Dag Øivind Østereng tar gjerne sykkelen fatt når han skal fra Nærbø til Hommersåk på jobb. Kanskje kan den friske sykkelturen gjøre godt når han skal sortere alle tankene og problemstillingene han hanskes med som leder for Carissimi-prestene.
Høleprest Dag Øivind Østereng liker seg i vinden. Bokstavlig talt. Han går nemlig ikke av vegen for å sykle de ni milene det er til og fra jobb mellom Hommersåk og Nærbø. Som talsmann for de såkalte Carissimi-prestene har han også vært mye i vinden.
- Hender det at du tenker at du har et spesielt yrke?
- Jeg tenker egentlig ikke på det som et yrke, er nok litt gammeldags i hodet der. Jeg ser på det mer som et kall, eller en tjeneste. Det er ingen ni til fire jobb. Det handler om å være prest i tjeneste, med alt det innebærer. Jeg møter mennesker på hele skalaen i livet, fra fødsel til død, konfirmanter, brudepar, folk på alderhjemmet, og mennesker i vanskelige situasjoner. Jeg møter folk på formiddag og kveld, både når det passer og når det ikke passer. Da er det greit å ikke tenke på det som en jobb, men mer som en tjeneste, sier Østereng.
Nysgjerrig på teologi
- Hva var det i sin tid som gjorde at du ville bli prest, eller at du ble kallet til tjeneste?
- Når jeg beskriver tjenesten som et kall, så handler det om hvordan jeg tenker om det å stå i tjenesten. Jeg begynte i sin tid på teologi fordi jeg syntes faget var spennende. Det er et bredere fag enn mange kanskje tror. Det handler om å sette seg inn i bibelens tilblivelse. Det er jo en eldgammel bok, skrevet på de gamle språkene hebraisk og gresk. Jeg ville lære språkene for å nærme meg teksten bedre. Faget er også 2000 år med kirkehistorie, på godt og vondt. I tillegg kommer fag som formidlingskunst, sjelesorg, etikk, pedagogikk, dogmatikk, samt mange andre disipliner. Så det er et veldig sammensatt fag. Jeg tenkte egentlig å bruke det i mer akademisk retning, men fikk smaken på prestetjenesten under praksisen, sier Østereng engasjert.
Syklet Australia rundt
Så var det dette med syklingen. Østereng er født i 1970, hvilket betyr at han er førti år.
- Er syklingen et uttrykk for førtiårskrise?
- Hehe, nei. Sykling har jeg holdt på med siden jeg var tolv år, så det skyldes ikke noen krise. Men i Bryne holdt jeg på å sykle ned en dame, og da ropte hun etter meg: ”Har du kommet i førtiårskrisen?”, sier Østereng og ler godt.
- Men det er klart at det kjennes at jeg ikke er tjue lenger. Jeg blir seigere i biffen, og klarer aldri å nå toppformen jeg en gang hadde. Jeg kan være seig i lange løp, og holde ut, men når farten skrus opp, så er de unge yngst.
Østereng drev konkurransesykling på nasjonalt nivå som junior. I 1988 var han sytten år, og han fikk et helt spesielt tilbud:
- Gjennom Krik Norge fikk jeg tilbud om å være med og sykle Australia rundt. Det var en markering av at det var 200 år siden koloniseringen. Prosjektet het ”Bikes for Bibles”, og var sammensatt av et internasjonalt lag.
- Det må ha vært en lang sykkeltur?
- Ja, vi syklet i et halvt år, og tilbakela til sammen seksten tusen kilometer. Året etter det mistet jeg litt av konkurranseformen. Jeg ble sterk som en okse, men ble ikke noe Hushovd i spurten akkurat, erkjenner presten. Da han giftet seg og fikk barn, havnet sykkelen i stor grad på hylla. Når han ble tretti tok han sykkelen ned igjen. Nå er han en ivrig mosjonist som prøver å få med seg et par sykkelritt i året.
”Presteopprøret”
Vi synes vi skimter et aldri så lite sukk fra presten når vi bringer opp neste tema: Carissimi. Østereng har fått mye oppmerksomhet for å være talsperson for de nitten prestene som protesterte mot innsettelsen av biskop Erling Pettersen i Stavanger bispedømme. Biskopen har et liberalt homofilisyn, et syn som Carissimiprestene mener strider med skriften.
