Kåseri om Berge Malvin Bertelsen

29.09.2010
Kåseri om Berge Malvin Bertelsen
Portrett av Berge M. Bertelsen.

Tror ikke at det var noe i mine gener som sa at jeg skulle bli forretningsmann. Mest sannsynlig var det fisker eller noe med sjøfart, som mine forfedre.

I mine guttedager var det drømmen om sjøen som var sterkest. Geografitimene
på skolen var de jeg likte aller best. Reiselysten begynte tidlig. Jeg begynte
på skolen i 1939, året før krigen startet. Vi gikk på skolen 3 dager i uken, fra kl. 8.30 til 14.30, og vi klarte oss godt med den lærdommen vi fikk. Hadde vi bare hatt
engelsk språk, hadde det vært topp, men det var ikke fag den gangen.
Utdannelse utover folkeskolen var det ingen mulighet for. Yrkesveiledning for oss
var et ukjent begrep. Det var bare å få seg et arbeid så snart som mulig.
Som guttunger reiste vi til byen og solgte ”gåsunger” og nyutsprunget bjørk.
Det gav oss litt lommepenger. Husker at jeg solgte aviser under krigen. Det var
”1ste mai” (nå Rogalands avis) og ”Stavangeren”. Jeg var 8 år den gangen. Jeg tror at prisen var 25 øre pr. stk. Dette var nok starten som forretningsmann.
Jeg ble spurt om å være dreng hos Smith. Ekteparet var blitt gamle og kunne ikke gjøre noe utearbeid. Jeg hadde 5 kr. i lønn pr. dag, og så fikk jeg middag hos
fru Smith. Arbeidstiden var fra kl. 9.00 til 17.00. Først måtte jeg kjøre ut ”hevd”
fra ”hevdekjelleren”, og det var et slit. Tror at det var det året jeg gikk for presten,
så jeg var vel 14 – 15 år gammel og ikke hadde jeg noen fysisk sterk bygning.
Etter at alt var kjørt ut, skulle ”hevden” spres, og det eneste hjelpemiddelet
jeg hadde, var den samme greipen jeg hadde lesset ”hevden” på med. Når dette
var gjort, skulle ”hevden” pløyes ned, og etterpå var det horving og hypping
for å sette poteter. Den gamle hesten som jeg brukte, var ikke så glad for å være med på alt dette. Den hadde stått på båsen hele vinteren og hatt det godt.
Jeg husker at jeg måtte kjøre ned til Forbruken og kjøpe gjødsel til potetene og det var bare så vidt hesten ville gå nedover. Tilbake til gården sprang hesten oppover alle bakkene med et stort lass gjødsel. Jeg måtte tilslutt hoppe opp på kjerra
for at hesten ikke skulle springe ifra meg. Bondeyrket fristet meg ikke.
Etter å ha jobbet hos Smith, begynte jeg å jobbe hos Ola Persen, jeg skulle lage river. Det var litt kjekkere arbeid, men det var livsfarlige maskiner han hadde.
Noe a la ”Reodor Felgen”, men det var ingen som bemerket det den gangen. Lønnen var den samme, kr. 5,- pr. dag. Jeg var hos Ola fra høsten til våren, og da hadde
jeg laget ganske mange river, som jeg kjørte i en håndkjerre til kaien for å levere
i Stavanger.
I juni 1947 søkte jeg på en jobb som ærendsgutt hos et firma i Østervåg, som het ”Sophus Jacobsen”. Lønnen var på kr. 49,50 pr. uke – et bra lønnshopp for meg.
Et ukeskort på ”Riskafjord” kostet kr. 6,-, og når jeg hadde betalt min mor
kr. 15,-, hadde jeg enda penger til overs. Det gikk mange penger til klær og sko,
for det var en fin butikk og der måtte man være fint kledd. Varene som ble solgt hos
”Sophus Jacobsen”, var herrekonfeksjon reiseeffekter (kofferter) og gulvbelegg. Kalosjer og hatter var det også. Jeg hadde en vanlig tråsykkel med bagasjebrett
foran. Husker at jeg var ”avindsjuk” på den andre ærendsgutten som hadde trehjuls
motorsykkel. Når det var små pakker som skulle bringes rundt, gikk det greit med sykkelen, men når det var store kolli, som f.eks. gulvbelegg, hadde jeg håndkjerre. Det var slitsomt mange ganger med alle de store rullene med gulvbelegg, og rett
som det var tippet kjerren rundt og gulvbelegget falt av. Det var heldigvis liten biltrafikk i byen på den tiden, hest og kjerre var ganske vanlig.
Når jeg var ute på ærender, brukte jeg å legge turen om torget. En dag jeg var der, sto der en ”fjordabu” og solgte fossepler og jeg ba om 1 liter. Jeg så riktig nok
at det hang en stor ”Vesaldråpe” under nesen hans, men håpte å unngå den.
