av unge og vakre kvinner.

 

Også i avisverdenen er det stundom en betydelig avstand mellom liv og lære. På 70-tallet tok for eksempel Rogalands Avis på et prinsipielt grunnlag sterk avstand fra alle former for missekåringer – med et selvsagt unntak for landbruksselskapets ustanselige konkurranser i eksteriørbedømmelser av både stort og smått fe.

 

I likhet med Dagbladet, som også var motstander av missekonkurranser – med unntak av de som bladets journalist Arne Hestenes var leder for – så også Rogalands Avis stundom bort fra sitt prinsipielle syn på skjønnhetskonkurranser. Forutsatt at konkurransen skjedde i avisens regi og hadde karakter av å finne fram til friske og frodige, snertne og søte sommerpiker – som det så vakker ble beskrevet – stilte avisen mer enn gjerne opp.

 

Rogalands Avis ble derfor kontaktet av Farverådet, og påtok seg øyeblikkelig oppgaven med å trylle fram en bukett unge kvinner som skulle være selskapsdamer for skuespilleren det døgnet han skulle tilbringe i byen. RA skrev følgelig ut en invitasjon til unge kvinner om å melde seg til tjeneste. Det manglet ikke på respons fra ungjentene. Det strømmet på med påmeldinger fra håpefulle ungmøer som ville ha nærkontakt med helten. I et par-tre uker ble det daglig presentert nye kandidater til jobben som Jason Kings dronning.

 

Basert på bildepresentasjonen i bladet av 23 utvalgte kandidater – aldersmessig varierte de fra 16 til 26 år – skulle leseren stemme fram 11 ungjenter som skulle utgjøre hans bodyguard. Den som fikk flest stemmer, skulle få være Jason Queen for en helg.

 

I de fleste sammenhenger finnes det snev av både skjult og åpenbar ironi. At Jason King skulle være en slik framifra kvinnebedårer at gamle Casanova ble som en novise i sammenlikning, kunne muligens ha vært et slags utslag av en regissørs ironi. Det var nemlig velkjent i engelske teaterkretser at Peter Wyngarde var homofil, og at han i en del år hadde bodd sammen med en skuespillerkollega. En dom for det som den engelske dommeren kalte for ”gross indecency” på midten av 70-tallet, satte for øvrig et foreløpig punktum for skuespillerkarrieren. Den gang var det å være homofil skuespiller en ”offentlig hemmelighet”, og fremmet i hvert fall ikke noen tv-karriere.

 

Om noen er det sagt at de kom, så og seiret. Om Peter Wyngarde kunne det i stedet sies at han kom – omsider sterkt forsinket av flyet – ble viste fram – og tapte… Showet ble slett ingen suksess – verken for hans kvinner eller for publikum.

 

Rogalands Avis tok tydeligvis sin oppgave på alvor. Bladet sendte både journalist og fotograf til Oslo for å piske opp stemningen før heltens besøk i distriktet. Det het for eksempel i avisen,:

 

”Idolet Peter Wyngarde, eller Jason King som de aller fleste kjenner ham som, steg ned fra skyene i går ettermiddag på Fornebu. Til og med kronprinsparet hadde møtte fram for å ta i mot BEA-maskinen fra London. Riktignok kom de ikke for Jasons skyld, men allikevel. Alt kan da ikke Jason få oppleve på sitt første Norges-besøk.

 

Jason steg ut på jorden i ført en brun-beige-grønn maksifrakk av aller lengste sort. Foran øynene hadde han plassert et par solbriller som man i følge erfarne Fornebu-fuksjonærer, aldri hadde satt maken til på den flyplassen.

