Kan sandnessjelen finnes i lokalvitsene folk lo av?

24.11.2016
Kan sandnessjelen finnes  i lokalvitsene  folk lo av?
A. J. Båstøl var en munter politiker – som likevel ble tatt på alvor. Han krydret alltid sine innlegg med en historie eller tre…

”Si meg hvem du omgås – og jeg skal si deg hvem du er”, blir det gjerne sagt i mange og ulike sammenhenger. Kanskje kan man gjøre en vri på tankekornet og formulere det som dette:
”Si meg hva du ler av, og jeg skal si deg hvem du er, - eller i hvert fall, kan jeg kanskje finne ut slags hvilket lynne du har...”

Det enkle spørsmålet – men hvor svaret formodentlig er atskillig vanskeligere å komme fram til - er følgelig om man kan finne ut noe om den sandnesiske sjelen ved å plukke litt hist og pist i de historier som skal ha hatt sitt utspring ved Gandsfjordens bredder – og som gårsdagens generasjon gjerne gapskrattet av.

 

Noen ganger kan man muligens formulere forunderlige teorier om et folkelynne gjennom å studere de små vitser og historier som har gått gjennom generasjoner. Noen av dem er sannsynligvis sanne i hovedsak, andre har nok oftere kommet rekende, om ikke på ei fjøl, så i hvert fall båret fram av vinden. De har også ligget i luften på andre kanter av landet.

 

Det er ikke mange politikere som det også kan festes merkelappen ”muntrasjonsråd” til. En av dem var den tidligere sandnesordføreren – og ikke minst den forhenværende strikkepinnemakeren – A. J. Båstøl. Han hadde alltid en rammende replikk, men alltid presentert med et lunt smil. Båstøl evnet å løse opp en fastlåst politisk situasjon med en historie som passet, og som kunne bidra til å ”forlike skabhalse” – og erstatte bistre blikk med snille smil.

 

Båstøl knyttet ofte sine historier til lokalmiljøet, og han mente også ganske bestemt at historiene speilet karakteren til folket. Her er et knippe historier som jeg minnes at Båstøl brukte med ulike mellomrom. Kanskje kan de også nyttes til belysning av sjelen til det godtfolk som slo seg ned og holdt hus langs Gandsfjordens bølger.

 

I sin tid ble det ansatt en ny funksjonær ved likningskontoret i Sandnes. Han var fra en av østlandsbygdene, og ble sett på som en pedant – en riktig pirker som ikke bare likte å titte folk flest i kortene deres, men som også tok seg selv svært så høytidelig. Noen av hans kolleger pleide å si at han gjerne hilste på seg selv når han passerte et speil.

 

En kar fra Austrått hadde en gang et ærend på kontoret for å diskutere noen fradragsposter som likningskontoret slett ikke ville akseptere. Tonen ble etter hvert ganske skarp, og stemmeleiet steg stadig mellom funksjonæren og skatteyteren. Austrått-karen tiltalte stadig funksjonæren med ”du”…

 

”Vi er da slett ikke dus”, freste funksjonæren.

”Å - jeg har da sagt ”du” til atskillig større folk enn deg, svarte mannen.

”Ja, det tror jeg nok, men det skulle nå være artig hvem det måtte være?

”Tja, du vet det hender at jeg ber mitt Fadervår”, svarte karen

 

Noen ganger er det ikke vanskelig å oppdage hvem som egentlig bestemmer i et hjem. Det hendte seg at det satt et gammelt ektepar oppe på Malmin og rugget i gyngestolene sine. Ute blåste det fra alle kanter, samtidig som tunge regndråper datt ned både i kryss og på tvers.

 

Etter en taus tid, sukket mannen og sa saktelig:

”Olga det er regner …

 

Hun svarte straks:

”Så la det regne da, mann.”

 

Mannen tidde en stund, før han hvisket stillferdig:

”Som du vil, Olga, som du vil…”

 

En av de relativt faste kundene hos Einar-Bu pleide alltid la sin pølsebestilling følge av et par historier. På samme måte som pølsene alltid smakte temmelig likt, var også historiene nokså like. De var som man kunne ha sagt i en helt annen musikalsk sammenheng, fortrinnsvis variasjoner på g-strengen. Historiene var som regel repriseøvelser.

