Flyfakkelen som traff Storhaug

12.03.2015
Flyfakkelen som traff Storhaug
En politimann vokter brannruinene på Storhaug

Det er ikke alltid slik at hverdagslivets tragedier skildres med betydelige bokstaver i avisene. En reportasje om en av de mest dramatiske begivenhetene som skjedde i Stavanger i de første krigsdagene i 1940, ble innledet som om den var en beskrivelse av en stemningsfull og spennende kveldsstund.

Det dreiet seg om et engelsk bombefly som ble skutt i brann over Storhaug den 11. april, og som styrtet og eksploderte midt i boligstrøket:

 

"Folk i Stavanger og på nordre del av Jæren fikk i går en opplevelse som for deres levetid vil prege seg i sinnet. Et skremmende, men samtidig storslagent trekk av krigens ansikt.

 

Det begynte ved 20-tiden, temmelig nøyaktig, med dumpe drønn som syntes å komme fra havet i vest. Det var en for oss ny og ukjent verden som begynte å tale i et nytt og ukjent sprog…"

 

Så langt den tydeligvis litterært inspirerte reporteren.

 

Flydramatikken startet imidlertid allerede dagen før, den 10. april. Da startet engelske bombefly, kamuflert som tyske fly, en intens bombing av den allerede okkuperte Stavanger Flyveplass, Sola. Det var en bombeoffensiv som med vekslende intensitet skulle foregå i en drøy ukes tid, og som kulminerte med at krysseren ”Suffolk” la flyplassen under et sammenhengende bomberegn som varte i en tre kvarters tid. Det var for øvrig første gang i krigshistorien at en flyplass var blitt beskutt fra sjøen.

 

Konsekvensene av bombingene ble imidlertid etter hvert langt større for Solabuen enn for flyplassen. Den tyske okkupasjonsmakten bestemte seg nemlig for en omfattende tvangsevakuering. Nær 3 000 Solabuer med 6000 storfe ble drevet bort fra sine boliger i områdene ved flyplassen. Hus ble revet, steingjerder fjernet etc., slik at det skulle bli en temmelig usalig røre når krigens regnskaper skulle gjøres opp etter at freden var brutt løs, og de gamle gårdsgrensene igjen skulle finnes.

 

Evakuering var imidlertid noe som også skjedde spontant og frivillig i de første krigsdagene.  Dagen etter den tyske invasjonen ble Stavanger rammet av en voldsom og stadig sterkere rykteflom som skapte store bølger i de tusen hjem. Ryktene sa at okkupasjonsmakten ville kreve hele byen evakuert innen kl. 12.00. Torget lå derfor så godt som dødt i morgentimene, bare en torghandler holdt stand i all sin ensomhet. Også sentrumsbutikkene stengte dørene. Det kom ikke kunder. 

 

Det hadde nok sammenheng med at folk hadde forlatt arbeidsplasser, kafeer etc., og samlet det av eiendelene sine som de kunne klare å bære med seg. Deretter startet en folkevandring i retning av kaier, jernbanestasjon og busstasjonen. Siden det allerede var innført forbud mot privat bilkjøring, var det på Lagårdsveien, Stokkaveien og Randabergveien fullt av folk som beveget seg i retning av bondegårder hvor de kunne be om asyl. 

 

Riskafjordbåtene gikk i rene skytteltrafikken mellom Stavanger og Hommersåk, fra kl. 11 til kl. 20. Flere tusen mennesker tok turen til Hommersåk, som etter hvert ble overfylt av evakuerte Stavangerfolk. I avisene ble det i dagene etterpå rettet sterke oppfordringer til byfolket om å hjelpe til på de gårdene hvor de fikk husly. Totalt trodde man at omkring 30 000 mennesker, preget av alminnelig forvirring og fortvilelse, hadde beveget seg ut fra byen denne mørke onsdagen.

 

Folk flest brukte atskillig oppfinnsomhet for å finne velegnede transportmidler til ferden ut på landet. Den gamle garde ble fraktet i håndkjerrer gjennom de humpete bygatene. Mellom kjørler og klær, fant bestemor og bestefar sin plass på kjerrelasset. Sykler ble tatt i bruk av godtfolk som åpenbart ikke hadde brukt pedaler på mange år. Det viktigste var å komme seg bort fra byen. Det var en masseflukt som Stavanger aldri hadde opplevd maken til.

 

Sigtrygg Espeland skrev seg for øvrig inn i samtidshistorien med det mest oppfinnsomme transportmidlet. Han ble en hjelper i nøden for mange. Espeland oppdaget at folk på Våland sto håpløst fortapt med sitt pikk og pakk mens de ventet på busser som for lengst var blitt innstilt. Espeland mente at noe måtte gjøres. Han tok kontakt med meierisjef Lars Voll, ba om å få låne en hest og ei kjerre, og fikk straks ja. Ved hjelp av den gamle gampen "Prins” sørget Espeland for at all bagasje, dyner, putevar og hva godtfolk ellers hadde fått rasket med seg i panikken, ble fraktet ned til havna. Fem omganger måtte ”Prins” traust traske før all bagasjen til Vålandsfolk var trygt på plass på de allerede overfylte kaiene.

