Hotell med heisfører og elektrisk lys

01.09.2016
Hotell med heisfører og elektrisk lys
Opprinnelig var det bergensere som sto bak byggingen av Victoria hotell.

Milepæler i en bys historie kan også bygges i betong og tegl. I Stavanger har åpningen av to hoteller virket som en vitamininjeksjon på lokalsamfunnet. Hotellene sto for en framtidstro som i noen sammenhenger hadde en slags epidemisk virkning: Nå skal vi virkelig få det til…

Den hittil siste gangen den følelsen inntraff, var da hotell Atlantic med atskillig brask og noe bram, ble tatt i bruk midtveis i mai 1952. Det var noen utvalgte medlemmer av den lokale varianten av gutteklubben Grei som sto for finansieringen, og hotellets komme markerte en kjærkommen overgang fra de bekymringsfulle førtiårene til et femtiår med mer fremtidstro.

 

Den første gang et hotell ble som et utropstegn i byhistorien, skjedde drøye femti år tidligere. Da Victoria hotell ble åpnet 14. juli i 1900, var det ingen lokale skikkelser som bidro med kapital. Det var en bergenser som åpnet sin pengesekk for å la Stavanger fornemme en ”doft av den fina hotellvärlden”…

 

At åpningen var mye av en begivenhet, fremgår av Stavangers Aftenblads begeistrede avisomtale mandag 16. juli 1900. Det er åpenbart at journalisten er blitt grepet av den nye hotelltid:

”Aktieselskapet Skansens nye hotelletablissement som i dag aabnes for publikum, innviedes lørdag middag i nærvær af vel 100 innbudne, byens autoriteter, formandskab, pressen, fremmede magters konsuler etc.

Efter at have beseet det elegante fuldt tidsmessige hotell, samledes man i den store, høie og smagfulldt dekorerede spisesal, hvor der ved et glass champagne, udtaltes de beste ønsker for det nye etablissement.

Det store, vel 70 værelser indeholdne hotel er, som vi ogsaa tidligere har omtalt, udstyrt med elektrisk lys, centralopvarming, elevator, og for øvrig alt hva nutiden krever av et 1.klasses hotell. Ved siden af den smukke spisesal, er der 3 store saloner. Monteringen er stilfuld saavel i de store flotte værelsene som i de ganske tarvelige og smaa opp i 4. etage. Naar saa kommer at selskapet har vært så heldig aa faa en anerkjendt hotelmand som hr Patterson at overtage hotelet, maa det siges at være de bedste betingelser tilstede for at etablere trivsel.

Kafeen i 1.etage er enestaaende her i Stavanger og fortjener at tages i øiensyn. Vægfeltene er udfyldt med malerier av Julius Holck. Den overtages av Hansa kafe.”

 

Den bergenske trioen som sto bak hotellselskapet Skansen, var satt sammen av en murmester, en bryggerimester med absolutt sans for reiseliv, og en overrettssakfører som også skulle bli en av stifterne av turistforeningen i Bergen. De tre så åpenbare hotellmuligheter i Stavanger.

 

Sammen hadde de fått hånd om en tomt på Holmen hvor dagens hotell ligger. At de satset på et hotell i dette strøket, var for så vidt svært naturlig. Holmen og Skansen var den gang byens absolutte hotellstrøk, hvor de ulike etablissementene lå nærmest vegg i vegg. Samme bygning kunne gjerne huse flere forskjellige overnattingsetablissementer.

 

Hans Storhaug har i sin jubileumsbok om hotell Victoria funnet ut at det i de første tre-fire årene etter det 19 århundreskiftet, fantes 26 hoteller og 23 pensjonater i området fra Holmen og til Østervåg. Området var ikke bare innfallsporten til byen for folk fra Ryfylke, men også fra verden bortenfor fylkesgrensen.

 

Med unntak av Grand Hotell – som i sin tid var det første hotellet på Vestlandet med innlagt wc – ville nok bare spottegjøker med megen malise i stemmebåndene, ha kalt disse stedene for hoteller. De var helst som utleierom å regne. Ett av tilbudene sikret seg for øvrig en plass i den lokale litteraturhistorien. Det var de to søstrene Torgersen som drev et pensjonat med 18 værelser og atskillig servering på Skansen, i Victorias absolutte nabolag. Ajax brukte de to søstrene som modeller i sitt skuespill ”Det smedle på Skansen”.

 

Victoria skulle imidlertid bli det første virkelige hotellet i byen. Murmester John G. Nielsen – en av den bergenske eiertroikaen – sto selv bak oppførelsen av bygningen, som den gang var byens største murhus. Arkitekten, Henry Bucher, skrev om sitt bygg at ”bygningen er preget av pseudorenessansens formspråk, opført i gul og rød tegl med hvite lister mellom etasjene. Mot sjøen er midtpartiet med den pompøse hovedinngangen fremhevet ved en risalitt, kronet av en fronton.”