 

Det var imidlertid en ting som etter hvert forundret pølsespiseren. Hver gang han fortalte sin historie, lettet Einar på sin ”pølselue”. En kveld fattet pølsespiseren mot, og spurte Einar:

”Hvorfor løfter du alltid på lua, når jeg forteller en historie?”

 

Einar så på han, klinte rutinert sennep over pølsesneien, og sa:

”Du vet jo like godt som jeg gjør - at det er vanlig høflighet å hilse på gamle kjente…”

 

Det var en kar som ble begravd fra Baptistmenighetens gamle forsamlingslokale i sentrum. Vedkommende hadde vært en av herrens virkelig glade gutter på jorden, men foreldrene mente – siden karen fortsatt gikk under betegnelsen ”menighetsbarn og derfor bidro til menighetens statstilskudd – at det ikke var mer enn rett og rimelig at den villfarne sønnen burde få med seg de siste ord på ferden inn i evigheten, fra den menigheten som foreldrene tilhørte.

 

Den daværende forstanderen var en nidkjær herrens tjener som ikke unnlot å nevne at avdøde slett ikke hadde vært noen tittgjengd gjest i forsamlingslokalet – snarere tvert i mot, som han sa. Avdøde hadde holdt seg langt unna de smale stiene, og enda lenger borte fra Baptistmenighetens lokale.

 

Da forstanderen trakk pusten – før han tok sats for å snakke om de forspilte liv og den nåden som likevel kunne forventes – hørtes det halvhøyt fra den benkeraden hvor noen av avdødes gamle svirebrøde hadde funnet sitt harde sete:

”Hadde ikke vi båret han inn, så hadde han ikke vært her i dag heller…”

 

HER MANGLER DET TO HISTORIER SOM PASSER INN –

KOMMER I MORGENTIDLIG – GLEMTE Å TA DE MED HJEM…

 

 

En handelsmann i Sandnes opplevde en lørdag at det strømmet til med folk i butikken. Det ble etter hvert fullstappet, men uten at oppslutningen egentlig gledet kjøpmannen. Han ble snarere stresset av den, og ropte ut til folket:

 

”Hørr nå her godtfolk – finnes det ikke noen andre steder her i byen som dere kan handle?”

           

Det var også hos den samme kjøpmannen at han en dag satt sammen med tre venner og spilte bridge i butikkens bakværelse, som helst gikk under navnet ”kontoret”. Det var midt på dagen og lite å gjøre i butikken, så desto mer opptatt ble kvartetten av kortspillets valgmuligheter og utfordringer.

 

Plutselig klang dørklokka som et tegn på en kunde hadde beveget seg inn i butikklokalet:

 

”Hysj, ti stille”, hvisket kjøpmannen oppfordrende til kortkameratene sine.

”Sitt ganske så musestille stille – så går de gjerne igjen, ganske så fort…”

 

Det er mye man kan tåle, bare man har nok tuber med tålmodighetskrem, tydeligvis. I hvert fall ga en av de gamle fagforeningsveteranene i Sandnes, uttrykk for denne trøstende tålmodighetstanken da Arbeiderpartiet mistet sitt Stortingsflertall etter et valg, og dermed også tapte regjeringsmakten:

 

”Ja, holdt me ud i fem år onna tyskeranne, så klare me vel og fira år med di borgerlige…”

 

Alkohol eller ikke alkohol - har alltid vært et hett stridstema i Sandnes. Derfor var detkanskje ikke så rart at en av representantene i bystyret – etter at dets flertall hadde vedtatt å forhøye vannavgiftene i en sak, og i den neste, vedtatt å tildele en rekke ølbevillinger til nye kjøpmenn – sukket både tungt og lenge, og svært så mismodig i mer enn stemmebåndene:

 

”Nå skal det bli dyrere vann og lettere å få fatt i øl – du og du for en tendens. Kor ska det enda henne?”

 

Det var en gang at en høylandsbu skulle besøke noen venner i Oslo. De tok han med på Frognerseteren slik at han virkelig kunne få nye utsikten over hovedstaden. Vertskapet ventet spent på gjestens reaksjon på det flotte synet.