 

Det heter at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Den store evakueringsdagen skulle vise seg å bli en velsignelse dagen derpå. At så mange hadde forlatt byen, var en lykke da den store ulykken rammet. Evakueringen førte til at det ikke var så mange folk hjemme på Storhaug som det ellers ville ha vært. Rykteflommen førte derfor noe godt med seg. Så fikk det heller være at den tyske vernemakt formanet folk til ro og orden og forkynte at to fra Stavanger var blitt arrestert for ”i vond hensikt å ha spredt usanne rykter blant befolkningen”. Et nytt definisjonsbegrep var blitt innledet også for hverdagskriminalitet.

 

Om kvelden den 11. april angrep tre engelske fly flyplassen på Sola. To av dem svingte innover byen etter raidet, hvor de ble møtt med kaskader av lys og skudd fra byens luftvernbatteri. Over Vålandstoppen fløy bombeflyene inn i en veritabel kryssild. Det var som et formidabelt fyrverkeri ble sendt opp over sentrum. Himmelen var som et lysverk. Da det ene flyet, et Vickers Wellington bombefly med 6 manns besetning, befant seg temmelig rett over Lagård gravlund, ble det skutt i brann av luftvernet. Det slo ut fæle flammer fra flykroppen.

 

Øyenvitner fortalte at flyet først syntes å rette seg opp, mens det føk som en brennende fakkel over mot Storhaug. Først sneiet det innom en murbygning i Opheimsgata 29, før det fortsatte tvert over Opheimsgata til Storhaug skole. Til slutt gjorde det et hopp på skrå over Jelsagaten og havnet på eiendommen på hjørnet av Jelsagaten og Sandeidgaten som tilhørte Storhaug Dampbakeri.

 

På toppen av den sønderrevne Storhaug skole lå flyets hale med en rotor som pekte rett i været. Både skolen og seks hus i det nære nabolaget sto i full fyr og flamme. Gnistregnet føk over områdene og skapte frykt for nye branner. Det var også stadig små eksplosjoner, inntil den største eksplosjonen kom drøye 20 minutter etter styrten. Sannsynligvis var det bomber som gikk i luften. Eksplosjonen var så kraftig at det ble fortalt at folk som spaserte på Lagårdsveien, nærmest ble revet over ende. Samtlige vindusruter i husene i en omkrets av 60-70 meter fra brannstedet, ble også sprengt i større og mindre biter. Fortauene på Storhaug ble regelrett belagt med rester av vindusglass. (Noen dager senere ble folk oppfordret til å tildekke vindusrutene. Ikke bare for blendingens skyld, men også for sikkerhetens. Flygende biter fra vindusglass kunne også gjøre stor skade.)

 

Etter flystyrten ble ni skadde beboere brakt til Døves Hus, hvor seks av byens leger hadde opprettet en slags nødhjelpsstasjon. De fem mest alvorlige skadde ble fraktet videre til Stavanger sykehus. Tragedien krevde tre menneskeliv. Alle de omkomne bodde i Opheimsgata 29. Jenny Kavli og Anton Hognestad ble funnet døde i ruinene. De hadde ikke nådd fram til det provisoriske bomberommet som var innredet i husets kjeller. Det ble senere sagt at fru Kavli hadde gått tilbake til leiligheten sin for å hente et eller annet, og dermed kommet for sent til kjellerens tydelige sikkerhet. Antons søster, Signe Hognestad, døde like etter at hun var blitt brakt til sykehuset. Hun var blitt truffet av prosjektiler.

 

Hennes skjebne er egentlig utrolig. Signe Hognestad skulle nemlig gifte seg lørdag 13. april, bare to dager etter katastrofen. Sammen med forloveden hadde hun spinket og spart i flere år for å skaffe nok midler til å sette eget bo. Skjebnen ville det imidlertid helt annerledes. Den 30 år gamle Signe Hognestad skulle aldri få oppleve sin bryllupsdag.

 

Også de seks engelske flygere og soldatene om bord i flyet ble drept i styrten og eksplosjonen. (Morgenavisen Stavangeren tok for øvrig ”livet av” ytterligere en beboer i sin fredagsutgave av avisen. Dagen derpå kunne imidlertid ”avdødes” ektemann fortelle at ryktene om konas død var betydelige overdrevne. Hun var fortsatt i live, kunne røre på alt bortsett fra en skadet arm…)

 

Samtidig med brannen på Storhaug ble det meldt om branner fra flere andre steder i byen. De få brannmannskapene hadde derfor mer enn nok å stri med. Nå viste det seg at flere av de meldte brannene slett ikke var branner. De var heller et utslag av panikk. Folk meldte fra i en slags form for forskremt villelse. De hadde aldri opplevd maken til dramatisk torsdagskveld. 