- Nei, jeg blir ikke oppgitt når du bringer det på bane, bedyrer Østereng, og forklarer bakgrunnen for saken:
- Det begynte i 2006, og ikke med at vi ville ta oss til rette med å velge biskop. Det kan nok ha sett sånn ut i media, men det er en misforståelse. Carissimi er en gruppe som prøver å sette fokuset på hva som er innholdet i en bispe- og prestetjenesten. Løftene som prester og biskoper avlegger er nemlig veldig godt definerte. Nå er elementer i løftene biskopene avlegger tømt for innhold, og kirken står splittet i noe som bibelen er entydig om.
Dette handler ikke om hva hver og en enkel prest mener om samlivsetikk, det handler om hva kirken selv skal mene. Dette er problematisk for en prest som har lovet å forkynne Guds ord klart og rent, understreker Østereng.
Kulturbestemt?
Han sier videre at et klart element i løftene biskopene avlegger er å ivareta kirkens enhet, ikke bare organisatorisk, men også åndelig.
- I dag er det sånn at når vi for eksempel underviser konfirmanter, så kan vi gi stikk motsatt rådgivning på det som bibelen er klar på. I dag mener kirken vanvittig mye forskjellig om homofili. Dette er et problem for kirken. Det er ikke Carissimiprestene som er problemet. Det er kirken som har et problem, og det ønsker vi å løse ved dialog.
- Men er bibelen virkelig klar på spørsmålet om homofili?
- Ja. Spørsmålet ble reist i Den Norske Kirkens Lærenemnd, og det var etter det at Carissimi kom på banen i 2006. Lærenemnden sier entydig at bibelmaterialet avviser homofilt samliv som samsvar med Guds vilje. En ting er hva bibelen sier, en annen er hvordan vi bruker den. Skriften ble ikke til i dag eller i går, men for to tusen år siden og bakover. Hvor kulturbestemt er denne viljen? Kan vi i dag se andre typer samlivsformer som ivaretar de samme etiske kvalitetene, av trofasthet, livsvarighet, fellesskap og genuin kjærlighet? Dersom det er tilfelle, kan kirken da avvise slike samlivsformer?
En klar norm
- Hva sier du til det?
- Det er et resonnement jeg godt forstår. Samtidig kan man bruke den måten å tenke på i en større sammenhegn som gjør at rammene om det som kirken har definert som familie blir vaskelig å formulere. Det finnes jo også andre ”filier”, og disse vil etter hvert flyte fordi det ikke er noen norm. Når man forlater den bibelske normen, så åpner man for mange nye normer, og setter døren på vidt gap for et multiseksuelt samfunn. Og man skal jo ikke diskriminere. Hvis det for eksempel er greit med homofili, så er det vel også greit med polygami, altså flerkoneri. Man forlater en norm og erstatter den med en ny, og åpner for et mangfold som ikke går an å sanksjonere i forholdt til bibelen. Den klare bibelske normen er veldig tydelig, understreker Østereng, og sikter til første bok i bibelen:
- Vi er skapt til mann og kvinne, og de to skal være ett. Det er veldig naturlig, støttet av biologien, men ikke alltid av psykologien.
Maktkampjournalistikk
- Er det vanskelig å være politisk ukorrekt?
- Nei, det er ikke vanskelig, men det kan være litt slitsomt, spesielt når du havner på forsiden av Aftenbladet. Men det er ikke vanskelig å stå for dette når jeg møter folk. Kirken har lett for å snakke samfunnet etter munnen, og blir lett offer for det politisk korrekte. Det er nok en frykt for å ikke være politisk korrekt. Men man må være frimodig på det en tror på. Når kirken har formidlet konservative syn i moralspørsmål, så oppleves den ofte som moraliserende, og en får gjerne tilbakemeldinger av typen ”den som er uten skyld kaster den første steinen.”
- Hvor står saken nå?
- Vi er i en prosess med biskopen, og da vil vi ikke ha for mye mediaoppmerksomhet. Aftenbladet og NRK klarte å skape en del uro for oss som parter på veg inn i dialogen, sier Østereng, og karakteriserer det mediehusene drev med som ”maktkampjournalistikk”.
- Jeg skjønner jo den offentlige interessen over at noen utfordrer bispeposisjonen, men nå ønsker vi ro rundt prosessen, avslutter Østereng.
Redaktør -