 

Høylandsbuen så både lenge - og tydeligvis vel - i alle himmelretninger, før han utbrøt:

 

”Dette e jo mesten sånn så når du e på Austrått åg ser udøve Sandnes …”

 

En kar fra Sarpsborg som flyttet til Sandnes, sa alltid ”De” til sine arbeidskolleger. Han lurte lenge på hvorfor han aldri fikk noen særlig kontakt med arbeidskameratene. Han følte alltid at de holdt seg på en viss avstand fra ham – uansett hvordan han forsøkte å godsnakke med dem.

 

Avstandsfølelsen var riktig. De andre holdt seg unna ”særpingen”… Forklaringen var imidlertid kort og konkret. Da han spurte om hvorfor kollegene unngikk ham, var svaret kort og vondt:

 

”Når vi sier ”De” til noen i Sandnes, er det fordi vi ikke liker dem…”

 

Da det skulle avgjøres i herredet om Kingos salmebok skulle byttes ut med Landstads, fikk en kar i Høyland en bok til ettersyn. Han leste i den, og likte den ikke. Så kom klokkeren for å hente boken og få en uttalelse. Høylandskaren holdt fram boken med et gullkors på forsiden, og nøyde seg med å si:

«Eg seie, eg seie. Bogjo va 'jille på bræ'e.»

En eldre dame fra Sandnes flyttet til Oslo for å bo hos broren. Det varte imidlertid ikke mer enn noen uker før hun var tilbake i Sandnes igjen. Vennene undret seg over at hun var så fort tilbake. Og lurte på hva grunnen var.

 ”Å ja”, svarte hun. ”Jeg kunne jo ikke bo der, jeg. Jeg kjente jo ikke halvparten av folket!”

Det er ikke alle som er like glade over å bevege seg i terrenget med planker under bena.

Da et lass med ski ble losset av en bil i Sirdal i en påske, viste det seg at en ski var brukket. Da eieren av skien – en mann fra Sandnes – fikk se dette, ble han nærmest sakral i blikket, og utbrøt med begeistrede bokstaver:

 

”Takk og pris – nå er påsken berga…”

 

Da 17 forretninger fikk kommunal bevilling til å selge øl over såkalt disk i Sandnes, ble flertallsvedtaket fra bystyret slått opp i Stavanger Aftenblad med overskriften:

 

”Simpelt flertall

for øl i Sandnes”

 

En traust, gammel avholdsmann som leste saken, sukket straks:

 

”Ja, det va rektigt skreve – det va et svært simpelt flertall…”

 

En eldre kar fra Lura ble en gang fortalt av sin lege at han egentlig burde slutte å drikke alkohol. Kroppen hans hadde ikke godt av det, mente medisineren, som for øvrig var et fremstående medlem av avholdsbevegelsen.

 

”Å nei. Det trenger jeg vel ikke gjøre,” svarte Lurabuen. ”Jeg er blitt så gammel og skjelven at jeg søler ut det meste likevel…”

”Jo”, holdt legen fast, ”det er best for helsen at du lar drammen være…”

”Jamen”, akkorderte Lurabuen, ”nå er jeg jo blitt så gammel at det er altfor sent med den slags…”

”Det er aldri for sent”, bet legen han bistert av.

”Jamen da”, smilte den gamle fra Lura, ”i så fall kan jeg jo vente litt til…”

 

Det hadde brent for en mann i Høyland. En dag kom han ned i bygda og møtte en kjerring som sa:
”Jeg hørte at det hadde vært brann hos deg... Var det boligen eller var det løa så ble tatt av flammene?”
”Nei, eg hadde et kjekt og godt bolighus”, svarte mannen.

Noen Bjerkreimsbuer hadde vært i Sandnes og handlet. Det var i samlagstida. De drakk og hadde det gildt i stallen, før de tok på heimveg.

To satt framme på lasset og en på midten av vogna. Alle tre satte stundom flasketutene mot munnen, sang og lo. Selv om det var mørk kveld.

Da de hadde kjørt og drukket et par timers tid, spurte den ene av de som satt framme:
”Koss mon tro han Lars he dæ?”
Den andre svarte
”Han Lars! Han æ dotten av lasse for lengje sian!”