 

Arkitekten hadde i de opprinnelige skissene utstyrt bygget med både tårn og spir. Dette ble imidlertid sløyfet under byggingen. Muligens ble det for dyrt for bergenserne med den slags dekor.

 

At bygget vakte både oppsikt og alminnelig begeistring i byen, vitner mange avisreportasjer om. I slutten av april 1900 skrev for eksempel ”Stavanger Amtstidende”:

 

”Det nye hotell paa Skansekaien, der eies af aktieselskabet Skansen, væsentlig bergensere, nærmer seg nu sin fuldførelse. Facaden til alle tre gader holdes i sementpuss med gul forblændsten om vinduerne og forsiringer for øvrig.

 

Innvendig arbeides det med full kraft på indredningen. 50-60 mann er i arbeide, snedkere, malere, gibsmagere etc. I 4. etage er flere værelser fuldt ferdige og præsenterer seg som lyse og venlige. Rum med en glimrende udsikt udover hele fjorden, en udsikt som selvfølgelig blir endnu mer storartet naar alle husene på kaien i sin tid kommer vekk.

 

I anden etage holder man for øieblikket paa med at dekorere det pregtige loft i den store høie spisesal. I alt blir det 63 hotellværelser der samtlige udstyres med centralopvarming og elektrisk lys. Foruden centralopvarming, blir det desuden ovne i hvert værelse. I første etage ser det mest uferdigt ud. Her blir det 7 butikker og det store kafelokale. Hovedindgangen blir fra Skansegaden. Herfra fører den store brede hovedtrappe opp. Trappestenerne er i imiteret mosaikk, støttet av cement. Ved siden av trapperne kommer elevatoren. Man haaber at faa hele hotelet ferdig om 1 a 2 måneder. Den vil i fuldt ferdig stand komme paa over 1 millioner kroner”.

 

Nå skulle det ta nesten tre måneder før hotellet kunne tas i bruk med, for øvrig, en egen ansatt elevatorfører. Skal det være et virkelig hotell, må det også ha en egen heisfører, var tydeligvis parolen.. Den 19 år gamle Olaf Nilsen fikk posten som byens første faste heiskjører. Ellers talte direktør Pattersons personale 21 som hadde noe til felles med betjeningen i fjernsynssåpen ”hotell Cæsar”, alle ansatte bodde på hotellet med sine familier. Victoria ble altså stabens hjem.

 

Patterson, som var født i Sverige og hadde hotellerfaring både fra inn- og utland, var 40 år da han slo seg ned i Stavanger. Han ble imidlertid ikke lenge i byen. Etter snaue to år vendte han tilbake til Bergen hvor han tidligere hadde vært portier på hotell Norge. Nå kjøpte han hotellet og drev det for egen regning i 15 år.

 

Etter Patterson overtok lederen for Grand hotell, Olaf Persson, også Victoria hotell. Dermed kom byens to førende hoteller under samme lederskap. Det fikk Grand hotell glede av på et vis. Victoria var utstyrt med elektrisk lys. Det var ikke tilfellet for Grand, som i utgangspunktet var den ombyggede privatboligen til Søren Berner. Den nye Victoria-direktøren søkte om å få legge en kabel fra Victoria til Grand hotell. Dermed kunne også Grand få elektrisk lys. Grand ble for øvrig ekstra sterkt opplyst fredsdagen i 1945. Hele hotellet gikk opp i flammer av tyske tennere. Det var for øvrig ikke så veldig mange meter mellom de to hotellene, Grand lå på hjørnet av Nedre Holmegate og Nordbøgaten.

 

I 1903 fikk de to hotellene lov av stadsingeniøren til et elektrisk samarbeid. Det het i tillatelsen at ”saalenge Persson driver begge hoteller, kan overføring af lys til Grand, indvilges å betingelse af, at forbindelsen afbrydes saasnart et eventuelt elektrisitetsværk, beregnet for byens alminnelige behov er kommet i drift, enten dette maatte skje ved kommunens egenforanstaltning eller som privat foretagende efter meddelt kommunal koncession”. Det skulle gå seks år før Stavanger by fikk elektrisk lys.

 

Hotellets første år er en slags kopi av livets gang: det gikk både opp og ned. Det var byens representasjonsstue, men likevel var det ofte en tung drift. Direktører kom og gikk, men uten at det kan sies at inngangen til direksjonskontoret var en svingdør. Det virket vel mest slik.

 

Utbruddet av den første verdenskrig skulle imidlertid by på de virkelige problemene for Victoria. Reisevirksomheten stoppet opp, med de konsekvenser det hadde for et hotell som baserte seg på menneskers internasjonale reiselyst.

 

21. desember 1916 er den lokale forretningsnyheten i Stavanger at Einar Meling har kjøpt Victoria hotell av Ferdinand Runge for 600.000 kroner. Senere skulle det vise seg at han ikke hadde gitt fullt så meget. Meling ble spurt av Stavanger Aftenblad hva han skulle bruke bygget til, men han nøyde seg med å svare i svært så svevende vendinger. Han fortalte at han antok at han kanskje ville gjøre bygget om til et forretningsbygg.

