Like etter landing i Bangkok januar 1987, ønskes Klara og resten av det norske reisefølget velkommen. Ferien til Thailand beskriver Klara som fantastisk.
Klara har vært i Kina, Lena reiste en gang nesten helt til Oslo. De deler sine reiseminner med Jærbuens lesere.
”Jeg har lært mye av å reise”
Hun har sittet på en elefantrygg i Thailand, vært på Gondoltur i Venezia og sett solen gå ned i Florida. 21 år gammel reiste Klara Skjærpe til det store utland for første gang.
- Jeg var nok før min tid da jeg dro på egen hånd til Berlin i 1938. Det var ganske uvanlig at unge jenter reiste alene utenlands, men jeg har alltid vært selvstendig. Jeg skulle møte et svensk reiseselskap der nede, men måtte komme meg til Berlin på egenhånd. I Hamburg møtte jeg et dansk ektepar som nok ble litt bekymra for om jeg klarte dette helt alene. De insisterte på at jeg skulle reise med dem til Berlin, og slapp meg ikke ut av syne før de hadde fulgt meg helt til hotellet. Det var vidunderlig der nede. Jeg hadde lært tysk på skolen, og synes det var slik et fantastisk språk. Dette var før krigens dager, men de marsjerte i gatene allerede, og en kunne merke at det lå noe i luften.
Fru Skjærpe har alltid likt å reise, forteller hun. Den lille nette damen med det hvite håret har reiser i blodet. De har gitt henne mange opplevelser, og mange minner. Spesielt ser hun tilbake på de mange feriene med mannen sin med et smil om munnen.
- Vi feiret sølvbryllupet vårt med en tur til Venezia i 1966. Det var vidunderlig der den gang. Markusplassen, de nydelige gondolturene og operaen. Jeg har vært tilbake der senere, men det blir aldri helt det samme som den gangen.
En semptemberdag i 1987 blir Klara enke. Hun kjenner at trangen til å reise bort blir stor.
- Jeg hadde ingen nær familie her lenger. Sønnen min bodde i Vadsø, og datteren min i Florida. Så i januar året etter meldte jeg meg på en tur til Thailand. Den turen ble en god måte å bearbeide sorgen på. Jeg opplevde så mye der at jeg slapp å tenke. Thailand var ikke noe vanlig reisemål for nordmenn den gangen som det er nå. Det var som et eventyr å komme dit. Menneskene, jungelen, de nydelige orkideene, elefantene.
Klara dro på en elefantsafari hun aldri vil glemme.
- Vi dro gjennom jungelen, og jeg var hele tiden redd for at slanger skulle dette ned på meg fra trærne. Men da jeg forsto at vi skulle ned et stupbratt fjell, trodde jeg virkelig at dette skulle bli min siste tur noen gang. Men vet du hva. Elefantene bare satte seg ned på rumpa, og akte ned, hehe.
Siden den gang har Klara reist mye og langt. Kina, Marokko, Kroatia og USA er bare noen av plassene hun har opplevd.
- Jeg har reist mye på egen hånd. Jeg reiser ofte sammen med reiseselskaper, men jeg har aldri vært avhengig av å ha noen jeg kjenner, med meg.
- Har alle reisene du har vært på, forandra deg?
- Jeg tror jeg ser litt annerledes på ting enn jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde reist. Jeg har blant annet lært at Ola nordmann ikke alltid er best i alt, sånn som han gjerne liker å tro selv. Jeg har oppled mye, og jeg har lært andre kulturer å kjenne. Det er viktig å være åpen for nye ting. Tidligere når jeg reiste, var jeg ofte sjenert, blant annet fordi jeg følte meg usikker på språket. Men jeg har erfart at med litt engelsk, og litt norsk, klarer du alltid å gjøre deg forstått. Og om du stusser, så får du hjelp. Folk flest er veldig behjelpelige.
Om noen måneder fyller fru Skjærpe 89 år. men før det skjer, skal hun ut og reise.
- Jeg og min datter reiser hver vår til de greske øyer. Og nå i mai skal vi dit igjen. Vi har allerede begynt med planleggingen.
- Skal du ligge under en parasoll og slappe av, da?
- Klara rister energisk på hodet.
- Å, nei! Det kommer ikke på tale. Det blir hardkjør fra morgen til kveld. Jeg er alltid på farten.
