Olaus Olsen og hans teatertropp var den som innførte den profesjonelle secenekunst til Sandnes. Olaf Wilhelms var fast konferansier på Jakob Idlands motevisninger her i byen. Og Pilt-Ola ble konfirmert i Høle, og kjøpte like godt kirken for å flytte den til Forsand. Disse tre figurene – og mange flere fra Sandnes – er portrettert i Engwall Pahr-Iversens nye verk: ”Snodige skruer og fornøyelige figurer”.
– For noen tiår tilbake fantes det både fargerike figurer og snodige skruer i byens uterom. I dag er originalene stort sett blitt borte fra bybildet, sannsynligvis fordi de allerede som små spirer er blitt tatt hånd av Apparatet og tilpasset vår daglige A4-tilværelse. Kanskje er det like greitt. Nåtidens trauste tenner ville sannsynligvis ha tygget selv den mest standhaftige skruen i mer enn tusen biter, sier Engwall Pahr-Iversen som i sin nye bok på Commentum forlag – ”Snodige skruer og fargerike figurer” – har tatt for seg langt mer enn en håndfull av de medmennesker som satte sitt absolutte preg på sin samtid.
– De fleste av gårsdagenes byoriginaler var menn, men for mange står nok fortsatt det ferme fruentimmeret som bare gikk under oppnavnet ”Flue-Berly”, fast festet i minnet. Hun hadde et skrekkskapende rykte på seg for å være en vandrende fluesnapper som verken små eller store fluer måtte komme for nær. Etter folkesnakket å dømme, skulle ”Flue-Berly” ha gitt millioner av fluer et smattende dødskyss i appetittens og kjærlighetens navn.
Figurer som for eksempel ”Sjøyden”, ”Tastamaen”, ”Likkiste-Paal” og ”Halte-Nils” er andre navn som nok fortsatt huskes blant den eldre garde, men som det kan være gode grunner til børste vekk tidens støv fra. De har sin plass i lokalhistorien.
– Ellers har jeg tatt for meg en lang rekke personer som kanskje best kan påstemples fellesbetegnelsen ’fargerike’, sier Engwall Pahr-Iversen
– Ta for eksempel den stavangerske bypoeten Reinhold Nicolay, som nok kunne fremstå som en forunderlig figur der han lett duknakket – omtrent som han ville be om unnskyldning for at han opptok en bitteliten plass i bybildet – vandret stillferdig gjennom Kirkegaten fra sitt krypinn på loftet i Kochs parfymeri. Ved siden av gikk hans trofaste hund som en betimelig bekreftelse på at en hund også kan bli sin herre lik. De to ble stadig likere hverandre etter som årene gikk – ansiktsrynkene foldet og formet seg i en forsøksvis felles takt…
Ikke mange i Stavanger visste at Reinhold Nicolay allerede i sin debutbok i 1942 – “Byen min og meg” – hadde levert sin form for en litterær selvangivelse. Åpningsdiktet i samlingen fortalte i grunnen det aller meste om poetens triste tid på jorden:
”Så dette er byen hvor jeg ble født?
- Jeg står og ser over alle tak.
Hvor mye har jeg der nede ødt?
Hvor store var mine nederlag?
– Jeg har også tatt for meg historien om Iver Olaus Olsen. Gjennom atskillige tiår drev han et slags skandinavisk riksteater med basis i en enorm kjærlighet til fru Thalia, men uten at den alltid ble gjengjeldt, verken av henne eller av publikum. Han var imidlertid aldri selv i tvil om sitt kall. ”Jeg vil! Jeg vil – bli skuespiller”, ropte han ut som liten guttunge mens han lekte teater med sine dukker slik at han bare ble kalt for ”Dukke-Olaus”, men uten at det syntes å affisere kjøpmannssønnen. Han ble skuespiller – og ikke minst en teaterdirektør som gjennom atskillige tiår på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – markerte seg sterkt med sitt teaterensemble på store og små scener i det meste av Skandinavia. I dag er hans umåtelige innsats for å spre scenekunsten til et bredt publikum, stort sett dekket av et tett støvlag, fortsetter Engwall Pahr-Iversen.
