Rynker er herlig!

14.02.2001
Rynker er herlig!
Pamela Cranner

Det er en herlig atmosfære rundt Pamela Cranner. Hun snakker så varmt om Norge og kunsten at man blir helt rørt. Også elsker hun rynker.

Vi snakker om skulpturer. Ansikter. Byster.
- Jeg prøver å snakke med mennesker om deres lidenskap, jeg vil ha et avslappet smil for å få fram personligheten deres i leiren. Ekstra hyggelig er det om de har rynker. Det er skikkelig gøy, sier Pamela og smiler stort. Noe hun gjør ofte. Særlig hvis hun får snakke om sine egne lidenskaper. Malerier, skulpturer, tegninger, oppussing av huset og norsk natur.

Pamela er født og oppvokst i en storfamilie i USA, og har bodd i Montana, Wyoming og Colorado.
- Den gangen var det mye tryggere å bo i USA, sier hun, og forteller om en gang familien skulle på ferie.
- En av oss hadde låst huset, siden vi skulle være borte en stund. Da vi kom tilbake var det ingen som fant nøkkelen. Vi var jo ikke vant med å låse dørene!

Man lurer jo på hvordan hun havnet på Riska. Et lite sted i et lite land, langt borte fra kolossen Amerika.
- Jeg hadde en følelse av at jeg ikke kom til å bli boende i USA. Mange amerikanere har nok med seg selv og sitt eget land, men jeg ville se mer av verden.
Og slik ble det. Mens hun arbeidet ved Universitetet i Wyoming traff hun Tor Cranner fra Oslo. Gjennom beretninger og anskaffede bøker ble hun hektet på hans lille hjemland Norge. Da han fikk jobb i Philips, flyttet de til Riska.
- Det er ganske vanskelig å komme under huden på nordmenn. Men når man først blir kjent med dem, er de herlige. Amerikanere er kanskje mer sprudlende, men overfladisk, sier Pamela, som også finner dem norske historien interessant.
- Besøkende fra USA blir sjokkert når de hører at Domkirken i Stavanger ble bygget flere hundre år før Columbus la ut på sin oppdagelsesferd. Sjokkert over
at den fremdeles står! Ler hun.
- USA er et ungt land. Indianerne levde så totalt i pakt med naturen, at det ikke finnes mange merker etter dem. Så kom europeerne og sveipet over landet, og fjernet de få merkene som var. Norge har en gammel historie, og tar vare på det gamle. Det synes jeg er flott.

Hun har alltid vært glad i naturen. Alt fra ørkenlandskapet i Wyoming til mektige norske fjell.
Men det var sistenevnte, den norske naturen, som gav næring til malerkunstner spiren.
- Norge har en helt fantastisk natur! Det er et lite land, men uansett hvor man snur seg ser man nydelige fjell og daler, fjorder, tjern eller skoger.

Pamela bruker både malerpensler, penner, dreiebenker og fingrene til å utrykke seg. Interessen for skulpturer kan hun takke keramikklæreren sin i USA for. Hennes produktivitet ved dreiebenken var stor, så han foreslo at hun skulle prøve seg på skulpturer i
stedet.
- Jeg brukte for mye leire ved dreiebenken, smiler hun.
Men å forslå dette for Pamela var et smart og brilliant trekk. Hennes skulpturer er flotte og
uttrykksfulle, enten det er figurative byster eller abstrakte statuetter.
- Å binde seg til èn form for kunst virker hemmende for meg. Når man maler et bilde kan man få frem stemninger og atmosfærer ved bruk av farger og lys. Tegner man med penn, bruker man skygger. Skulpturer er unike fordi man får den tredimensjonale effekten.

I dagens kunstverden, hvor de prestisjetunge galleriene vier hele utstillinger til toalettseter og
motorsager, kan man vel kalle Pamela Cranners kunst for tradisjonell. Hva synes hun om at grensene stadig tøyes? Ødeleggende for kunsten?
- Jeg klarer ikke helt å forholde meg til toalettseter som kunst. Hva vil kunstneren fortelle meg? Men ødeleggende? Nei. Alle må få lov til å utrykke seg på sin måte. Det er det samme med mitt arbeid. Alle har sin måte å utrykke seg på, og det blir oppfattet
forskjellig.

De fleste kunstnere bruker lerretet eller dreiebenken til å uttrykke noe. Når så arbeidet er gjort, er de fleste ivrige etter tilbakemeldinger. Det finnes imidlertidig kunstnere som ikke bryr seg om andres meninger i det hele tatt. Kunstnere som uttrykker seg kun for sin egen del. Noen bruker det til og med som terapi. Hvor hører Pamela Cranner hjemme?
- Tilbakemeldinger er viktige, både negative og positive. Jeg vil ikke bare uttrykke meg, jeg vil også fortelle en historie. Det er viktig for meg å vite om andre mennesker får noe ut av arbeidene min. Det er også en læreprosess. Hvordan kan jeg forbedre meg hvis jeg aldri får tilbakemeldinger?

Man skulle kanskje ikke tro at det var noe kunsterisk miljø på et lite sted som Riska. Det var ihvertfall en av de tingene jeg, som bymenneske, lurte på. Svaret? Det er et flott amatørkunstnermiljø på Riska. Faktisk så flott at folk utenfra gjerne vil være med. Men det
er strenge regler for det. Man må bo eller ha hytte på Riska. Flytter man fra stedet, må man finne seg en ny gruppe.
- Det er en fantastisk gruppe mennesker som sitter inne med utrolig mye kunnskap og kreativitet. Noen driver med maling, andre med blomsteroppsatser. Vi har det kjempemorsomt. Hvis vi noengang flytter, er det uaktuelt å forlate Riska, ler Pamela.

Tom Gaudland

Nyheter

Som vind og bølgje

Som vind og bølgje

Ei kjærleiksvandring i tidlause møte ...

Solomon

Solomon

En skildring av alt fra fortidens riker, ...

Ham vi ikke ville vært foruten

Ham vi ikke ville vært foruten

Om det å klare seg - mot alle odds ...

En liten bit

En liten bit

Det handler om å finne mening og klarhet ...

Hjerte av gull

Hjerte av gull

Med fokus på tap av natur og dyreliv ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...