Men tror du ikke at før han fikk lukket posen, så fór hele ”stasen” oppi. Det var ikke
snakk om å kaste noe på den tiden, så jeg tørket av eplene, ett for ett, på bukselåret og spiste opp hvert eneste eple uten å ta skade av det.
Når en ”fjordabu” ikke kunne gjøre opp for seg, hadde de et uttrykk som ble brukt. Det lød som følger: ”Du får skrive det på Jelaspresten”. Vi brukte ikke det uttrykket, men i stedet sa vi: ”Skriv det på Hovla’en”. Han var møllearbeider og hadde sin første
plass i Riska kirke som ”belgtrøer”.
Jeg var ærendsgutt i 2 år, og så ble jeg forfremmet til ekspeditør med mer lønn
og mer ansvar. Rasjoneringskort på tekstilvarer var i bruk i flere år etter at krigen
var slutt. Som ungdom syntes jeg det så kjekkere ut å stå i en jernvareforetning
og selge verktøy og spiker, men etter hvert ble jeg veldig fortrolig med tekstilbransjen.
I 1952 ble jeg innkalt i militæret og skulle møte på Lahaugmoen, øst for Oslo,
i saniteten, for å bli sykevokter. Jeg hadde nettopp fått sertifikat og ble satt opp som vakt på sykebilen. Hadde verken sett bilen eller hvor den sto parkert, men heldigvis ble ingen syke. Jeg hadde praksis på Rikshospitalets øyeavdeling og syntes det var
givende å arbeide med mennesker.
Etter militæret var jeg tilbake hos ”Sophus Jacobsen” igjen, men da det ble utlyst
en stilling som handelsreisende for et firma på Sandnes, som het ”Steintøylageret”, søkte jeg og fikk jobben. Firmaet besto av 2 kjekke karer som het Tor Vigesdal
og Arthur Waldow. Reiseruten var fra Kristiansund i nord til Bergen. Første turen
var et slit. 12 store og tunge kofferter med glass og steintøy var det ikke så lett
å få med seg på buss og båt. Firmaet hadde ikke bil til denne ruten, men senere ble bilene frigjort slik at jeg fikk en liten Ford varebil. Da gikk alt så mye lettere. Jeg fikk jobben med å være handelsreisende og selge varer. Dette var ”midt i blinken” for meg. Godt betalt var det også, kr. 1000,- pr. mnd. og i tillegg hadde jeg gratis mat og hotell.
I 1957 giftet jeg meg med Magnhild, og etter hvert bygget vi huset i Kaiveien 22.
Jeg hadde hele tiden tanken om å starte butikk i første etasje, og 1. august 1962 hadde vi åpning. Jeg hadde kjøpt en enkel butikkinnredning som tidligere var brukt som ”Marnburg” i byen. Vi solgte tekstiler av forskjellig slag pluss mye strikkegarn.
Startkapitalen var kr. 50,- i vekslepenger, Etter hvert ble vi ganske gode kunder
for Øglænd, og de var imponert over hvor mye vi kunne selge på Hommersåk.
Tankene mine var å starte opp med engrossalg, og det ble det også etter hvert.
Jeg begynte å importere varer fra Kina i 1964 og fikk stadig større og større
forsendelser med tekstilvarer derfra. Det var mest duker og broderier.
Første turen til Kina på messebesøk var i 1972, og på den tiden var det mange
restriksjoner for å komme inn i landet. Hele dagen gikk med for å komme seg
fra Hong Kong til Canton fordi kontrollen var så intens. Det var som å gå i en
”spissrotgang” fra punkt til punkt. Vanligvis tar togturen bare 2,5 time. Messen
var stor og flott, og jeg fant stadig nye ting å kjøpe. Det ble etter hvert årlige messeturer til Kina. Når jeg var kommet i gang med å selge ferdige duker etc., kom tanken om å lage egne broderier. De 10 første designene laget jeg selv.
Da de var ferdig brodert, noterte jeg hvor mange tråder som var brukt av hver farge, og la dem sammen med stoff, fargeplansje og arbeidsbeskrivelse i posen. De
første broderipakkene ble laget av Elisabeth Fjelde og SigneLøland. Vi var nok de første som produserte broderier i pakninger.
Etter som salget kom i gang, måtte jeg ha flere til å hjelpe oss. Vi trengte også plass for produksjon. Den gamle skolen sto tom, og jeg fikk leie et klasserom. Her fikk jeg med noen damer som startet med pakking. Salget bare økte og økte, så til slutt leide jeg hele skolen, loftet inkludert. Vi brukte mye ullgarn, og derfor kom det en leveranse fra Svanedal fabrikk med lastebil en gang i uken. På ett år brukte vi 22 tonn ullgarn. Siden det bare var 100-150 gram i hver pakke, ble det altså pakket mange tusen pakker.