En sandnesmann som i sin tid var preparant på Stavanger Museum, var full av historier og ikke lite av en skøyer. I hans tid var det en eldre lærer som gikk omkring med årsheftene til museumsmedlemmene i byen. Læreren var opprinnelig fra Hana, og var en bra, gammel kar som visstnok hele sitt liv hadde vært medlem av Den norske totalavholdsforening.

 

Om vinteren var han ofte plaget av bronkitt. En snørik vinter hadde han vært omkring med årsheftene. Da han kom tilbake til museet, møtte han preparanten. Læreren snakket om bronkitten sin, og fortalte han var så dårlig at folk bød ham både konjakk og akevitt, som medisin. De så han trengte det. Og han hadde tatt mot de milde, medisinske gavene med åpent svelg.

Han så på preparanten og spurte:

”Tror du jeg dermed har brutt mitt avholdsløfte?”

Svaret fra preparanten var ganske greit:

 

”Om du har brutt avholdsløftet ska være usagt. Men en ting må sies: Full – det er du!”

En mann fra Høyland kjørte til Stavanger med poteter. Han fortalte at da han var på Lagårdsveien kom en bykone med en sekkepose og ville kjøpe poteter.

Han tok skjeppemålet fram og fylte poteter i det. Da potetene var kommet i jevnt lag helt til toppen av skjeppa,, ble brått  bykonen så overmåte villig å hjelpe til med å legge poteter oppå. Og hun lødde så sikkert med de fine byhendene sine. Potetene økte og økte over målet slik at det til slutt var like så mye poteter over skjeppemålet som i selve skjeppen.


Så kom hun med posen for å få potene tømt oppi.

Men da sa høylandsbusen nokså kontant:

«Du målte så druse at jeg tror faktisk at jeg vil kjøpe dette skjeppemålet selv.»

Det skal en gang ha kommet en gammel høylandsbu til presten I. Ottesen i et kirkelig ærend. Den gamle led av gikt, og han likte godt en dram. Det visste han presten hadde.
Da han var ferdig med ærendet, snakket han om den vonde gikten sin og den dryge heimvegen.
”Du skal få deg en dram, vennen min,” sa Ottesen. ”Den er god for gikten!”
Gamlingen drakk den, takket og sa:
”Jau, den jekk rett i den vinstre gjigta-hofta. Men den høgra gjigtahofta, det er den som e den ringaste.”
”Se, her har du en til den hofta også!” sa Ottesen, og slo i glasset.
”Jau, den rant rett i den høgra hoftå. Dæ æ et merakkelse koss brennevine kan treffa akkoratt der dæ ska.”

Det var en liten handelsmann i Sandnes som hadde krambugutt. En dag var handelsmannen i Stavanger. Da han kom hjem om kvelden, syntes han nok det var i det snaueste i pengeskuffa, og kommenterte det på høvelig vis.

«Du tror då vel inkje eg he ståle?» spurte krambugutten.

«Eg vil kje nettopp seia du he ståle — men dæ hadde vore bære krambuo hadde vore lokkte idag,» svarte sjefen.

A.J Båstøl var aldri i tvil om at de gode historiene fortalte atskillig om folkelynnet. Som han gjerne poengterte:

 

”Selv om Sandnes i sin tid hvilte på leiren, står byen slett ikke på leirføtter. Tvert om har den seige og innbitte arbeidsinnsatsen - som alltid har vært parret med flukten og fantasien til å skape noe nytt – ikke bare preget byens grand old men, men preger også byen i dag, og vil også gjøre det i morgendagene,” fremholdt ofte A. J. Båstøl. Også i det, hadde han nok rett… 

Mr Engwall Pahr-Iversen

Nyheter

Gulla på rømmen

Gulla på rømmen

Flere hundre mindreårige har forsvinner ...

Bjerkreim før i tida. Kultursoga fra bygda. Band II.

Bjerkreim før i tida. Kultursoga fra bygda. ...

Lokalhistorie på sitt beste ...

Hele året i kjoler - på tykke og tynne pinner

Hele året i kjoler - på tykke og tynne p...

Finn din favorittkjole blant 44370 meter ...

Tryggheten i masken

Tryggheten i masken

Å se seg selv i speilet ...

Mosegrodd

Mosegrodd

Om pupper, savn og tequila.

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...