Skipet som lå på Vågentrappene

26.02.2015
Skipet som lå  på Vågentrappene
"Andenæs" fikk et kontant møte med både "Leda" og indre havn.

Noen ganger gjør selv trente kaivandrere store øyne. De tror ikke hva de ser. Det skjedde torsdag 19. mai i 1938 ved 16.30-tiden da Bergenskes stolte skute "Leda" var på vei inn til Stavanger havn. Den kom fra Newcastle og hadde hatt en fin ferd over Nordsjøen.

Da "Leda" skulle slå ned farten og bakke for å finne sitt faste havneleie ved Skagenkaien, stoppet imidlertid ikke båten. Den fortsatte rett fram. Øyensynlig hadde den fått akutte problemer med turbinmotoren. Det hadde "Leda" også hatt tidligere, men aldri i så alvorlig grad som den syntes å ha fått denne ettermiddagen. "Leda" hadde nemlig kurs rett mot Arendalske "Kong Oscar 2", som lå ved samme kaisiden som "Leda" skulle legge til.

 

Brått svingte styrmannen "Leda" kraftig over mot Strandkaien-siden, og skipet unngikk såvidt å renne rett inn i "Kong Oscar 2". "Leda" fortsatte imidlertid sin farefulle havneferd. Nå var baugen rettet mot to skip som lå side ved side ved Strandkaien. Det var 10 000 tonneren "Tourcoing", som tilhørte Wilhelmsens rederi, og den vel 1200 tonn store dampbåten "Andenæs" til Vesterålske. 

 

"Andenæs" var i ferd med å laste sukker fra "Tourcoing" som kom direkte fra Øst-Asia.  "Andenæs" hadde fått om bord omkring 700 sekker da den ble truffet av "Leda". Selv om "Leda" hadde sluppet ankerne for å bremse farten, var det likevel tilstrekkelige fart til at "Andenæs" ble regelrett løftet opp over trappene i den innerste delen av Vågen, ved Fisketorget. Skipet sprakk fortøyningene da baugen til "Leda" skar seg halvveis inn i den. Aldri før hadde noen i Stavanger havn sett et skip bli skjøvet opp og fram på en slik måte.

 

Til alt hell var det ingen folk om bord i lasterommet på "Andenæs" da "Leda" kom på sin brutale visitt, og ingen av mannskapet ble heller fysisk skadet. Med baugen opp på trappene, ble "Andenæs" igjen trossefestet til Strandkaien. Tilsynelatende så alt greitt ut. Mannskapet kom seg ombord og fikk plukket med seg de fleste eiendelene, før det ble innlosjert på hotell. Båten var intet blivende oppholdssted, verken for mann eller skipsmus.

 

Spørsmålet som både mannskap og kaivandrere stilte seg, var ganske enkelt. Når ville skipet synke? Ville det klare å holde seg over vannet til en bergingsbåt nådde fram? Svaret var ikke like enkelt. Nærmeste bergingsbåt lå i Bergen. Det ville derfor ta noen timer før "Achilles" ville nå fram til havaristen..  Det ble antatt at det meste av kvelden og natten ville gå med. I mellomtiden var "Sølyst", som tilhørte Stavangerskes rederi, blitt bestilt og satt i arbeid. Den hadde én oppgave. Å pumpe vann ut fra maskinrommet til "Andenæs".

 

Selv om torsdagskveldene bød på premiereprogram i byens fornøyelsesparker, var det på kaien at godtfolk samlet seg. Mann og mann mellom ble det inngått veddemål om hvor lenge "Andenæs" ville holde seg flytende. De meste pessimistiske trodde det bare ville handle om timer før den sank.

 

 Det var heller ikke gått mer enn en snau time av fredag den 20. mai før det første skottet på "Andenæs" brakk. Deretter brakk ett til, før vannet i Vågen fosset inn i skuta. "Andenæs" brakk fortøyningene, ség over på siden slik at mastene pekte i retning av Skagensiden, før den tippet helt over og ble oppslukt av vannet i Vågen.

 

Bare litt olje som fløt i overflaten, og noen trebiter som duvet i småbølgene, fortalte om skipets eksistens. Hvis en av kaivandrerne hadde fått et rusk i øyet, og gjorde sitt for å få det ut, ville han også ha gått glipp av "Andenæs" vei til bunnen. Den ferden gikk på et øyeblunk.

 

Skadene på "Leda" var ikke store. Heller ikke var det blitt skader på "Tourcoing". Den hadde tidligere hatt svært dårlige erfaringer med det rogalandske farvannet. Bare et år før hadde den gått på land i tett tåke ved Nalaugvika ved Egersund. Braket da baugen traff fjellet, var så høyt at det kunne høres i mils omkrets.

 

 Da det ble holdt sjøforklaring på byrettens kontor i Stavanger fredag formiddag, forklarte kaptein Ellefsen på "Leda" at kollisjonen måtte bokføres under rubrikken for "hendelige uhell". Motoren ville nemlig ikke lystre ordren fra oven. Den gikk framover i stedet for bakover.

 

Forklaringen ble akseptert av folk flest, muligens fordi svært mange husket at "Stavangerfjord" hadde hatt en tilsvarende havneopplevelse i Stavanger omkring 1919. Den rente rett i kaien fordi motorene ikke ville lystre kapteinens kommando. Det førte til en motormessig ombygging på "Stavangerfjord", og innføring av et varslingsapparat for unoter i motorrommets kommando-kvittering.

 

Noen kaivandrere mintes også en langt tidligere episode på Stavanger havn. Det var den gang dampskipet "Lindholmen", på det svært tidlige 1900-tallet, braste inn i Madsens og Rønnebergs eiendom på strandsiden. Det ble sagt at skipet ikke stoppet før det hadde baugen pent plassert på hermetikkbordene på fabrikkens lager.

 

Sikkert er det at det gikk gjetord om uhellet i Stavanger. Det ble også skrevet en revyvise som traff sitt publikum, og som holdt seg levende gjennom flere revysesonger. Første verset lød:

 

Den velbekjente

Lindholmen rente

Op til herr Mads og Jespersen

Den manglet kul vidst

Men fik no`hul vidst

Man saa kapteinen på broen oppe

Man sa at vældigen ud han sang

"De kan da skjønne at det er vondt aa stoppe

naar man er kommen saa godt i gang…"

 

Spesielt refrenget ble sitert i alle mulige og noen umulige sammenhenger.

 

Dagen derpå havnehavariet var bergingsbåten "Achilles" nådd fram til Stavanger, og den offisielle Sjøretten ble satt i Bergen lørdag. Da ble plutselig rettsbildet fra dagen før temmelig endret. Alt var ikke lenger som det syntes å ha vært.

 

Både kaptein Tellefsen og losen var på brua under innseilingen til Stavanger. Den var en ren rutineferd inntil kapteinen fortalte at han slo "Full fart akterover" på maskintelegrafen, men skipet fortsatte likevel med full fart forover. Kapteinen slo igjen "full fart akterover", men uten at "Leda" endret verken fart eller retning. For tredje gang slo han signalet før han droppet ankrene for å stoppe den ville ferden. Losen bekreftet hva kapteinen sa.

 

Vakthavende i maskinrommet, 2. maskinist N. Søfteland, hadde imidlertid en helt annen forklaring. Han hevdet at det var blitt telegrafert "full fart forover", og den ordren hadde han kvittert for og utført, selv om han mente den måtte være feil. Han hadde også gitt klar beskjed til donkeymann T. Torgersen om at ordren fra oven umulig kunne være riktig.

 

Da det igjen ble slått "full fart forover", hadde Søfteland igjen svart på riktig måte, mente han. Nå trodde han imidlertid at forklaringen på den forunderlige kommandoen fra brua var at det var sterk strøm i havnebassenget.

 

Søfteland tviholdt overfor Sjøretten på at han hadde fått ordren "full fart forover", og ble støttet av donkeymannen. Kapteinen var like skråsikker på at ordren lød på "full fart akterover".  Maskintelegrafen ble nøye undersøkt. Den viste ikke noe feil. Det ble også sjekket at klokke-ringingen hadde fungert som den skulle. Når en ordre ble korrekt besvart fra maskinrommet, skulle ringingen stoppe fra maskintelegrafen. Det var skjedd.

 

Sjøretten stoppet sin saksbehandling uten at den offentlig ga til kjenne hvem som hadde gitt feil ordre, eller hvem som hadde utført feil arbeidsoppgave. Hvilke mannskapsmessige reaksjoner Bergenske eventuelt foretok i etterkant av påkjørselen, ble aldri synlig mellom avisenes spaltestreker. Noen fikk formodentlig skylden for at det gikk som det gikk da det ikke gikk.

 

Media var mer opptatt av skjebnen til havaristen "Andenæs". Hvor lenge skulle den ligge på bunnen av Vågen før den fant et annet sted å være? Avisene, som også var opptatt av ordresituasjonen til Rosenberg Mekaniske Verksted, var ikke i tvil om at når "Andenæs" ble hevet, burde Rosenberg ligge godt an til å få jobben med å sette skuta  i fullgod seilingsstand.

 

Hevingen ble ingen enkel sak. Ifølge Norsk Bergingskompani var det etter hvert bare én måte å heve "Andenæs" på. Den hadde tydeligvis havnet i ei slags steinrøys ved kaien slik at det ikke var mulig å få slått hevetauer rundt den. Den kunne derfor ikke løftes opp fra bunnen.

 

Måten å få den opp på var derfor å plassere kranfester på Strandkaien, og så trekke båten opp etter skutesida straks den var tømt for last og inventar. Havnevesenet vendte imidlertid begge tommeltottene ned for en slik løsning. Havnefogd E. Stavnem fryktet at Strandkaien slett ikke ville tåle en hal-og-dra-operasjon. Han så for seg at hele kaien ville rase ut.

 

Dagene gikk og gikk, uten at noe skjedde, inntil det sto et leserbrev i avisene hvor det ble spurt om "Andenæs" betalte havneavgift. Den lå jo i Vågen. Havnefogd Stavnem svarte at det ikke hadde vært aktuelt siden småbåter fortsatt kunne legge til kai over havaristen. Spørsmålet ville han imidlertid komme tilbake til under hevingen. Da kunne båten oppta plass for andre.

 

Hevingsarbeidene gikk smått og trått. Bergingskompaniet trakk seg stille ut, riktignok uten å informere havnestyret. Det sendte kommuneadvokat Cappelen på bergerne. De kunne jo ikke bare stikke av fra jobben de hadde påtatt seg. Etter en tid ble bergingsoppdraget overført til Eilert Østbø på Hundvåg. Han kunne først tenke seg å skyte vraket i stykker på bunnen, men det fikk han ikke lov til.

 

26. august, drøye tre måneder etter havariet, startet han med å heve "Andenæs", bokstavelig talt stykkevis og delt. Dykkerundersøkelser viste at den lå på siden, på 40 fots dyp, men at det var bare 5 fot opp til overflaten. Dykkere skar seg gjennom skipssiden med brennapparater, og deretter ble lasten hentet ut og opp gjennom hullene. Samme oppskrift skulle følges for inventarets del. Til slutt skulle store flytekraver fra Rosenberg løfte opp de tyngste delene etter at de var blitt skåret i så små deler som praktisk mulig.  

 

Det utviklet seg til en stykkevis redningsoperasjon som gjorde at den 35 år gamle "Andenæs" aldri mer skulle seile på bøljan den blå. Det gjorde til gjengjeld "Leda", men uten at den senere forsøkte å forflytte fraktefartøyer opp havnetrapper. Det holdt tydeligvis med den ene gangen…

Redaktør -

Nyheter

Død løvetann

Død løvetann

Om det å være løvetannbarn ...

Friminutt

Friminutt

Små gullkorn om det kjente og nære ...

Hjertestier

Hjertestier

Gå ordstiene, og se hva de betyr for ...

Samtalemagi - Opplag 2

Samtalemagi - Opplag 2

Boken for alle anledninger og relasjoner ...

Hev ditt blikk

Hev ditt blikk

Forfatter byr på seg selv i denne åpne ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...