Musikk i hundre år

09.11.2014
Musikk i hundre år
Gjesdalveien.

Få musikkforretninger har like godt rykte som Ivar Skei Musikkhandel. Men så har da også butikken vært i drift i 100 år.

Egentlig startet det hele som en beskjeden urmakerforretning i Langgaten i 1903. Ivar Skei hadde gått i urmakerlære i Stavanger, og jobbet også som urmaker i Brooklyn i fem år, før han bestemte seg for å etablere sin egen bedrift i Sandnes. Skei ble født på gården Skei i Høyland det herrens år 1878, og kom seg tidlig ut i arbeidslivet. Fagutdannelsen som urmaker hadde han i boks innen han var 20 år. Da bodde han i Stavanger, og pendlet hjem til Skei i helgene, sammen med sin gode venn bokbinder Gunnar Paulsen. Det var et drøyt stykke å reise, spesielt siden de to bare hadde én sykkel på deling. Men dette løste de på svært så fantasifullt vis, skal vi tro Ada Irene Skei Gramstad, datteren til Ivar Skei.

- De delte på å sykle. Den ene syklet av gårde et stykke, så la han sykkelen i veikanten og begynte å gå. Da nestemann kom like langt, kunne han bare plukke opp sykkelen og tråkke i vei, smiler Skei Gramstad.

 

Som så mange på sin tid, satte Ivar Skei kursen mot Amerika for å gjøre lykken. Det hadde også tre av hans søsken gjort. Skei fikk jobb hos urmaker Theodor Kartevold, som for øvrig er sønn av Mauritz Kartevold. Han ble boende i Brooklyn i fem år, men satte kursen mot hjemlige trakter i 1903.

- Mon tro han hadde hjemlengsel, undres datteren Ada Irene.

 

Det tok ikke lang tid før Ivar Skei var i sving i Sandnes. Han skaffet seg handelsbrev, og etablerte butikk vis a vis Ingvald Dahle sin bokhandel i Langgaten. Der ble han noen år, helt til slakter Monsen kjøpte huset i Langgaten. Flyttingen gikk ikke mange meter bort i gata, for Skei gjenåpnet sin urmakerforretning i Kirkegaten, i det bygget Gullsmed Christophersen bruker i dag.

Det er musikk Ivar Skei er mest kjent for i Sandnes. Men pussig nok var det ikke han selv som var musikkinteressert. Lidenskap for musikk hadde imidlertid Theodor Østrått, som gikk i kompaniskap med Ivar Skei i 1917. Østrått var født i 1886, og gikk i urmakerlære både i Sandnes og Stavanger. Han var ferdig utdannet urmaker i 1913, og ble betegnet som en dyktig fagmann. Man kan undres hvorfor de to slo seg sammen, men usikre konjunkturer som følge av den 1. verdenskrig kan ha vært en av grunnene til at Skei og Østrått valgte å forene krefter. Ivar Skei pådrog seg også spanskesyken, og hadde egentlig mest lyst til å gi opp hele butikkdriften. Han hadde overtatt en tredjedel av hjemgarden, og ville heller satse på å livnære seg som bonde. Men Theodor Østrått maktet å overtale Skei.

 

Like fullt valgte de to urmakerne flere ben å stå på. Theodor Østrått spilte fiolin, og mente å ha god kunnskap om instrumenter. Derfor tok de inn flere instrumenter i forretningen, i tillegg til grammofonplater og grammofonspillere, som var i skuddet på den tiden.

- De drev også med briller. Far hadde et apparat for synsprøver, minnes Ada Irene Skei Gramstad. Kikkerter var også en del av sortimentet.

På samme tid som sammenslåingen, ble butikken flyttet fra Kirkegaten, bort i Langgaten, nærmere bestemt Krossen.

 

Ivar Skei fikk fire barn, og det var Ada Irene som skulle få mest å bety for butikkdriften. Hun begynte å arbeide i butikken som 17-åring i 1938, etter fullført middelskole. Broren Johannes Skei jobbet også i butikken, men det var Ada Irene som overtok driften da Ivar Skei valgte å pensjonere seg på begynnelsen av 50-tallet.

Sparing og måtehold er to av årsakene til at urmaker- og musikkhandelen overlevde de harde trettiåra. Dette var noe Ada Irene fort fikk stifte bekjentskap med.

