Stor stas på liten plass

18.05.2011
Stor stas på liten plass
Hytta ble brukt mye

Det hele begynte med en melding gjennom det som ble kaldt ”Tresko-posten”: Di selle hyttetomter på Sjølvik, de e han Trygve Breivik og de e der oppe med Heståvatnet.

Dette var sommeren 1948, og mor og far kjøpte et lite stykke jord til å sette
opp en liten hytte. På den tiden var det ingen tilgang på byggematerialer, de skulle
brukes til oppbyggingen av landet etter krigen. Løsningen var at vi hadde en koloni-
hagehytte på Stokka, så den ble brukt. Hytta ble revet og etter hvert flyttet til Hestånå. Slitet var i gang. Ingen vei, og vannet viste seg å tørke ut på sommertid, så vannveien var bare deltidsåpen. Egen båt i sjøen hadde vi ikke den første tiden. Det ble bæring, sent og tidlig, fra sjøen og opp. Som treåring var jeg heldigvis utenfor dette åket,
men med alderen kom arbeidet. Vi bærer ennå, det er blitt fast vane: Skal til hytta, hva skal inn i dag?

Omsider var hytta brukendes til å kunne overnatte i, så bestefar og far kunne ta ned teltet de hadde brukt mens de snekret sammen hytta. Stor stasen liten stue, et bittelite soverom og en knøttliten kjøkkenbenk i stua. Ovnen var en gammel etasjeovn som lekte i de fleste sammenføyninger, og pipa et jernrør av typen overmalt med rust.

Denne tiden hadde vi lite av alt, og aller minst til hyttebruk. Det som etter lang tid ble utslitt hjemme, var brukende til hytta. Divan med varierende springfjører, amerikansk gyngestol med medbrakt tremakk, småstoler med ulike former og fasonger, og et gammelt klaffbord med skuffe som kunne romme de utroligste småting for en liten gutt. Sengen min var om dagen skjøvet inn under den andre sengen, det var ikke plass til noen annen løsning.
Til belysning var det talglys, og stor stas ble det da den første parafinlampen kom. Til matlaging hadde vi et veikapparat som vi snart fikk erstattet med en primus. En enkel, åpen ringbrakende, osende og skikkelig lunefull, med stopp eller skikkelig utblåsninger. For opptenning av primusen måtte en helst være spesialist med god tålmodighet. Vi hadde fått tak over hodet. Egen hytte med hage, tenk det. Hyttetomten var egentlig en nedbeitet steinur. Litt lyng, et enslig furutre og resten snaufjell med et lite søkk med antydning til jord. Lyngen ble ryddet, jord ble tatt opp fra vannet og små seljetrær ble plantet. Buskfuru greide seg bedre, mens hageblomster ble tatt av beitende sauer.
Gjerde ble satt opp, handflettet av gammel ståltråd. Far laget steinbukk av gamle taljer fra en fiskebåt, og med det brøt han opp stein og laget steingard som en del av gjerdet. I tillegg fant han en stor steinblokk som han brukte til bru over Hestånåbekken. Det var tunge tak.

Hver kvist og annet hageavfall ble tatt vare på, lagt i kompost eller på fjellsidene for å få bygget opp jord. Det var etterkrigstid med mangel på nesten alt, så kunne en få noe til å gro på hytta, så var det svært så kjærkomment i husholdningen.
På tomta var det en smal renne med morenemasse, og her ble brønnen gravd ut. Ønskekvist var mediet. Det ble søkt med bjørkekvist, og når den bøyde seg, så vips, var det bare å grave. Dybden ble bestemt med en kopp med vann, en tråd og en fritthengende gullring. Antall slag i koppens side av ringen gav beskjed om dybden til vannkilden. Det var utrolig hvor mye løye en gammel bestefar kunne komme på, men du så mye vann vi fant.

Vi fikk snart en gammel robåt, type sprekkfull og slitt, men vi fikk mange muligheter med denne. Gilbergfamilien som eide strandområdet var rause, og vi fikk avtale om å få ligge i stranden, og kunne trekke opp båten når høsten kom. Robåten var meget kjærkommen. Vi koste oss, fisket, satte teiner og hentet rekved til hytteovnen.
Om sommeren hadde vi noen herlige turer til Vadholmen eller Kubåsen. Det var den tiden før alle hyttene kom. Far rodde opp til Vadholmen tidlig på dagen. Så ble det bading, soling og studering av alle slags krabber og skjell, ålegras med snegler og småfisk. Ja, hele spekteret av fjæra. Nisten ble spist og saften drukket, og ettermiddagsbrisen fra nord våknet til liv. Da var det tid for hjemreisen, og hjem seilte vi. Far hadde laget mast med sprisegl og en liten fokk. Styringen var en opphengt åre. Det var skikkelige greier, der vi rekte nedover Riskafjorden med kurs for båtplassen. Slike dager gir ufattelig mye for lang tid.

Hytta ble brukt mye, ikke bare i sommerferien, men også store deler av året. Sommeren var gjevest, da var det mye som skjedde på en gang. Sjølvikområdet byr på mange herlige og varierte naturopplevelser. På den tiden hadde vi et åpent terreng med helt spesielle biotoper, som i dag er endret på mange måter.
Vi var nysgjerrige på det som var rundt oss. Sommerkvelder kunne vi sitte på fjellet og se hvordan haren sprang nede i dalbunnen, mens de rullende tonene fra stupende storspove lød høyt og tydelig. Lerka var en fin sommergjest i landskapet, og fra skogsområdene nordøst for Matauke.

 

 

Redaktør -

Nyheter

Jerndikt

Jerndikt

Et forsøk på å forstå ...

Da bikkjene gikk løse

Da bikkjene gikk løse

Tilhørlighet Å bli tatt imot med ...

Aller helst vil eg danse

Aller helst vil eg danse

Det lakkar og lir … - Kom, lat oss snu timeglaset ...

«‘DAYÊ’» Er lyden av kjærlighet»

«‘DAYÊ’» Er lyden av kjærlighet»

En gripende reise gjennom generasjoners kamp, ...

Trollet på hytta hjalp til med kveldsstellet

Trollet på hytta hjalp til med kveldsste...

Kristine Buettner blander gjenkjennelig hverdagsproblematikk ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...