De har sikker fingerføring, Anne Lise Tjelta og Torgunn Stangeland i Syståvå på Sele.
Det var en gang ei lita jenta, som forundret seg over verdens rariteter. Noe av det rareste hun kunne tenke seg var denne skikken med å klippe opp i små biter helt brukbart stoff, kun for så å sy det sammen igjen.
Hun hadde nok rista på hodet i forundring, hadde hun funnet veien til Syståvå på Sele. Der inne sitter to damer, dagen lang hele året, og klipper og syr, og klipper og syr.
- Har du den hvite tråden? Anne Lise Tjelta ser opp fra bunadsskjorta, og kikker bort på Torgunn Stangeland som sitter med linjalen, og måler avstanden mellom foldene på stakken til en Jærbunad.
Når Anne Lise var ei lita jenta satt hun med symaskinen til farmoren på Sandnes, og sydde på klær til Tjorven-dokka sin. Nå sitter hun ved egen symaskin, og syr bunader til både små og store, kvinner og menn.
- Jeg hadde en Petra-dokke også som jeg prøvde å sy noe til, men den var så tynn og rar at det var en umulighet å få til noe fornuftig klesplagg til den, ler hun, og prøver å få opp en knute som har satt seg på den hvite tråden.
Fulle ordrebøker
Her på Syståvå er de så fornemme at de opererer med bestillingslister to år frem i tid.
Anne Lise viser frem listen som henger på veggen, og riktig nok har de bestillinger både for neste års konfirmanter, og konfirmanter i 2009.
- Noen liker å være ute i god tid, og det er nok riktig også, det er mange som vil ha bunad, og ikke så mange syersker som kan montere, slår de to sydamene fast, og er meget fornøyde med å ha slik en stabil og forutsigbar kundekrets.
Torgunn kan nok ikke trekke tråden like lang tilbake når det gjelder de første sporene på symaskinen. Hos henne begynte det med nisser og troll, og hengte ender. Og nå putler hun litt med vinhøner. Mange underlige fugler i hennes produksjon, og kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at selve Syståvå er plassert på Gjæseholen, og kikker man ut vinduet ser man bort på Gåsa, sier Anne Lise, og peker ut glaset.
- Hei Eli, jeg heiste den ganske mye opp på skuldrene. Anne Lise holder opp jakken til en guttebunad, og viser hvilken forandringer som hun har måttet foreta.
Kunden, hun Eli, utrykker sin fornøyelse med de foretatte grepa, og stikker ut, mens Anne Lise roper, -Ikke kjør for fort nå!
Var delelager
Men på Syståvå må det kjøres fort i disse dager, med tolv kunder på ventelisten, og ordreboken full er det liten tid til noe annet en å sy og klippe, og klippe og sy.
- Se her, skal jeg bare ta sånn hvitt bomullstoff, ull blir så tykt? Torgunn ser spørrende på Anne Lise.
- Jeg kunne tatt reim - nei jeg tar det vanlige, det er så greit å arbeide med. Torgunn går inn i neste rom, eller snarere inn i neste brakke for å hente stoff. Syståvå er nemlig ikke lokalisert i noe vanlig hus, men holder til i tre sammenbygde brakker, klemt inn imellom juletreåker og traktorverksted.
Det var mannen til Anne Lise som først brukte brakkene som delelager for verkstedet. Men når ideen til Syståvå var født, og den var klar til å ta sine første spor ut i verden, ble brakkene på kort tid forvandlet fra et hardbarka mannemiljø, til en kvinneverden.
En dag i uken er det kontordag. Den dagen sitter Anne Lise, og fører regnskap og slike ting som hører enhver forretningsdrift til.
Tilfeldighetenes spill
Det var regnskap hun jobbet med før Syståvå kom i drift. Handelsskolen på Sandnes kvalifiserte henne til regnskapssekretær, et yrke hun holdt på med i en del år.
- Men du vet når ungene begynte på skolen, var det ikke noe SFO her, så vi måtte være hjemme når de kom fra skolen, og da meldte behovet seg for å arbeide med noe som kunne gjøres nær hjemmet, så ungene slapp å komme hjem til et tomt hus.
Tilfeldighetene ville ha det slik at Anne Lise kom i kontakt med en klesbutikk på Bryne som trengte sydame, og snur, snur, snur, maskinen var i gang. Torgunn var også klar for å gjøre noe annet en å arbeide på handelslaget, og så begynte de å snakke.
- Vi diskuterte opp og i mente, målte det ene opp mot det andre, snakket mye om dette å våge, eller ikke våge før vi torde å sette i gang, sier de to syerskene om den prosessen forutfor selve konkretiseringen av firmaet.
I 2001, nærmere bestemt den 1. september startet de to opp maskinene inne på Syståvå, og siden den dagen har det stort sett surret i et sett, der inne mellom trådsneller, strykebrett og stoff.
- Den beste reklamen har vi i fornøyde kunder, og så i den fine skriften på veggen, ler Anne Lise, og forteller om den gangen hun malte navnet utenpå brakken.
Skakke bokstaver
Det var sønnen som løftet henne opp med en truck. Stående på en palle noen meter over bakken risset hun først bokstavene inn med gråblyant, og malte dem siden med den blå malingen, som mannen holdt på å male vinduskarmene på huset med.
Men om bokstavene er litt på skakke er selve syingen forseggjort, der er det ingen slinger i valsen.
- Det verste jeg vet er når noen kommer med en Karendrakt som er montert på samme vis som en Rogalandsbunad, sier Anne Lise. På dette området er hun helt klar. Sying skal være kvalitetsarbeid, ikke noe omtrentlig der.
- Du har gått på flere forskjellige bunadskurs, har du ikke det, spør Torgunn, mens hun kjemper med linninga på Jærbunaden. En kamp hun vinner elegant med vante fingre.
De to gleder seg til 17. mai, eller snarere 18. mai. Da er det slutt på bunadstid for denne gang, og brudekjole sesongen starter opp for fullt.
Redaktør -