 

De svevende svarene hadde sin forklaring. Einar Meling satt ikke mange dagene som gårdeier. Ganske fort videresolgte han Victoria til Chr. Bjelland. Det var en kjapp liten handel som ga Meling en grei gevinst på ca. 67.500 kroner. Også den gang lå det tydeligvis betydelig fortjenestemuligheter innenfor utvikling og omsetning av fast eiendom.

 

Christian Bjelland fortalte på sin side de lokale avisene ”at eiendommen var kjøpt for at skaffe firmaet gode kontorlokaler”. Han mente at de kontorlokalene som firmaet hadde, både var ubekvemme og lite rasjonelle. Han la ikke skjul på at han syntes det var helt vesentlig for firmaet at det i Victoria kunne få kontorer på samme plan, og hvor samtlige ville ha mer enn nok med lys og varme.

 

Formodentlig for å understreke at han mente alvor med kjøpet, la han til: ”Jeg vil ikke selge eiendommen igjen om jeg kunne tjene flere ganger 55.000 på den. Det er av overordentlig betydning å ha gode kontorer for en forretning hvor det er såpass meget arbeide og hvor det er såpass rykkind av folk,” fastslo brisling-Bjelland som ganske fort lot Victoria bli avbildet på sine firmapapirer. Den ruvende bygningen virket nok imponerende også på Bjellands utenlandske forretningsforbindelser.

 

Spørsmålet i byen var ikke først og fremst Bjellands behov for kontorlokaler, men om det fortsatt ville bli hotelldrift i bygget. Stavanger kommune tygget lenge på tanken om å drive hotell i kommunal regi. Det var først og fremst ordfører Adam Egede Nissen som ivret for en slik drift. Byen trengte et hotell, men han ville også drive det som avholdshotell. Det hadde sammenheng med at Stavanger bystyre i sitt siste møte før jul i 1916 nektet byens hoteller å skjenke alkohol, heller ikke alkoholsvakt øl. Det siste ble betraktet som et resultat av en voteringsulykke, hvor det het at ”representantene neppe var bevisst hva de gjorde”. Vedtaket ble imidlertid stående. Det ble også Bjellands tilbud til Stavanger kommune å leie hotellet, men den ble aldri noen kommunal hotelldrift. Ulike private grupperinger overtok i stedet driften av Victoria.

 

Den gikk det opp og ned med, mest ned for øvrig, inntil Stavanger Aftenblad den 16. april 1922 var først ute med en nyhet som vekket en viss oppsikt i byen:

”Victoria hotell & kafe lukket i gaar kveld sine porte, efter at indehaveren, hr. A. Nordstrøm, hadde inngit sit bo til frivillig konkursbehandling. Hr. Nordstrøm som overtok etablissemenet for ca 1 1/ 2 aars tid siden, har sat saa mange penge ind på hotelets og kafeens oppudsing og er blant annet gaat til kostbare nyanskaffeldser. Naar forretningen nu frivillig er overgit til konkursbehandling, er aarsaken den, udtaler hr. Nordstrøm, at han ikke fik leiekontrakten fornyet. To og tredve mennesker har mistet sit brød ved hotelets lukning. Saavidt skjønnes blir dog lukningen kun midlertidig.”

 

Det ble den. Ikke mange dagene etter at Andreas Nordstrøm gikk ut av hotelldøren, steg dansken Axel Rosenkrantz de Lassen Lund inn gjennom Victorias dører med fru Ellen ved sin side. De skulle bli ved hotellet i tre tiår, og sette tydelige spor etter seg ved mer enn Victoria.

 

Ellen og Axel Lunds hotellhistorie fortjener imidlertid mer enn en utvidet bisetning. Deres minne, og ikke minst anekdotene, lever fortsatt, mer enn femti år etter at de avviklet sine hotellengasjementer i byen.

Redaktør -

Nyheter

Da jeg var ingen

Da jeg var ingen

En kamp mot samfunnets tabuer og fordommer ...

Sprik

Sprik

Politiske meninger spriker … Tiden etter ...

Alle skruer løs

Alle skruer løs

Livsvisdom, ironi, sorg og humor – pakket ...

Sorgens knute

Sorgens knute

En samling dikt som skildrer et hverdagsliv ...

Skriver om sprikende strømninger i mellomkrigstiden

Skriver om sprikende strømninger i mello...

– Angsten for det ukjente er ofte farligere ...

Det hendte

Takk for at du gjorde meg så fine…”

En baker kan stundom ikke tenke seg livet ...

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

Varemagasin vakte ”opsikt viden om”

For første gang skal gi mang en ting ...

Da byen var en varemesse verd

Det finnes i hvert fall ett byhistorisk eksempel ...

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Søndagsskolen som var hverdagsskole

Det er ikke alltid at tingene er som de synes ...

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Seilskuter som aldri fikk sin sang …

Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt ...