Folkefronten for Badedammen

05.03.2015
Folkefronten for Badedammen
Badedammens redningsmann, Halvor "Hasiv" Sivertsen, i det element hvor han likte seg best om sommeren, i Badedammen.

Det er ikke alltid det er nødvendig å dø for det du har kjært. Vil du oppnå seierens lønn i det jordiske, bør du i hvert fall kjempe for din kjærlighet. Badedammen i Stavanger er et eksempel på at folket selv sto fram i samlet flokk og beseiret maktens menn.

I dag vet vel ingen når de første menneskene gikk frivillig i vannet ved Badedammen. Kjent er det at Stavanger kommune allerede i 1849 sikret seg kontrollen over de to "vanninnløp" til Badedammen. Kommunen måtte imidlertid akseptere en departemental salgsforutsetning som åpenbart var formulert med høyt hevet pekefinger: "Badedammen paa Strømstenen maa ikke opfyldes og ingen Forbygning opføres, hvorved Vandets frie Af- og Tilløb hindres".

I Stavanger kommunes begrunnelse for å sikre seg badeområdet heter det at Badedammen "paa Grund af sin Beliggenhed og Beskaffenhed forøvrigt, er det sikreste og bekvemmeste Sted til dette Øiemed i Byen og den nærmeste omegn."

 

 Den kommunale opparbeidelsen av området startet i 1872. Statdsingeniør Waitz påpekte at ”dammen må vel tenkes anlagt specielt for børn, og det vil da, ifald tilige pigebørn skulle komme til at benytte den, være baade billigere og hensigtsmessig at bestemme en vis tid av dagen til gutter, og en anden til piger”.

 

Slik skulle det også bli i mange år. I Badedammen skulle det herske kjønnslig badeorden.

 

Bystyret bevilget 706 speciedaler for å renske opp i dammen, bygge forstøtningsmurer og et badehus. Året etter måtte det bevilges mer. Jordgrunnen rundt dammen var såpass løs at det måtte bygges en ekstra solid støttemur for å forhindre utrasing av jordmassene.

 

 Stadsingeniøren ville også bygge et plankegjerde rundt området til avskjerming og "velanstendighed", som han skrev. I tillegg foreslo han at det ble tilsatt en vaktmann i badesesongen. Om det var for å skille klinten fra hveten eller guttene fra jentene, er usikkert.

 

Sikkert er det at stadsingeniøren var måteholden med finansene. For å gjøre det billigst mulig ønsket han seg en eldre og litt arbeidsufør mann i jobben. Stadsingeniør Lange understreket også at vedkommende gjerne kunne være en som allerede var understøttet av fattigkassen.  Lange beroliget byens kårne med at beplantingen rundt Badedammen ikke ville koste noe.  Brannvesenet hadde lovet "at nedsette de trær som allerede var blitt gitt gratis til Badedammens forskjønnelse".

 

Og alle hjerter i Varmen gledet seg.  Badedammen ble beboernes badeplass, selv om den ble kalt både for  "Lusapytten" og "Strømsteinshålå". Også kjær badeplass kan ha mange navn. Badedammen var som et blinkende øye i strøket. Eller som Karsten Roedder skriver i ”Knus ikke en elendig i porten” om vesle Jakobs liv i Varmen:

 

"Visslebyen som var som en liten by for seg selv. Den lå inneklemt bak reperbanen. På en halvøy som stakk ut i fjorden som en knyttneve. Han hadde sett på kartet. Øiet i midten var Badedammen".

Dette øyet har kanskje også gitt navnet til stedet Strømsteinen. Arne Bang-Andersen forteller i "Stavanger – historien om østre bydel” at tidligere var ”Badedammen forbundet med sjøen fra to sider slik at det var rikelig tilgang til friskt vann. Ved overgang mellom flo og fjære kunne det oppstå vekslinger i vannstanden, derav kommer trolig navnet Strømsteinen”.

 

En sak er hvor lenge Adam var i Paradis, noe ganske annet er hvor lenge badegjester får boltre seg i Badedammen. I februar 1958 vedtok formannskapet i Stavanger å fylle igjen Badedammen straks "man hadde tilgjengelig fyllmasse". Dammen skulle benyttes til andre formål, for eksempel som en ”lekeplass med grøntareal”. Etter drøye 100 år var det politiske timeglasset i ferd med å renne ut for folkelivet i Badedammen.

 

Vedtaket hadde en dobbelt begrunnelse. Dels var den gamle forstøtningsmuren blitt så dårlig at det ville koste omkring 30 000 kroner å reparere den på en forsvarlig måte. Dels hadde Helsevesenet blåst i sin stridsbasun at badevannet var så forurenset at bading var helsefarlig.  Av den grunn måtte dammen kondemneres som badeplass hvis man ikke foretok en omfattende opprenskning, oppmudring, tilførsel av ny sand og nye renserør etc.. Et slikt arbeid ble kalkulert til ca. 5000 kroner, men helsevesenet trodde ikke det ville være nok til å sikre rent vann. Budskapet var egentlig klart: Bygg heller nytt bad på Tjuaskjæret.

 

Andre hvisket høylydt at en sterkt medvirkende årsak til vedtaket var brisling-Bjellands utbygging i Strømsteinen. Det passet ikke med en  badedam midt inne i et ekspansivt industriområde. Det skulle ikke være noe mer av det sommerliv i Varmen som Karsten Roedder skildret: "I Badedammen var det skrik og spetakkel hele dagen lang…"

 

Noen ganger gjør politikere regning uten vert, andre ganger glemmer man folket røst. Denne gangen sto verten fram med kraftig røst. Halvor Sivertsen skred til verket. Han holdt fast ved det beskyttelsesbåndet som gamle lærer Nils Medhus hadde knyttet rundt Badedammen et halvt hundre år tidligere. Også den gang hadde Badedammen vært i fare.

 

Halvor "Hasiv" Sivertsen var journalist i Rogalands Avis, men også drivkraften bak Frisinn Sportsklubbog en ildsjel i svømmeopplæring. Å nevne høyt at Badedammen skulle bli gjenfylt, var som å vifte med en rød klut foran ansiktet til Hasiv. Det var å be om bråk.

 

Hasiv klatret opp på barrikadene, gjennomsyret i sinn og sjel av sin gamle troserklæring: "Pillemenn! Samma ka du seie, eg jer meg ikkje …" En slik tro flytter ikke bare berge, den endrer også bystyreholdninger.

 

Halvor Sivertsen ble en undersøkende journalist lenge før betegnelsen var oppfunnet. Hvis vannet i Badedammen var helsefarlig, burde det vises på sykefraværet til elevene ved Johannes skole, mente Hasiv. Men Johannes-elevene, som badet i Badedammen, hadde ikke større sykefravær enn andre skoleunger. De var bare mye bedre å svømme.

 

Sammen med Frisinn og foreldrelaget ved Johannes skole mobiliserte Hasiv folk flest, både i og utenfor bydelen. Han spilte på alle de strenger som var for hånden. Også et lite vers som var risset inn på et trebrett over døren på det gamle badehuset i Badedammen, tok han i bruk. Den devisen ble hans gjennomtrengende kamprop:

 

"Store, små, alle sammen -

verne vil om Badedammen"

 

 Slagordet fenget. Omkring 2400 underskrifter ble overlevert ordfører Tjalve Gjøstein før Stavanger bystyre skulle behandle sak nr 21 – "Gjenfylling av Badedammen" – på møtet fredag 30. januar 1959. (At man underveis også oppdaget at det ikke fantes noe skjøte på Badedammen og at den heller ikke var oppmålt, er en annen historie. Som at Badedammen i matrikkelen fremsto som Badehusgaten 6, eid av Stavanger kommune og med et areal på 5640 kvm.)

 

Bystyredebatten varte i tre timer, og da det endelig kom til votering, falt forslaget om å fylle igjen Badedammen (den der pytten, som Venstres Ingolv Helland kalte den,) med 38 mot 31 stemmer. For en gangs skyld var ikke utfallet av en bystyreavstemning forutsigbart. 

 

Deretter ble et forslag fra Søren Sørensen vedtatt med 63 mot 6 stemmer. Det innebar at man bevilget 8000 kroner til opprenskning av dammen slik at den kunne brukes til bading inntil man hadde funnet fram til en "annen og alternativ løsning".

 

Å finne et alternativ ble redningsbøyen for bystyret. Det ble en gjennomgangstone i debatten at man ikke burde ødelegge Badedammen før man hadde et annet alternativ å tilby befolkningen i østre bydel. Man ville likevel ikke kaste barna ut med badevannet.. 

 

Halvor Sivertsen fikk ikke oppleve debatten om Badedammen i bystyret. Han var da i Sverige som utsendt medarbeider fra Rogalands Avis til det første EM som ble avholdt på en kunstfrossen skøytebane, Ullevi i Gøteborg. 

 

Mens Hasivs solide støttespillere, Søren Sørensen og Gustav Aadnesen, kjempet de drabelige slag i bystyret mot ordfører Tjalve Gjøstein og finansrådmann Finn Brodahl, beveget Hasiv seg på glattisen for å la seiersånden fra Badedammen ta bolig i de norske skøyteløperne. Det var kanskje derfor Knut Johannesen ble Europamester den helgen…

 

Halvor Sivertsen skriver i en minnebok fra sin oppvekst at Badedammen var plassen hvor ungene lærte seg å svømme.

 

"Badetiden var delt. Jentenes badetider var fra klokken 9-11 og 14-16, mens guttene kunne bade mellom klokken 11-13 og 16-18. I fint badevær sto guttene i kø mens jentene gjorde seg ferdige. Jeg husker at badevaktene var eldre menn og kvinner som hadde respekt og som kom godt ut av det med jentene og guttene."

 

I 1959 våget nok ingen å tro at Badedammen var reddet for alltid. Vedtaket ble betraktet som en utsettelse. Det ble en seier. 

 

I dag er det vel ingen som kan tenke seg Badedammen borte. Tvert om er den blitt rustet opp for atskillige millioner kroner i løpet av de siste årene. Nå fremstår Badedammen som et smilende øye i en bydel som har fått nytt liv og røre.

 

Skulle noen ha noen tonn med fyllmasse for hånden og bevege seg i retning av Badedammen,

kan de bare glemme å dumpe massen i Badedammen. Hasiv holder fortsatt et årvåkent øye med den. Han har sin plass i Badedammen.

 

I 1995 ble det satt opp et relieff av Halvor Sivertsen til et evig minne om den gang Hasiv mobiliserte "Store, små, alle sammen, verne vil om Badedammen".

Redaktør -

Nyheter

Som vind og bølgje

Som vind og bølgje

Ei kjærleiksvandring i tidlause møte ...

Solomon

Solomon

En skildring av alt fra fortidens riker, ...

Ham vi ikke ville vært foruten

Ham vi ikke ville vært foruten

Om det å klare seg - mot alle odds ...

En liten bit

En liten bit

Det handler om å finne mening og klarhet ...

Hjerte av gull

Hjerte av gull

Med fokus på tap av natur og dyreliv ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...