Tor Wilthill
Nationaltheatret
Nationaltheatret i Oslo sentrum, mellom Nationaltheatret stasjon og Spikersuppa, ble innviet i 1899. Den unge arkitekten Henrik Bull var ikke fylt 30 år da han tok fatt på den gedigne oppgaven det var å bygge et nasjonalteater.
Her har teatersjefer kommet og gått – blant dem Bjørn Bjørnson, Toralv Maurstad, Ellen Horn fram til dagens sjef, Hanne Tømta. Og her har de desidert beste av hva norsk skuespillerkunst har å by på – Aase Bye, Wenche Foss, Lillebil Ibsen, Henki Kolstad, Sverre Oustad og mange, mange flere, kastet ikke bare glans, men stor skuespillerkunst fra scenen og ut til både salong, parkett og balkong i store og små saler til både latter og tårer. Nationaltheatret er et teater av og med nerve – og nerve skal det være. Om det er noen vi har glemt? Ja, Per Aabel. Den som har sett Per Aabel på Nationaltheatret, glemmer det aldri. Ingen kunne føre seg som han, ingen var så sikker i replikken og ingen kunne sin rolle til de grader at publikum satt som tente lys i salen, i stillhet, og ventet på neste replikk.
Og den som har sett Wenche Foss – norsk teaters både kronede og ukronede dronning – sammen med Per Aabel, har gitt selv minner for livet. Nå spiller de begge kanskje fra en helt annen scene, men utenfor Nationaltheatret er det reist statuer av dem begge. Få har fortjent det som dem.
Når det er premiere og galla på Nationaltheatret, er det fest. Den som vil være med på festen, er alltid hjertelig velkommen. Norsk teater – og Nationaltheatret spesielt – har alltid blikket rettet mot sitt publikum. De er nemlig de eneste som kan sikre et teaters fremtid. Det er publikum som kjøper billetter og er til stede i salen; «å gå i teater» som man gjerne sier.
Nationaltheatrets historie er lang, spennende og full av både «fall og høyder», men det er fremfor alt historien om skuespillere og stor teaterkunst. «Ingen som ikke må, må bli skuespiller», skal en skuespiller en gang ha sagt. Det er slik det er for «kunstens vei kan ofte være tornefull og vanskelig». Men Nationaltheatret har vist at det nytter, at det nytter å gi – for den som gir, den får. Applaus kalles det.
Flettet i hverandre med gigantiske lysekroner og et dyprødt teppe står Nationaltheatrets store sal der og bare byr til kunst. Til en kunst som alle kan være med på fordi det handler om å se og lytte, glede seg og fryde seg, le og gråte og bli både glad og sint. Skuespillerkunstens uttrykk er mange. Rollen skal spilles og «the show must go on». Det er alle teatres slogan – «Go on!»
Teksten er skrevet av Jørn-Kr. Jørgensen
Redaktør -