 

Maken til Jason King hadde de vel heller ikke sett. Han klappet på frøken Norge og nusset på frøken Ten, og så ellers ikke ut til å mislike den bodyguarden som Farverådet hadde tryllet fram i Oslo. Han brummet megetsigende bak bakkenbartene og var et eneste stort smil under ”spissrotgangen” fra flyet til Jaguaren. Lett og elegant hoppet man bukk over alle tollformaliteter til akkompagnement fra småjenters hissige heiarop…”

 

Da Peter Wyngarde med følge kom til Stavanger den neste dag, var ikke bare flyet sterkt forsinket, men hovedpersonen var også temmelig poddesur. Det la da heller ikke RA skjul på i en tekst på avisens førsteside dagen derpå dagen:

 

”Anne Mari Ravndal, 19 år gammel og fra Sandnes, ble kåret til Jason Queen i Kuppelhallen lørdag kveld. For det fikk hun en moped, et smykke, en bag med bukser eller ”jeans”, en buksedrakt, sko og en LP. Dessuten fikk hun selvfølgelig møte Jason King. Det fikk også de øvrige ni, selv om menneskemengden sto tett rundt ham hele tiden.

 

Det var ikke bare flyforsinkelsen og det store oppbud av folk som skapte problemer for arrangørene av de forskjelllige seansene med Jason King. TV-helten hadde som vi alle kjenner til fra skjermen, sine spesielle nykker. Han opptrådte kort og godt som man kunne ha fryktet av nettopp Jason King

 

En del av arrangementene for Jason Queen og den øvrige livvakt gikk dermed fløyten. I stedet vil de ti pikene bli invitert til alle arrangementene på country- og westernfestivalen neste helg. Dessuten blir det et helt privat arrangement i Farverådets regi midt i uken, der pikene vil få sine premier overrakt”.

 

Det var avertert at Peter Wyngarde skulle vise seg utenfor hotell Atlantic kl. 13.00. Omkring 1000 mennesker var møtt fram for å se Jason, men de måtte smøre seg med tålmodighetskrem mens helten tygget seg sakte gjennom sin lunsj. Først en halvtime etter avtalt tid, passet det ham å hilse på folket. Han var tydeligvis møkka lei av det meste.

 

Det var kanskje derfor ikke så underlig at journalist Steinar Gullvåg oppsummerer møtet mellom Stavanger og Jason King på denne møte i mandagsavisen:

 

”Jeg synes ikke synd på Jason King, Janka Polanyi eller fabrikkeier Alf R. Bjercke. De tjente på Jason King-showet i Kuppelhallen lørdag kveld. Alle vi andre som satt og så på, vi tapte. Noen tapte sine billettpenger, andre tapte sine illusjoner. Og jeg går ut fra at tapet av det siste kan være tungt å bære for enkelte.”

 

Det hadde imidlertid vært ganske andre boller da speedwaykjøreren Reidar Eide fra Sandnes en oktobersøndag i 1967, møtte tv-stjernen ”Helgenen”, eller Roger Moore som han het når han vandret omkring som seg selv og ikke lot sitt alter ego fjerne forbrytere fra gatebildet. Roger Moore var hentet som et trekkplaster til et speedwaystevne som ble kalt for det ”lille VM”. Deltakerlisten var som en slags oppsummering av medlemsflokken til speedwaysportens ”hall of fame”.

 

På startstreken stilte for eksempel svensken Ove Fundin, som både var årets verdensmester – og som hadde vært verdensmester fire ganger tidligere. På plass var også den lille new zealanderen Ivan Mauger, som skulle bli verdensmester seks ganger. Den danske mesteren i 1967, Ole Olsen, var også klar til innsats på stadion. Tre VM-titler sikret Ole Olsen seg før han steg ned av sykkelen for godt.

 

En ung svenske, Torbjørn Harryson, var også påmeldt. Han skulle senere bli verdensmester i parkjøring sammen med Ove Fundin, mens norges fremste kjører, den lokale favoritten Reidar Eide, i 1967 hadde startet sitt abonnement på NM-titlene. Det skulle bli fem på rad. Også den tidligere mangedobbelte norgesmesteren Sverre Harrfeldt, hadde tatt med seg sykkelen til Stavanger.

 

Det var dessuten en deltaker som ikke sto i programmet, men som likevel satte sitt preg på stevnet, nemlig Roger Moore. Meningen var at Helgenen og TV-sportens Knut Bjørnsen skulle komme luftveien til stadion med et helikopter, men det ble det ingenting av. Helikopteret fikk motorproblemer og kunne ikke komme opp i luften. Dermed kom Helgenen til stadion på sine ben, hvor han ble intervjuet av Knut Bjørnsen som stilte dyptloddende spørsmål, som om hva Roger Moore mente om norske jenter.

