Luftrommets miniputter

01.05.2010
Luftrommets miniputter
Per Høyland og Jan Inge Hillesøy har akkurat landet sin trike. Det er Hillesøy sin andre flytime.

- Det er ikke uten grunn de kaller ham ”kamikazepiloten”, roper de og ler.

- Hehe, sier vi noe anstrengt, og går inn i den bittelille cockpiten i mikroflyet til Tor Einar Risa. Oppdrag: Jærbuens aller første fotooppdrag fra lufta.

En liten time tidligere svinger vi inn på området til Jæren Mikroflyklubb. Vi observerer det de fleste ville ha kalt en hangglider med motor som en liten prikk over garden til Per Høyland. Ellers er det tilsynelatende lite liv på den lille ”flyplassen”. Et klubbhus har panoramautsikt ut mot den gresslagte stripa, og i hangaren står det ti-tolv maskiner som kunne stått i garasjen til Reodor Felgen. Vi går bort til Kjetil Steinnes som står og skrur på en av maskinene.

 

To hovedtyper

- Hva går egentlig under betegnelsen ”mikrofly”

- Det går på krav til vekt. Flyet skal ikke veie mer enn 450 kilo med to passasjerer og full drivstofftank.

- Er de så lette, altså?

- Ja, de er laget av glassfiber og aluminium, og mange har vinger som er av teltduk, forklarer Steinnes. Maskinen han skrur på er en såkalt ”trike”.

- Dette er et vektskift-fly, eller en hangglider med motor. Du styrer det med bøylen her, og flytter tyngdepunktet på vingen.

- De andre der, sier Steinnes, og peker på noen maskiner som ser mer ut som tradisjonelle småfly.

- Det er tre akse fly. Det betyr at det er tre akser: Balanseror, høyderor og haleror. De blir styrt med stikke og pedaler.

 

Varierende pris

Selv har Steinnes utsjekk på trike.

- Jeg synes det er kjekkest. Du sitter helt åpent, akkurat som på en motorsykkel. Men hvis jeg skulle flydd en lengre tur, ville jeg nok ha valgt et annet fly, sier han. Som mange andre i klubben er Steinnes med i et andelslag. Det betyr at han eier et fly sammen med andre. Selv om det er en billig måte å fly på, kan du nok finne rimeligere hobbyer.

- Hvor mye koster et mikrofly?

- Alt fra ti tusen til en million. Dette koster 5-600 000 kroner nytt. Vi ga 25 000 for vårt, mens det der kostet ni tusen, sier Steinnes, og peker på en noe slitt maskin av eldre årgang som står inntil veggen.

Så må du selvsagt ha sertifikat. Steinnes forklarer:

- Først må du til Kløfta og ta et teorikurs som går over en helg. Du må bestå i åtte fag. Så har du flytimene, og det varierer hvor mange timer folk bruker. Femten til tjue timer er kanskje snittet. Så må du fly 25 timer solo, altså uten instruktør, før du kan ta oppflygningen, sier Steinnes. Han anslår at hele sertifikatet kan ligge på rundt 20 000 kroner.

 

Fersk pilot

Et lite blått fly har kretset over oss et par ganger. Nå sikter det seg inn på stripen. Det lander mykt på gresset, og takser seg opp til oppstillingsplassen. Motoren blir skrudd av, og sidedøren går opp. Bak spakene sitter Malvin Årstad fra Egersund. Han fikk sertifikatet for bare noen få dager siden.

- Har du drømt om dette lenge?

- Ja. Det er for så vidt en videreføring. Jeg har gått fra radiostyrte modellfly til dette, sier den grønnkledde piloten.

- Det er veldig greit fordi du kan jo også ha med en passasjer. Etter ti timer kan du ta utsjekk på passasjer. Da kan du ta med hvem du vil. Passasjeren trenger ingen kunnskaper om dette, sier Årstad, og legger til at han kjenner mange som har lyst å være med.

 

Noen fly med fallskjerm

Nå begynner det å bli livlig på stripa. Per Høyland lander med sin trike. Om bord har han også eleven Jan Inge Hillesøy. Det er hans andre flytime.

- Skummelt?