– La meg også minne om at det bare er i fantasien og memoarer at artisters karrierepiler alltid peker oppover. I virkelighetens verden har pilen ofte en tendens til å tippe nedover etter hvert som årene går. En kar som gjennom nærmere tre tiår tråkket trofast langs gatene i Stavanger – den alltid pertentlige og velkledte Olaf Wilhelms – debuterte for eksempel i en rolle på Nationaltheatret allerede før han hadde startet på folkeskolen, men endte sitt sceneliv som ”bestyrer av bamsebasaren” på et småslitt lite tivoli i Øvre Strandgate i Stavanger. Innimellom disse to karrieremessige ytterpunktene, hadde hans kunstneriske landevei vært preget av både bratte bakker og snodige svinger, men han hadde alltid beholdt – som det stadig ble understreket i alle de avisintervjuer han mer enn gjerne ga på tampen av sitt liv på den offentlige arena – ”sitt gode humør og sine gode manerer”. Han var en dannet mann, alltid høflig og alltid imøtekommende. Han var det som ble karakterisert som ”et hjertelig menneske”, smiler Pahr-Iversen.
Heller ikke på en revyscene er det alltid størrelsen som teller. Også små skikkelser kan ruve og nærmest sprenge scenelokalet. Det gjorde gjennom atskillige tiår Carl Sømme – den ”løgne litle spretten” – som fikk folk flest til å gapskratte og dessuten til å nynne med i de sangene han hadde på sitt stadig mer omfattende repertoar.
– For det var som sanger han startet, den senere skreddersvennen. Han sto fram i Totalen med det som kritikerne betegnet som en ”vakker, klangfull tenor som spente over et usedvanlig stort register” omtrent samtidig med at støyen fra krigsmarkene i Europa startet. Selv har han fortalt at han debuterte på en markedsuke i regi av roklubben Terje Viken i 1911 hvor ”jeg sang den gamle slageren “Blue Bell” – en gammel nitrist skillingsvise – om en soldats triste skjebne”, sier Pahr-Iversen, mens han nynner fra ”Blue Bell”:
”Blue Bell, nu dagen rinner, du må ei gråte mer
kjære mitt hjerte bløder, farvel min hjertens kjær.
Hør hvor signalet lyder, kaller hver tapper helt
la ikke tåren flyte, jeg drage må i felt.”
– Jeg har også alltid hatt sans for fiolinisten Ludvig von Moltke – som hadde en slags hemmeligholdt adelsavstamming – men som ellers markerte seg sterkt i det offentlige rom. Det finnes vel snaut nok en musiker som det har gått flere muntre historier om. Han sa for eksempel om sin fiolin – som han hadde fått av sine danske adelsrøtter – at dens ”klang er jo veldig, ja den klinger som en kanon eller et jordskjelv når jeg tar den i bruk” – og så lot han seg henføre av sitt eget spill slik at han glemte alt annet mens ”hans sjel steg befriet på tonenes vinger...”
Von Moltke spilte i byens orkesterforening, hadde sitt eget kino-orkester, et eget musikk-kapell med klassisk underholdningsmusikk på repertoaret, underviste elever og var ellers en populær gjest i byens selskapsliv. Han spilte også i Alexander Kiellands sekstett.
– Selv om Ludvig ikke var store karen – han var for eksempel svært misfornøyd med sine små tassefingrer som gjorde at han ikke kunne spille piano som han gjerne ville – ruvet han både i bybildet og det lokale musikkmiljøet. Han var både meget merk- og hørbar, fremholder forfatteren.
”Når han kom trippende med sin stokk og med sin elegante fiolinkasse i semsket skinn under armen, med slengkappen, sin kavai, flagrende i vinden og med lorgnetten vippende på den spisse nesen, da visste hele byen beskjed: Der har vi Målken”, som lokalhistorikeren Harald Sommerfeldt Schmidt har fortalt.
– En av de mange figurene som jeg har en litt spesiell sans for er billedhoggeren Sigurd Neandross, som i hvert fall hadde ett likhetstrekk med Peer Gynt: Han både ønsket det, tenkte det, og ville det med – men heller ikke han, maktet å gjøre det… Stykkevis klarte han riktignok å realisere sitt skulpturprosjekt – ”Nutiden der hylder oldtiden” – men han slapp å oppleve at det ble delt i stykker. Da var han for lengst tilbake i statene, sier Engwall Pahr-Iversen som har samlet flere fergerike figurer og snodige skruer enn de som er nevnt her.
Redaktør -