- Vi bestilte varene våre fra grossister i Oslo. Noen ganger bestilte jeg inn litt mye, og da forlangte far at jeg skulle sende en del av varene i retur. Men da ble vi utsolgt på noen få dager, og måtte bestille inn på nytt, humrer hun.

- Jens Book Jensen var populær på den tiden. Men vi solgte også mange engelske plater, minnes Ada Irene.

 

Da krigsutbruddet kom i 1940 ble det også mangel på varer. Ingen av produktene som ble forhandlet av Skei og Østrått var rammet av rasjonering, men det var likevel skralt utvalg i hyllene. Mangelen på råstoff til plateproduksjon førte til en svært så spesiell forordning fra plateindustrien.

- Plateselskapene forlangte at vi skulle ta inn to gamle plater for hver nye som ble solgt. Dette for å skaffe råstoff til produksjon av nye plater, forklarer Ada Irene.

Hun kan ikke minnes at noen reagerte negativt på denne ordningen. Folk var ikke så lei seg for å bli kvitt gamle, utslitte 78-plater.

 

Nedgangen i salg av nye varer ble til en viss grad kompensert av reparasjonsjobber på gamle produkter. Klokker og instrumenter måtte fikses, og det kunne selvsagt Skei og Østrått ta seg av. Også tyskerne trengte hjelp, og det var en jevn strøm av tyske soldater og offiserer som leverte inn ur til reparasjon.

- En gang kom en tysker inn med et gammelt lommeur. Det var i virkelig dårlig forfatning, forteller Ada Irene Skei Gramstad. Hun ga klokka ut til Martin Østrått, Theodors sønn, som jobbet på verkstedet. Han trodde ikke det ville la seg gjøre å få urverket i orden, og avviste oppdraget med en brysk kommentar:

- Den fillå? Få na ud!

- Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forklare dette på tysk. Derfor sa jeg at vi ikke hadde tid til å gjøre jobben. Tyskeren ble fryktelig sint, og truet med anmeldelse. Men jeg hørte aldri noe mer om den saken, sier Skei Gramstad.

 

Tyskerhatet ble stadig mer merkbart blant lokalbefolkningen i Sandnes. Dette ga seg utslag i en artig historie fra musikkforretningen.

- Det var en kar som hadde kjøpt ei plate med Grieg-musikk. Han kom stormende tilbake til butikken og forlangte pengene i retur. Plata hadde nemlig påskriften ”An den Frühling”, sannsynligvis fordi den var spilt inn i Tyskland. Han ville ikke ha noe tysk inn i sitt hus, så vi måtte ta plata tilbake, smiler Ada Irene.

Klassisk musikk var for øvrig ikke det mest ettertraktede i krigsårene.

- Det gikk stort sett i slagere, sier Ada Irene, og ramser opp Harry Brandelius, Leif Juster og Einar Sissener som populære artister. Også Marlene Dietrich, Olav Werner, Ulla Billquist og Vera Lynn preget datidens musikalske landskap.

 

Allerede i 1935 hadde Ivar Skei ervervet eiendommen Gjesdalveien 25. Skei valgte å leie ut lokalene. Her var både fruktforretning, kafe og fiskehandel i drift opp gjennom årene. Men i årsskiftet 1948 til 1949 måtte Skei og Østraat flytte fra Krossen, fordi Ove Hetland skulle starte glassmagasinet ”Presangen” på stedet. Den naturlige løsningen på flytteproblemet, ble å etablere seg i Gjesdalveien 25.

To år senere ble en milepæl i bedriftens historie. Den ble rett og slett delt i to. Ivar Skei fortsatte med musikkdelen av virksomheten, mens Theodors sønn, Martin Østrått overtok urmakerdelen. Dermed var det to separate bedrifter, rendyrket innen hver sin bransje.

 

Dette ble en slitsom tid for Ada Irene Skei Gramstad. Hun jobbet i butikken på dagtid, og gikk på handelsskole på kveldstid. I tillegg skulle hun holde orden på hus og hjem.

- Jeg jobbet til 15.30, og gikk rett fra arbeid til handelsskolen etterpå, forteller hun.

Den driftige kvinnen fikk lønn for strevet den 11. august 1953. Da fikk hun handelsbrevet sitt, nummer 215 i Sandnes, og hadde fra denne dato lov til å drive egen virksomhet. Og det gikk ikke lang tid før Ivar Skei valgte å overlate roret til sin datter.

