Eddie Horpestad samler på gamle biler fortrinnsvis av merkene Ford og Opel. På en gammel Ford Taunus 20M stasjonsvogn har han fått på firmalogoen.
Tanken var å snakke med Eddie Horpestad om driften av Horpestad bil og MC på Voll. Vi foreslår fotorunden foran en hylle med smådeler, men sjefen sjøl forslår at vi skal gå inn i neste rom. Han trekker opp noen store skyvedører, og bak der skjuler det seg et knippe firehjulte skatter fra 60-, 70 og 80-tallet.
Dermed kommer mye av samtalen til å dreie seg om gamle biler.
- Hvem er det som eier disse bilene?
- Det er for det meste mine.
- Så du samler altså?
- Ja, det er en hobby, sier Horpestad, og tar tak i støtfangeren på en rød varebil fra slutten av sekstiårene. Firmalogoen pryder begge langsidene. Det er en Ford Taunus 20M. Et raskt øyekast rundt i det som tidligere var et drivhus viser at det fortrinnsvis er biler av merkene Ford og Opel som dominerer.
- Hvorfor akkurat disse bilene?
- Jeg vet ikke helt, det har vel med det at vi hadde sånne før da jeg var liten, svarer Horpestad, og sikter spesielt til den røde bilen med firmalogoen.
Eldst
- Hvor gamle er bilene her?
- Den eldste er fra 1939. Det er en Ford Taunus.
Eddie tar oss med til den ene enden av rommet, og peker på klenodiet som er en endeløs rekke med arbeidstimer fra kjørbar stand.
- Dette er et ”skogsvrak”, eller en delebil. Under her har jeg en som er ferdig, oppsveist og grunnet, sier Horpestad, og peker på en presenning som står parkert ved siden av vraket.
Hovedtyngden av bilene er fra 70- og 80-tallet. Horpestad trekker av presenningen fra en av de andre bilene. Den har ”tenner” i grillen.
- Dette er en Opel Commodore 2,5 liter, 1967 modell. Den har jeg tatt helt fra vrak til ferdig restaurert. Det tok seks år.
- Så det går en del tid til dette?
- Ja, eller det gjorde i hvert fall det før. Nå har jeg så mange barn at det blir ikke så mye tid.
- Mange?
- Ja, eller tre stykk. Men det er nok når de er små, sier bilentusiasten med et lurt smil.
Guttedrømmen
Horpestad er født og oppvokst på garden der han har startet sin virksomhet. Det er først og fremst service og små reparasjoner på motorsykler han lever av. Siden det er så pass sesongbetont, fokuserer han på salg av deler under vinterhalvåret.
- Er det god butikk?
- Jeg blir ikke rik, men jeg klarer leien, for å si det sånn. Det hadde nok ikke gått dersom jeg ikke hadde eid lokalene selv, spekulerer Horpestad.
Vi beveger oss litt tilbake til bilene:
- Hva er den gjeveste bilen?
- Den gjeveste bilen er den jeg har ønsket meg lengst, svarer Horpestad, og løfter litt på presenningen som skjuler den gamle drømmen:
En Taunus GXL 1973 modell, 2,0 liter og V6 motor.
- Jeg har vært på jakt etter en sånn en siden jeg var atten.
- Og nå er du?
- 39.
- Og når fikk du tak i den?
- Det må ha vært for en rundt åtte år siden, anslår Horpestad.
Mopeddilla
Drømmen på to hjul står også parkert i det ene hjørnet: En Honda CBX 1000 med seks sylindere. Men den bruker han ikke så mye. For selv om Horpestad har motorsykler som jobb, så er det atskillig mindre kubikk som får blodet til å bruse.
- Jeg kjører mer moped for tiden. Jeg har kjørt løpet Route 44.
- Hva er det?
- Det er et mopedløp som går fra Stavanger til Flekkefjord. Det er bare femti kubikkere som er med der, understreker Horpestad, og trekker fram en gammel tyskprodusert Zundap.
- Jeg kjørte med denne.
- Det høres veldig koselig ut.
- Ja, det er veldig sosialt. Jeg var med i fjor også, sier han engasjert.
Horpestad har drevet verkstedet sitt i rundt ti år.
Redaktør -