- Nei, heller uvant, sier eleven og tar av seg hjelmen.

Tor Einar Risa har også landet, og på dette tidspunktet vet vi ikke at det er han som skal ta oss med opp i luftrommet over Jæren. Risa er en av veteranene i klubben. Han startet å fly allerede i 1986, men han har hatt et lengre opphold på åtte år.

- Er det ditt fly?

- Ja, men vi er to stykker som eier det. Jeg er også med i et annet andelslag.

Risa forteller videre at noen av mikroflyene faktisk har fallskjerm. I en kritisk situasjon kan du utløse fallskjermen, og flyet lander på hjulene og er like helt.

Utenfor klubbhuset har Per Høyland og andre klubbmedlemmer satt seg ned for å ta en kaffepause.

- Du må komme her den 26. juni. Da skal vi ha stort flyshow med både helikopter og radiostyrte fly, lokker Høyland. Han er med i landslaget i flyging med trike, og har vært med på store stevner i både inn- og utland. Fra de andre rundt bordet får vi høre at han er helt i verdenstoppen.

 

To fluer i en smekk

Det er på tide å få luft under vingene. Høyland foreslår å sende oss opp med Risa, og vi er fornøyd med at valget falt på en maskin som ser ut som et fly. Vi setter oss inn i den bittelille cockpiten. I høretelefonene hører vi den tynne radiostemmen til Risa gjennom motorstøyen i det vi takser nedover grasstripen. Han forklarer nøye alt han foretar seg, og det virker veldig betryggende. I enden snur han flyet helt rundt, og stiller seg opp for take-off.

- Har dette flyet fallskjerm, forresten?

- Nei, jeg har ikke montert den ennå.

- Eh…, ok…

Risa setter den lille maskinen i bevegelse, og vi blir trykket bak i setet. Det ujevne dekket får flyet til å riste mykt. Vi mister bakkekontakten, og klatrer raskt opp til tusen fot. Det er som å kjøre gocart på asfalt, eller padle kajakk i sjøen. Det er så lite konstruksjon som skiller oss fra elementet luft. De minste variasjonene i luftrommet kjennes på flyet. Risa forklarer at det rister litt ekstra når vi flyr over nypløyd mark fordi den produserer varm luft som stiger. På forhånd har vi bestemt oss for å fly over Revheia der Motorakademiet planlegger et motorsportsenter. Da kan vi slå to fluer i en smekk og få noen fine flyfoto til temasaken i dagens avis. Vi lokaliserer området, og Risa angriper det fra flere hold sånn at vi kan vende tilbake med fine bilder på minnebrikken. På turen tilbake kretser vi over Bryne, og ser loddrett ned på Forum Jæren. Sånn har vi aldri sett høyhuset. Så setter vi kursen tilbake til basen. Risa kretser en runde rundt stripen, og forklarer at dette er standard landingsprosedyre som alle må forholde seg til. På den måten blir det forutsigbarhet i luftrommet over stripen, og alle vet hvor alle er. Ned mot stripen forklarer Risa at vi ligger litt høyt. Han tipper derfor nesen nedover, og det suger i magen. Med rett høyde går vi inn for en eksemplarisk landing, og når vi stiger ut av cockpiten, kan vi slå fast at vi har følt oss trygge under hele flyturen.

- Takk for turen.

- Jo, vær så god, sier Risa, før han tar av gårde for å rekke en dusj og en konfirmasjon.

Redaktør -

Stikkord i denne artikkelen
Tor Einar Risa, mikrofly,

Nyheter

Jerndikt

Jerndikt

Et forsøk på å forstå ...

Da bikkjene gikk løse

Da bikkjene gikk løse

Tilhørlighet Å bli tatt imot med ...

Aller helst vil eg danse

Aller helst vil eg danse

Det lakkar og lir … - Kom, lat oss snu timeglaset ...

«‘DAYÊ’» Er lyden av kjærlighet»

«‘DAYÊ’» Er lyden av kjærlighet»

En gripende reise gjennom generasjoners kamp, ...

Trollet på hytta hjalp til med kveldsstellet

Trollet på hytta hjalp til med kveldsste...

Kristine Buettner blander gjenkjennelig hverdagsproblematikk ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...