- Er du ikke for gammel til sånt?
- Å, nei. Venninnene mine er overgitte, men jeg mener at det er viktig å få mest mulig ut av livet, selv om du blir gammel.
Hun tar en slurk kaffe, og ser ut av vinduet.
- Jeg er så glad for at jeg har så mange fine opplevelser å se tilbake på. Det er godt å lukke øynene, og kunne drømme seg tilbake.
”Jeg er nok ganske knytta til hjemmet mitt”.
Hun synes en dagstur til Egersund er en lang nok reise. Lenger ville hun helst ikke reist. Selv ikke om hun fikk betalt for det.
- Den ene sønnen min reiser mye, og vil alltid at mor skal være med. Aldri i livet, sier jeg. Jeg er redd for både å ta fly og båt.
18 år gammel ble hun fru Salte, og flytta sammen med mannen på en liten gård på Steinsland. Seks unger vokste i løpet av årene opp her.
- Vi var ikke det du kan kalle rike. Til tider var det ganske skralt. Så å reise på ferie var det aldri snakk om. Vi hadde jo gård også som vi ikke kunne reise fra.
- Drømte du aldri om å reise langt vekk?
- Nei, egentlig ikke. Jeg tenkte ikke på det. Jeg hadde nok med mann, hus og barn.
Hun har brune krøller og et lite gullkors rundt halsen. Hun har aldri sittet om bord i et fly, og hun har ikke vært utenfor Norges landegrenser. En gang var hun like utforbi Oslo. Lenger har hun ikke reist.
- Jeg føler ingen trang til å reise langt vekk. Jeg tror bare jeg hadde blitt redd hvis jeg skulle gjøre det. Jeg er nok ganske knytta til hjemmet mitt. Det er det jeg er vant med. Jeg tror vanen har mye å si.
Men selv om fru Salte aldri kunne tenke seg å se pyramiden i Egypt, eller gå langs den kinesiske mur, liker hun å komme seg ut. Bare ikke hun må dra så altfor langt.
- Jeg har alltid likt å ta ut. Om søndagen tok vi toget til Nærbø for å treffe søsken. Og om mannen ikke ville bli med, så dro jeg alene med ungene.
Da Lenas mann gikk bort for nesten 30 år siden, bestemte hun seg for å ta lappen. Dermed kunne hun ta ukentlige småturer til Klepp og Nærbø. Noen litt lengre turer ble det og. I mange somrer reiste hun sammen med venninnene sine til Sarons Dal i Kvinesdal for å høre Aril Edvardsen preke.
- Der var det liv og røre. Mye sang og halleluja, haha. Jeg likte meg der. Når vi ikke var på møter, gikk vi rundt og svinsa. Kjøpte litt musikk, og så på alle folka. Jeg liker å ha mye folk rundt meg. Jo, det var gildt i Sarons dal. Det lille gullkorset rundt halsen hennes glitrer.
- Jeg liker å være sammen med folk. Ensomheten kan ofte bli fæl ute i ødemarka, ler Lena mens hun tenker på huset sitt på Steinsland.
- Jeg må ut en tur hver eneste dag. Til Nærbø eller Bryne, for å besøke unger, eller gå på kafé. Jeg er veldig glad i å gå på kafé.
Det er tre år siden hun var i Sarons Dal sist. Hun skulle gjerne kommet tilbake dit.
- Men vi drar fremdeles på dagstur til Egersund en gang i året. Jeg og døtrene mine. Det er blitt en tradisjon etter hvert. Vi kjøper litt klær , tar en tur på kafé, og treffer kjente. Småturer liker jeg.
- Det var ikke så vanlig å reise før. Nå synes jeg nesten folk reiser for mye. Sønnen min reiser hele tiden. Jeg sier til ham at, nå må du ”bruga ved”. Men det blir vel som en vane å reise òg.
Har du ikke en plass du skulle ønske å reise til om penger eller alder ikke var noen hindring?
- Jeg var i Kristiansand med døtrene mine for noen år siden. Vi tok toget ned. Jeg følte meg tryggere når jeg reiste sammen med dem. Vi hadde det veldig koselig. Jeg kunne gjerne tenkt meg og dratt ned dit igjen.
- Jeg har aldri reist særlig mye eller særlig langt. Men jeg har aldri savna det, heller.
Redaktør -