 

De mente han var kjekke og greie. Og det burde han absolutt mene. Under sin tur fra flyplassen hadde nemlig Helgenen vært innom familien Vold på Sola for å få seg et glass melk da han plutselig ble så melketørst. Han fikk sitt melkeglass uten at noen i familien besvimte ved synet av at Helgenen plutselig sto ved entrédøren.

 

Helgenens stadionopptreden endte imidlertid noe mer dramatisk enn slukkingen av hans akutte melketørst. Han stilte til start på en lettvekter i konkurranse med Knut Bjørnsen og president John Rasmussen i Norsk Motorklubb. Roger Moore sakket straks akterut, og byttet bort sin lettvekter med en Volvo. Han tok opp jakten på konkurrentene og var ganske snart forbi dem.

 

Knut Bjørnsen ville imidlertid ikke gi seg uten sverdslag. ”Hasiv” i RA skildret løpsutviklingen slik:

 

”Ved inngangen til siste sving, da Bjørnsen nesten hadde tatt igjen Helgenes Volvo, mistet han kontrollen over sykkelen og ble kastet av. Heldigvis havnet han oppå den gresskledte joggebanen, der Bjørnsen avsluttet med en kollbøtte.

 

Til alt hell, tok hjelmen og høyre skulder av for fallet, og han kunne reise seg opp, bare litt fortumlet. Helgenen viste seg igjen som en gentleman, og lot Bjørnsen få kjøre tilbake til startplassen under stor jubel fra publikum,” skrev ”Hasiv”.

 

Det skulle etter hvert bli enda mer jubel på stadion - hvor det ble poengtert i avisene – at alt lå usedvanlig vel til rette for et stort stevne.

 

Over 5000 mennesker var samlet på tribunene da deltakerne defilerte til tonefølge fra musikkorpset Gjallarhorn. Deretter fulgte et minutts stillhet til minne om en påmeldt dansk kjører som imidlertid hadde skadet seg så sterkt under et stevne i Rostock at livet ikke sto til å redde.

 

Det var en betimelig påminnelse om at speedwaysporten ikke var helt ufarlig. Mange hadde på forhånd fryktet at løpebanene på Stavanger stadion ville bli i trangeste laget når fire motorsyklister stilte samtidig til start. De fikk da også rett. Det ble usedvanlig mye knall og fall på stevnet.

 

Sportsredaktør Halvor ”Hasiv” Sivertsen i ”Rogalands Avis” skildret det han kalte for ”en dramatisk åpning” av stevnet, på dette viset:

 

”Verdensmesteren Ove Fundin stilte opp allerede i første heat sammen med blant andre Reidar Eide fra Sandnes. Begge kom godt ut i starten med Fundin en tanke foran. Eide forserte sterkt, og da han var på høyde med Fundin, oppsto det en situasjon som resulterte i at Fundin veltet og forslo seg en del. Sykkelen ble også skadet, og Fundin trakk seg fra videre konkurranse, observerte ”Hasiv” fra sin plass på pressetribunen..

 

Ove Fundin var – mildt beskrevet – fryktelig forbannet etter velten, og ga Reidar Eide hele skylden for fallet. Han brukte mange og svært sterke uttrykk om nordmannen og hans kjøring. Mesteparten av tiraden til Fundin ble ikke referert i avisene. Det var ikke nok ord som passet på en søndag…

 

Ove Fundins kontante konklusjon kom imidlertid på trykk. ”Reidar Eide skulle aldri hatt lov å starte på en speedwaybane”, var verdensmesterens snurte oppfatning om norgesmesterens kjøreegenskaper. Reidar Eide var kortere i sine kommentarer. Han kunne ikke skjønne at han hadde gjort noe galt i det hele tatt, og fikk også medhold av stevnets dommere. Fundins protest ble ikke tatt til følge.

 

Nå var det ikke bare Fundin som falt, og deretter forsvant fra startplassen. Halvor Sivertsen rapporterer: ”Det var usedvanlig mange fall på dette speedwaystevnet. Men så sparte ikke kjørerne på gassen, og kastet seg inn i svingene i full fart, selv om det var trangere om plassen enn vanlig. Trelista rundt joggebanen var ofte i veien, og i enkelte tilfeller måtte kjørerne overende.

 

George Hunter, Skottland, måtte på sykehus for en leggskade, mens de tre svenskene Bengt Janson – toer i årets VM – P. O. Sødermann og Ove Fundin måtte trekke seg på grunn av mindre skader. De ble erstattet av reservekjørerne Ulf Løvås, Einar Egedius og Edgar Stangeland fra Sandnes. Sistnevnte kom sterkt mot slutten av stevnet og viste da utmerket kjøring”.

 

Også de tre reservekjørerne skulle markere seg på speedwaybanene i årene som fulgte. Alle tre ble profesjonelle kjørere i England – Ulf Løvås for øvrig som lagkamerat med George Hunter i Newcastle. Både Løvås og Stangeland fikk laurbærkranser som NM-vinnere i speedway, mens Egedius sikret et NM på langbane.

 

Det var Torbjørn Harryson som vant stevnet med 14 poeng, to poeng foran Reidar Eide og Ole Olsen som fulgte på de neste plassene. At Eide kom foran Olsen på premielisten skyldtes nok at Olsen falt i sitt siste heat og måtte bryte løpet. De fire første heatene sine hadde han vunnet med klar margin, og ble av ”Hasiv” betegnet som ”stevnets beste kjører”.

 

Da arrangøren oppsummerte stevnet, var alle enige om at det hadde vart altfor lenge. Over fire timer tok det før vinneren var kåret, og det var som det ble sagt, ”alt for lenge sent i oktober”. Noen i nabolaget mente også at deltakerne oppholdt seg for lenge i depotet på Grusbanen, og ruste motorene for mye og for lenge før start, slik at søndagsfreden ble ødelagt på Eiganes.

 

Gjennom mange år på 60- og 70-tallet var det en trio fra Sandnes som dominerte speedwaysporten – enten det var på kortbane eller på langbane – og den kunne betraktes som et grossistfirma i mesterskapstitler. Det var som de tre bukkene Bruse. Innenfor speedwaysporten og som stadig helst, viste konkurrentene bakhjulene.

 

Ole Røstad viste mest igjen i landskapet – høy som han var – mens fartstripene etter Jon Ødegård og Reidar Eide, var nok både flere og kraftigere. Det var først og fremst denne duoen som periodevis syntes å ha tegnet abonnement på nasjonale og internasjonale titler. De kjørte også i flere som profesjonelle i utlandet.

 

Når frøet til den store interessen for speedway i Sandnes ble sådd, kan det selvsagt være mange og ulike oppfatninger om. Helt galt vil det nok imidlertid ikke å være å antyde at søndag 16. september i 1951 var en nokså sentral dato. Da ble NM på kortbane arrangert på Sandnes stadion og for første gang var Norges og Nordens ukronede ”fartskonge”, Leif Basse Hveem blant deltakerne på et stevne i Sandnes

 

Basse Hveem hadde vunnet hvert eneste Norgesmesterskap siden 1946, og oppfylte det løftet som arrangøren hadde gitt de 2500 tilskuerne som hadde møtte fram i det som avisene kalt for et ”grapse vær”:

 

”Leif Bassse Hveem serverte dem en fartsfest som ga full valuta for inngangspengene selv om stadionbanen etter hvert ble vanskelig og tung på kjøre på”.