For å få en stor bredde i kolleksjonen kjøpte jeg broderipakker fra et firma i Amerika ved navn ”Sunseth”. Vi kjøpte tusenvis av pakninger fra dem, som vi lett solgte til broderiforetninger over hele Norge. ”Sunseth” holdt til i en by øst for San Fransisco som het San Ramon. Jeg besøkte firmaet to ganger, og de var imponert
over hvor mye vi klarte å selge i et lite land.
En morsom ting hendte ved mitt besøk hos ”Sunseth”. Eksportsjefen, som het Jim, sa at han hadde lyst å vise meg en typisk amerikansk broderiforetning, og det ville jeg gjerne. Vi kjørte da til sentrum for å se. Jim lukket opp døren til foretningen,
og da vi var kommet innenfor, sa Jim: ”Nei, dette er det verste jeg har sett. Jeg skulle vise deg en typisk amerikansk broderiforetning, og så er det dine ”BMB-pakninger”
som fyller hele veggen”. På den tiden hadde vi hatt en viss eksport til forskjellige importører i USA. Det var en grossist i Tacoma, WA, som hadde vært nedover vestkysten og solgt mine pakninger, og derfor fant vi altså disse pakningene i den ”amerikanske” butikken.
I Norden var det Island vi solgte mest varer til. En dag fikk jeg besøk av en av mine kunder fra Minneapolis, og han ble så imponert over vår virksomhet. Han foreslo
at jeg måtte komme overtil Amerika og starte opp noe lignende der. Etter en tid la dette seg til rette, at vi kunne starte opp et firma i Decorah, Iowa. Firmaet besto
av to partnere fra Amerika og Arthur Krogedal og meg fra Norge. Krogedal produserte smijernsbeslag, som passet godt å ha med i utvalget. Jeg hadde ikke
lyst til å reise alene, så jeg spurte om familien ville være med. Det ble et jublende ja, men jeg måtte advare om at det kunne bli vanskelig når de måtte gå på skole
der borte. Svaret var likevel at alle ville være med, uansett om det skulle bli problemer. Da reiste hele familien på sju personer, dette var i juli 1976, og kom til en
intens varme og fuktighet som det pleier å være i ”Midwesten” om sommeren.
Våre venner hadde leid et helt hus til oss, og alt sto klappet og klart, til og med et velfylt kjøleskap. Det var en stor opplevelse å få være med på ”Nordic fest” á la
17. mai, bare at det varte i tre dager. Vi ble veldig godt mottatt av alle vi møtte. Amerikanerne er veldig gjestfrie, og vi fikk innbydelser stadig vekk. Vi kom ganske
snart i gang med produksjon og salg fra et lagerlokale som var leid. Vi var med på salgsmesser i flere byer, og vi ansatte en agent. Salget tok seg opp etter hvert.
Jeg tok også salgsturer til Minnesota og Wisconsin.
Jeg ville starte med import fra Kina. President Nixon hadde nylig vært i Kina
og drukket te med Mao Tse Tung, og Nixon hadde gitt løfte om at USA skulle starte med en mindre import av tekstiler fra dem. Vi søkte om å få lisens og fikk tre prøvesendinger fra tre forskjellige leverandører, som jeg hadde importert fra til Norge. Kineserne ble veldig glad for at de nå kunne begynne å
eksportere til Amerika og at det var BMB som var kunden de kjente så godt til fra før. Store muligheter lå foran oss. De første partiene ble fort utsolgt, og jeg foreslo at vi skulle bestille en god del mer, men den ene av amerikanerne var uenig med oss andre om dette. Han ville at vi bare skulle selge ting fra Skandinavia. Selv om vi var tre personer mot en person, ga vi oss. Vi ble skuffet og kineserne enda mer. Tenk hva det kunne ha blitt… Dette ble en ”strek i regningen”, men vi fortsatte videre med det vi hadde. Firmaet vi startet, het ”Norsk engros”, og det eksisterer den dag i dag.
Familien hadde det bra i Amerika, og vi kjøpte oss en ny Pontiac personbil V8 med 6 seter. Prisen for bilen var 6000 og dollarkursen var på kr. 5,-, det vil si at vi betalte kr. 30.000,- for bilen. Bensinen kostet under 1 kr. literen, så vi hadde mange fine weekend- turer til slekt og venner. Et minne husker jeg spesielt godt. Vi skulle besøke Torger Frøyland (bror til Tønnes Frøyland), som bodde to timer vest for oss. Vi
kjørte vestover prærien og hadde radioen på. Det var mange radiokanaler å velge mellom, men på den kanalen vi hørte på, kom det plutselig en sang på norsk, det
var sangen ”Om jeg eide alt, men ikke Jesus” på den gamle tonen som våre besteforeldre brukte. Den med alle ”sløyfene”. Sangeren het Norheim, og sendingen
var fra California. Det ble en sterk opplevelse for oss alle. Vi sitter igjen med bare gode minner fra Amerika, året gikk bare så altfor fort. Etter ett år solgte vi oss ut
av selskapet. Det ble litt for travelt å være opptatt på to steder samtidig. Det hendte
flere ganger at jeg fikk telefon midt i uken med beskjed om at jeg måtte komme over til helgen for å være med på styremøte. Det ble den ene amerikaneren som
kjøpte oss ut.
Tilbake på Hommersåk startet vi med utvidelsesplaner. Vi hadde behov for større plass, og det var ingen muligheter for å få tomt på Hommersåk. Etter et tips reiste
jeg til Forsand og ble veldig godt mottatt av ordføreren. Jeg kunne velge hvor jeg ville ha en tomt, og valgte en fin sjøtomt. Vi satte opp et bygg på 2000m2 og flyttet inn i
januar 1979. Det ble ansatt 15 damer der inne. Jeg kjørte til Forsand hver dag i tre måneder og hadde med meg fire damer som skulle lære de nyansatte opp. Produksjonen var på topp i flere år. Jeg var også en tur til Bremen i Tyskland. Der kjøpte jeg opp et broderifirma som gikk konkurs.
I åttiårene fikk vi forlenget forretningsbygget vårt på Hommersåk med 100m2 i tillegg til en ekstra toppetasje. ”Sentrumsgården”, som bygget vårt heter, ble innviet sommeren 1973 på selveste Kong Olavs 70 års dag. Noen år etter påbygningen fikk vi pyntet opp bygget med mursteinsfasade. Posten leide lokaler i mange år inntil de la ned postkontoret på Hommersåk.
I begynnelsen av nittiårene kjøpte jeg eiendommen til ”Sandtransport”, som la ned virksomheten i vågen, og begynte å utvikle planer for boliger og kjøpesenter. Selv om jeg viste plane og fine skisser, som arkitekt Kjell Gramstad hadde laget til meg, måtte jeg slåss med Sandnes kommune i mange år inntil ”Bryggen senter” ble åpnet
på min 70 års dag den 17. april 2002. Boligene på østsiden av vågen ble veldig populære.
Så langt det synlige jeg har drevet med. Det er en åndelig horisont over menneskelivet, og det er det også over mitt liv. Dette må også være med dersom bildet skal bli komplett.
Jeg ble kristen i 1962, og det ble en stor forandring med nye interesser. Det gikk ikke så lang tid før jeg var med i det kristne arbeidet. Først som leder i søndagsskolen
og yngresarbeidet som hadde møter på bedehuset. Og så var det gudstjenester og menighetsrådsarbeid. Jeg var med på noe hele tiden. Det var en travel tid, men du så gildt det var. Det er så trygt å være Guds barn. Guds ord viste meg at det er en himmel å vinne og en fortapelse å unnfly. Jeg, som alle andre, måtte velge selv. Heldigvis valgte jeg å gi meg over til Gud. Jeg så meg selv som den bortkomne sauen som ble funnet av hyrden. Gud har vært god mot meg. Han velsignet rikelig
startkapitalen min på kr. 50,-, og min sjel blir åndelig velsignet når jeg hører og leser Guds ord. Snart er det påske, men enda lyder et par linjer fra en julesang:
”Fra krybben til korset gikk veien for deg. Slik åpnet du porten til himmelen for meg”.

Redaktør -

Nyheter

Taktløse tekster og viltre vers

Taktløse tekster og viltre vers

Du skal høre mye ...

Gjøgler

Gjøgler

En bok for alle ...

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

Feelgood på nynorsk - Opplag 2

«Feelgood og folkehelse for deg og meg»!

Samspel

Samspel

Har du fleire hemmelige rom i livshuset ditt, ...

Jeg kan høre en melodi

Jeg kan høre en melodi

Tonene vil aldri dø - never ever .....

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...