 

Rock som sjanger vokste fram på 50-tallet, og ble på mange måter manifestert av Kongen selv, Elvis Presley. I 1956 kom hans første store hit, ”Heartbreak Hotell”. Denne skulle bli etterfulgt av en mengde fulltreffere.

- Vi solgte mange Elvis-plater, ja, sier Ada Irene med et smil. Selv likte hun best klassisk, men hun lærte seg å like Elvis. Og Beatles. For Beatles var den andre store farsotten. De fikk sitt gjennombrudd med ”Love me do” i 1962. I denne sammenheng må heller ikke Rolling Stones glemmes. Og det hører med til historien at folk den dag i dag etterspør musikken til disse tre.

Også noen lokale helter var populære den gang.

- Hans Petter Hansen var veldig etterspurt en stund. Han sang ”Jeg kommer snart igjen”, og folk stod i kø for å få tak i platene.

 

Ivar Skei trakk seg for en stor del ut av driften da Ada Irene overtok i 1953. Han døde 20 år senere, 95 år gammel. Da var det også på tide å slippe yngre krefter til i butikken. Ada Irenes datter, Liv R. Gramstad, begynte å jobbe deltid da hun gikk på gymnaset. Artium var fullført i 1977, og da kunne 19 år gamle Liv jobbe fulltid i butikken.

- Den største forskjellen innen musikk nå og den gang er at det i dag er flere døgnfluer, sier Liv. Mens Elvis og Beatles holder seg i tiår, er det mange av dagens popstjerner som bare huskes noen måneder.

- Lange køer og hysteriske tilstander har det ikke vært så lenge jeg har jobbet i bransjen, men det har vært mange plateutgivelser hvor folk har hatt store forventninger, sier Liv R. Gramstad, og nevner Michael Jackson som ett eksempel.

- Det var knyttet forventninger til både ”Bad” og ”Thriller”. Slik var det også med mange av heavybandene. Fansen fulgte godt med i nyutgivelsene til Iron Maiden og Judas Priest, minnes Gramstad.

 

I 1982 kom revolusjonen innen platebransjen. Da kom CD-plata, hvor forkortelsen stammer fra ordet compact disc. Dette var ei plate som skulle tåle alt. Dagsrevyen viste innslag hvor platene ble smurt med syltetøy og kastet i gulvet, for å illustrere hvor holdbart dette produktet var. At dette var en sannhet med modifikasjoner, kan Liv R. Gramstad skrive under på.

- En kunde kom inn i butikken og forlangte ei ny plate. Den gamle hadde brukket i to. Han skulle se hvor mye den tålte, smiler Gramstad. De gamle LPene i 33-format holdt seg til slutten av 80-tallet, men i dag er det svært få titler som gis ut på LP. Også de gode, gamle kassettbåndene varte en stund. De hadde sin storhetstid på 70- og 80-tallet, men salget har i dag sunket til et minimum.

 

Fram til 1988 var Ada Irene Skei Gramstad å finne i butikken fra tid til annen. Men etter 50 år bad disken hos Ivar Skei Musikkhandel ga hun stafettpinnen over til sin datter, som fra dette året står registrert som innehaver av butikken. Liv R. Gramstad har ingen barn, så det er nå siste generasjon Skei som styrer driften.

- Vi får se hvem som overtar. Men det er jo uansett noen år til jeg gir meg, smiler Gramstad, som for ikke så mange år siden totalrenoverte butikken. Både fasaden og interiøret gjennomgikk store forandringer i 1997 og 1998. At butikken nå kan feire 100-årsjubileum skyldes to faktorer:

- Stort vareutvalg og trofast kundekrets betyr alt, sier Liv R. Gramstad. At butikken satser på vareutvalg illustrerer følgende eksempel: Ivar Skei Musikkhandel selger fremdeles stifter til de gammeldagse sveivegrammofonene! 

Redaktør -

Nyheter

Det lille følelsesspillet - SPILL

Det lille følelsesspillet - SPILL

Spillet som styrker båndet mellom deg ...

Når gullskiven lukker sitt øye

Når gullskiven lukker sitt øye

Livets mangfold er hovedtemaet ...

Øvelse gir håp

Øvelse gir håp

Livet er en øvelse i å mestre ...

Et badekar av følelsa

Et badekar av følelsa

"Mi sårbarheit e min superstyrke."

Mens fuglene synger

Mens fuglene synger

Møtte veggen ... Tapetsert eller malt? ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...