 

Sandnes-arrangøren markerte seg allerede før stevnet startet med nytenkning. I hvert fall gjorde åpningen av NM et stort inntrykk på de lokale avisreporterne som nøye noterte seg stevneovertyren:

 

”Åpningen av et stevnen var forresten et kapittel for seg, og tjener arrangøren til stor ære. Det var utenom det vanlige og gjorde et godt inntrykk. Etter at alle funksjonærene var kommet på plass og kjørerne hadde stillet seg opp foran tribunen, håndhilste formann i Sandnes avdeling av NMK, Th. Anfinsen på hver av dem. Presidenten Macke Nicolaysen ønsket velkommen og åpnet stevnen. Nasjonalsangen ble deretter spilt.”

 

Det var tydeligvis ikke måte på. Det var det heller ikke med Leif Basse Hveems dominans. Selv om Hveems faste rival, Henry ”Stompa” Andersen, oppnådde dagens beste tid, var det ingen tvil om hvilke skuldre som skulle få føle lausbærkransen tyngde. Det var Leif Basse Hveems.

 

Det var kanskje med en ekstra stolthet at speedway-president Macke Nicolaysen utropte Basse Hveem som vinner. Macke Nicolaysen hadde nemlig 30 år tideligere vunnet et av de første løpene som ble arrangert var motorsykkel bakkeløp i Korketrekkeren, fra Svendstuen til Frogneseteren.

Basse Hvem vant sitt første NM i 1937 da han var 17 år gammel. I 20-års perioden mellom 1937 og 1957, tok han 18 norske mesterskap, ti av dem på langbane og åtte i speedway. På langbane vant individuell nordisk mesterskap åtte ganger, og i speedway fire ganger i årene fra 1946 til 1957.

Under andre verdenskrig, fikk Hveem glede av sine motorsykkel- og fartsferdigheter. Han var norsk motorsykkelordonnans, blant annet under invasjonen i Normandie. Han deltok på alliert side ved fronten fram til krigens slutt i 1945.

“Basse” Hveem var en perfeksjonist, både med utstyr og teknikk.. Han bygde om syklene sine slik at de skulle passe både løpstype og bane. Han var også svært opptatt av å kjøre best mulig teknisk og effektivt. På den andre sida var “Basse” Hveem vågal, noe som nok kunne ha kostet han livet 1946.

På et kveldsstemne på Bislett i 20 kuldegrader, ble han slengt av sykkelen og traff med bryst og mage rett mot en isvoll. Sykkelen på 120 kg kom bak og traff han i ryggen. Resultatet ble store indre skader, med blant fjerning av e nyre og en sprukken leveren. Han svevde mellom liv og død i en uke, men overlevde.

Etter at Basse Hveem døde sommeren 1964, ble det satt igang leting etter Basses berømte langbanesykkel, en jakt som begynte i Sverige Sveriges store mc-kjører "Varg" Olle Nygren fikk kjøpt begge syklene Basse Hveem hadde brukt de siste årene som aktiv. Olle fikk imidlertid aldri drag på Basses berømte langbanesykkel og solgte den videre til Sven Falen, en annen svensk toppkjører. Falen tok sykkelen med seg til Frankrike der han giftet seg og bosatte seg. I slutten av sekstiåra fikk Basses kone Ebba Hveem, kjøpt tilbake denne berømte sykkelen.

Mangeårig norgesmester og nordisk mester i speedway, Aage Hansen, satte igang en storstilet originalreparasjon, slik at Basse Hveem Special kunne stå ferdig til VM i langbane på Bjerke Travbane i 1971. Der ble den kjørt noen få runder før stevnet.

Det var ingen tilfeldighet – snarere en selvfølgelighet - at det ble EM-vinneren fra 1970, Jon Ødegård, som fikk æren av å kjøre Leif Basse Hveems motorsykkel. Det var et førervalg i Basse Hveems ånd og til hans heder.

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

En smak av verden

En smak av verden

Enkle og smakfulle oppskrifter - til inspirasjon ...

Hjemmefronten i søkelyset

Hjemmefronten i søkelyset

Årets store bokbombe i Norge, er antageligvis ...

Capella

Capella

- En søken etter det forjettede lan...

To gode venner - en rett og en vrang

To gode venner - en rett og en vrang

Jeg ønsker å skape et uttrykk som ...

Fra drøm til søm

Fra drøm til søm

Vakker, enkel og brukbar redesign

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...