 

Stadsingeniør Juell sa etterpå at hvis man hadde rettet hele brannslukkings-styrken inn mot Storhaug skole, ville man nok klart å redde den. Brannvesenet hadde imidlertid valgt å konsentrere kreftene om å begrense de totale brannskadene, og jobbe for at ikke det omfattende gnistregnet skulle spre brannen til stadig nye hus. Den kraftige blåsten gjorde at en slik frykt var reell.

 

Det var ikke mye som ble reddet av innbo under brannen. Brannskadene ble omfattende.  Stavanger Aftenblad offentliggjorde branntakstene på hvert enkelt hus som var blitt brannherjet, og summerte skadene til flere millioner kroner. Største beløpet falt på Storhaug skole.

 

I kjelleren på Storhaug skole fantes for øvrig byrettens arkiv over alle offentlige pantstillelser.  Det arkivet ble berget. Dagen etter ble de 8 store kassene med panteheftelser sendt til et ”sikkert sted”, som politimester Kvalsund sa, men uten at han ville opplyse hvor det var.    

 

Folk som bodde i nabolaget, tok inn hos venner og kjente. Martha Larsen fortalte at hun og hennes familie hadde søkt tilflukt i kjelleren før de snek seg ut en bakdør og av gårde til noen venner et par kvartaler unna. Andre samlet seg i kjelleren i Handelens Hus, hvor det etter hvert ble stappfullt av folk som tålmodig ventet på den lyse morgen. Verst var det kanskje for beboerne på St. Petri gamlehjem. De ble svært redde, og bestyrerinnen tilkalte politiet for å få fraktet pensjonærene i politibiler til Domkirkens og Solvang gamlehjem. Der fant de sitt trygge sted mens de utvekslet meninger om det ufattelige som hadde hendt.

 

Nå var det ikke så mange skuelystne som man kanskje kunne ha trodd, som valfartet til skadestedet. Det kan nok skyldes at svært mange hadde evakuert området. Til gjengjeld var enhver topp omkring byen besatt med folk. Kvelden var opplyst av flammehavet. Først og fremst var Jåttånuten et yndet utfartssted. Fra toppen studerte folk kveldskampene mellom de engelske bombeflyene og det lokale luftvernbatteriet. De engelske flyene kom så regelmessig i den første krigsuken at begrepet ”de engelske timene” ble alminnelig brukt.

 

Mange sikret seg også suvenirer fra det styrtede engelske flyet i de første dagene. Det var imidlertid strengt forbudt. Den tyske kommandanten fant det for godt å rykke ut med en klar uttalelse som ble slått sterkt opp i avisene, det var tydelige toner fra makten hva som skulle publiseres. Det het at ”fremmede agenter har sagt at tyske soldater har plyndret et sjokoladeutsalg under brannen på Storhaug. Det må være klart at de tyske soldatene utelukkende samlet seg ved butikken for å forhindre at den ble plyndret. For tyske soldater er det forbundet med dødsstraff å bli dømt for slik plyndring”.

 

Det er ikke usannsynlig at det var sann tale fra kommandanten. I hvert fall er det beviselig at tyske soldater passet på et pengeskrin som tilhørte gullsmed Somas butikk, og overrakte det til gullsmeden da han kom til butikken. 

 

Vurdert med etterkrigs-øyne er det også noteringsverdig at da fire engelske flygere ble gravlagt fredag 14. april, skjedde det til tysk militærmusikk og militær honnør. Det ble også lagt ned en krans fra den tyske kommandanten, hvor det på kransebåndet sto skrevet: ”Til fire tapre motstandere fra den tyske vernemakten”. 

 

At flyalarmen gikk under avslutningen av denne begravelsen, var kanskje et tidens tegn på at den tilsynelatende vennlige krigsatmosfære mellom de krigende partene i den absolutte startfasen av okkupasjonen, snart ville ta slutt. Det gjorde den da også…

Redaktør -

Nyheter

Død løvetann

Død løvetann

Om det å være løvetannbarn ...

Friminutt

Friminutt

Små gullkorn om det kjente og nære ...

Hjertestier

Hjertestier

Gå ordstiene, og se hva de betyr for ...

Samtalemagi - Opplag 2

Samtalemagi - Opplag 2

Boken for alle anledninger og relasjoner ...

Hev ditt blikk

Hev ditt blikk

Forfatter byr på seg selv i denne åpne ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...